Kapittel 3: Menneskets virksomhet overalt i verden
Problemstillingen
33. Mennesket har alltid ut fra sitt arbeide og sine anlegg strebet mot en større livsutfoldelse. I våre dager har det, i særlig grad takket være sin vitenskap og teknikk, utvidet sitt herredømme til å omfatte nesten hele naturen, og utvidelsen fortsetter. Takket være økede internasjonale forbindelser av forskjellig art er menneskeheten gradvis kommet dithen at den oppfatter seg selv som - og faktisk også er blitt ett fellesskap over hele verden. Resultatet er at mennesket i dag, ved egen innsats, sikrer seg mange goder som det tidligere hovedsakelig ventet av høyere makter.
Denne veldige streben, som allerede nå har erobret hele menneskeslekten, reiser mange spørsmål. Hvilken mening og verdi har all denne virksomhet? Hva er den rette bruk av alle disse ting? Hvilket mål har enkeltmenneskets og samfunnenes bestrebelser? Kirken, som Guds ord er betrodd til for at menneskene der skal kunne finne religionens og moralens prinsipper, har riktignok ikke alltid et ferdig svar på de enkelte spørsmål, men den ønsker å forene åpenbaringens lys med all tilgjengelig erfaring, for å opplyse den vei menneskeheten i det siste har slått inn på.
Verdien av menneskets aktivitet
34. De troende er overbevist om at enkeltmenneskets og samfunnets aktivitet gjennom tidene - denne enorme menneskelige streben mot en stadig forbedring av livsvilkårene - i seg selv betraktet svarer til Guds hensikt. Mennesket er jo skapt i Guds bilde og har fått i oppdrag å herske over jorden og alt hva den omfatter, for å styre verden i rettferd og sannhet 1. Oppdraget går videre ut på at mennesket skal erkjenne Gud som alles Skaper og føre seg selv og universet tilbake til Ham. Når alle ting er blitt underordnet mennesket, vil Guds navn herliggjøres over hele jorden 2.
Dette gjelder selv de mest dagligdagse gjøremål. De menn og kvinner som arbeider for sitt eget og familiens underhold og Som tjener samfunnet ved sin innsats, kan med rette mene at de utfolder Skaperens verk ved sitt virke, er til gavn for sine medmennesker og personlig bidrar til oppfyllelsen av Guds hensikt med historien 3.
De kristne skal ikke tro at de resultater som mennesket oppnår ved å utnytte sine evner og krefter, står i strid med Guds makt, og at den fornuftsbegavede skapning et Skaperens konkurrent. De skal snarere være overbevist om at menneskeslektens triumfer er et tegn på Guds storhet og en frukt av Hans vidunderlige plan. Jo større menneskenes makt blir, jo videre også deres individuelle og kollektive ansvar. Det er altså klart at det kristne budskap ikke advarer mennesket mot å bygge verden opp, ikke fører det til å forsømme medmenneskets behov, men tvert om forplikter det desto mer til å handle med disse mål for øye 4.
Målestokken for den menneskelige virksomhet
35. Menneskets aktivitet skal ikke bare utgå fra mennesket, men også rettes mot det. Ved sine handlinger forandrer mennesket nemlig ikke bare tingene eller samfunnet, det fullbyrder også seg selv: Det lærer mange ting, utvikler sine evner og sprenger sine egne grenser ved stadig å nå lenger og høyere. For den som forstår den riktig, er denne vekst av større verdi enn de ytre rikdommer man kan samle. Mennesket er mer verd i kraft av hva det er, enn i kraft av hva det har 5. Alt det menneskene gjør for å oppnå mer rettferdighet, mer brorskap og en mer menneskelig samfunnsordning, er likeledes mer verd enn de tekniske fremskritt. De tekniske fremskritt fremskaffer på en måte materialet til menneskets fremgang, men de strekker langt fra til for å virkeliggjøre den.
Den sanne målestokk for enhver menneskelig aktivitet er derfor å være i overensstemmelse med menneskehetens sanne vel, i pakt med Guds vilje og anordninger, og å gi mennesket, både som individ og som samfunnsmedlem, muligheten for å følge og fullbyrde sitt kall i dets helhet.
I hvilken grad de jordiske forhold bør bestemmes ut fra egne lover
36. Mange mennesker i vår tid synes imidlertid å frykte en nær forbindelse mellom den menneskelige aktivitet og religionen som en mulig trussel mot menneskenes, samfunnenes og vitenskapenes selvstendighet.
Hvis man med selvstendighet på det jordiske plan mener at skapningene individuelt og kollektivt har sin egen verdi og sine egne lover, som mennesket progressivt skal erkjenne, bestemme eller praktisere, så er kravet om en slik selvstendighet et fullt ut rimelig krav som ikke bare fremmes av vår tids mennesker, men som også svarer til Skaperens vilje. Selve skaperakten oppretter hver ting med dens faste, iboende sannhet, verdi, lovmessighet og målrettethet, som mennesket bør respektere og erkjenne ved hjelp av vitenskapelige og tekniske metoder. En systematisk forskning innenfor alle grener som følger en autentisk vitenskapelig fremgangsmåte og respekterer de moralske grunnregler, vil derfor aldri komme i virkelig konflikt med troen. Det som hører skaperverket til, og det som hører troen til, har nemlig Gud som felles opphav 6. Den som ydmykt og utholdende prøver å fravriste naturen dens hemmeligheter, ledes på et vis - om enn kanskje ubevisst - av Guds hånd, som opprettholder alle ting og gjør dem til hva de er. Det er derfor grunn til sterkt å beklage en viss intellektuell holdning, som også har forekommet hos de kristne, og som har røpet en manglende forståelse for vitenskapens rettmessige selvstendighet. På grunn av de diskusjoner og stridigheter den har ført til, har en slik holdning gitt mange den oppfatning at tro og vitenskap strider mot hverandre 7.
Men uttrykket «selvstendighet på det jordiske plan» kan også oppfattes på en annen måte, nemlig slik at skapningene ikke er avhengige av Gud, at mennesket kan bruke dem uten hensyn til Skaperen. Og da vil ingen, som erkjenner Gud, være i tvil om at dette er usant. Uten Skaper forsvinner skapningen i intet. Alle troende, uansett hvilken religion de har tilhørt, har forøvrig alltid hørt Guds røst og åpenbaring gjennom skapningenes tale. Ja, skaperverket fordunkles ved at Gud blir glemt.
Syndens virkning på den menneskelige aktivitet
37. Den hellige Skrift lærer oss mennesker, og århundrenes erfaring bekrefter denne lære, at fremskrittet, som er et stort gode for mennesket, allikevel også innebærer en alvorlig fristelse. Når verdienes hierarki forstyrres og det onde blandes sammen med det gode, ser de enkelte mennesker og samfunn utelukkende sin egen, og ikke de andres interesse. Verden kan derfor ennå ikke bli stedet hvor sant brorskap utfolder seg, så lenge menneskehetens økende makt truer med å gjøre ende på selve menneskeslekten.
Menneskenes historie viser seg i sin helhet å være et hårdt oppgjør med mørkets makter. Det begynte ved verdens opphav og vil, ifølge Herrens ord 8, fortsette til den ytterste dag. Menneskene er blitt trukket inn i denne konflikt, og er derfor nødt til stadig å kjempe for å holde fast ved det gode. Således er det bare under store anstrengelser, og aldri uten bistand av Guds nåde, at de kan sikre sin egen indre enhet.
Kristi Kirke, som stoler på Skaperens planer, kan derfor ikke gjøre annet enn å rope det som apostelen har sagt: «Skikk dere ikke likt med denne verden» (Rom. 12, 2), på samme tid som den også erkjenner hvor nyttig fremskrittet kan være for menneskets sanne lykke. For Paulus tenker på forgjengelighetens og ondskapens ånd som forvandler til et redskap for synden den menneskelige aktivitet, som egentlig er rettet mot Guds og menneskets tjeneste.
Hvis noen da spør hvordan denne elendighet skal kunne overvinnes, svarer de kristne at enhver menneskelig virksomhet, som stadig er truet av hovmod og selvisk kjærlighet, bør renses og fullkommengjøres ved Kristi kors og oppstandelse. Fordi menneskene er gjenløst av Kristus og gjort til en ny skapning av Den Hellige Ånd, kan og skal de elske de ting som Gud skaper. De mottar disse ting av Gud, ser dem strømme ut av Guds hånd og holder dem i ære. De takker sin store velgjører for dem, og ved å bruke og benytte det skapte i fattigdommens og frihetens ånd, tar de sannelig verden i besittelse, eiendomsløse som eier alt 9. «For alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til» (1. Kor. 3, 22-23).
Den menneskelige virksomhets fullbyrdelse i påskemysteriet
38. Guds Ord, ved hvem allting er blitt til, som selv ble kjød og bodde på menneskenes jord 10, trådte inn i verdenshistorien som det fullkomne menneske; han opptok denne historie og sammenfattet den i seg 11. Han åpenbarer for oss «at Gud er kjærlighet» (1. Joh. 4, 8), og lærer oss samtidig at grunnloven for den menneskelige fullkommenhet og dermed for verdens forvandling er det nye kjærlighetsbud. Han forsikrer alle som tror på Guds kjærlighet, at kjærlighetens vei er åpen for alle mennesker og at anstrengelsene for å bygge opp et universelt brorskap ikke er forgjeves. Han peker dessuten på at denne kjærlighet ikke bare søker sin virkeliggjørelse i store gjerninger, men først og fremst i dagliglivet. Han gikk i døden for alle oss syndere 12 og lærer oss ved sitt eksempel at også vi skal bære det kors som kjødet og verden lesser på dem som søker fred og rettferdighet. Ved sin oppstandelse ble Kristus innsatt som Herren, all makt ble gitt ham i himmelen og på jorden 13, og nå virker han i menneskenes hjerter ved sin Ånds kraft. Han vekker ikke bare lengselen etter den kommende verden, men besjeler, renser og styrker også den uselviske vilje menneskeslekten legger for dagen til å gjøre sitt liv mer menneskelig og å underkaste hele jorden dette mål.
Åndens gaver er forskjellige. Ånden kaller enkelte til å avlegge et klart vitnesbyrd om menneskenes lengsel etter den himmelske bolig, og dermed aktualisere denne lengsel hos alle. Andre blir av den samme Ånd kalt til å vie sine krefter til å tjene menneskene på det jordiske plan og på den måten forberede materialet til det himmelske rike. Men Ånden frigjør alle, så de gir avkall på selviskhet, lar alle jordiske krefter tjene menneskelivet og strekker seg mot den fremtid da menneskeheten vil bli et offer velbehagelig for Gud 14.
Herren har etterlatt sine egne et pant på dette håp og en føde under deres vandring i det troens sakramente hvor naturens frembringelser, dyrket av mennesker, forvandles til hans herlighetsfulle legeme og blod, det broderlige fellesskaps nattverd og en forsmak på det himmelske gjestebud.
Den nye jord og den nye himmel
39. Vi kjenner ikke tiden for jordens og menneskehetens fullbyrdelse 15, og vi vet ikke hvordan universet skal forvandles. Den verden som nå er og som synden vansirer, går mot sin undergang 16, men vi lærer at Gud forbereder en ny bolig og en ny jord, rettferdighetens hjem 17, som ved sin salighet kommer til å oppfylle og overgå alle de ønsker om fred som noensinne er kommet opp i menneskehjertet 18. Da vil døden være beseiret, og Guds barn vil gjenoppstå i Kristus. Det som er blitt sådd i skrøpelighet og forgjengelighet, vil da bli kledd i uforgjengelighet 19. Kjærligheten og dens verk vil bli stående 20, og alt det som Gud har skapt for menneskets skyld, vil bli frigjort fra den forgjengelighet det nå treller under 21.
Vi påminnes om at det ikke gavner mennesket noe, om det vinner hele verden, men mister seg selv 22. Og allikevel skal ikke vår lengsel etter den nye jord svekke, men snarere stimulere den omsorg vi har for denne jord, hvor selve legemet for den nye menneskehet utvikler seg og allerede her og nå gjenspeiler noe av den kommende verden. Det er sant at der omhyggelig skal skjelnes mellom det jordiske fremskritt og Kristi rikes vekst, men det jordiske fremskritt er ikke desto mindre av stor betydning for Guds rike i og med at det kan bidra til å bedre forholdene i menneskesamfunnet 23.
For det er de samme verdier vi endelig skal finne igjen etter i Herrens Ånd og i pakt med hans bud å ha kjempet for dem her på jorden: menneskeverd, brorskap og frihet, alle de verdier som naturen har skapt og Som vår kultur har frembragt. Vi vil finne dem igjen fri for all urenhet, forklaret og forvandlet i det rike som Kristus vil overgi til Faderen, «et evig og universelt rike, et sannhetens og livets rike, et hellighetens og nådens rike, et rettferdighetens, kjærlighetens og fredens rike» 24. Dette rike er allerede nærværende og tilgjengelig for troen her på jorden, og det vil bli fullendt ved Herrens gjenkomst.
