Annen del: Om enkelte mer presserende problemer
Innledning
46. I første del av denne konstitusjon har konsilet fremhevet menneskeverdet og pekt på det kall og den oppgave som mennesket har, individuelt og kollektivt, over hele jorden. Og nå vil det i lys av Evangeliet og den menneskelige erfaring henlede alles oppmerksomhet på enkelte presserende behov, som i særlig grad angår menneskeheten i vår tid.
Blant de mange problemer som alle i dag er opptatt av, er det særlig nyttig å minne om følgende: ekteskap og familie, kulturliv, sosiale, økonomiske og politiske spørsmål, internasjonal solidaritet og fred. Måtte de grunnsetninger som stammer fra Kristus, kaste sitt lys over disse forskjellige felter. Måtte de lede de kristne og opplyse alle mennesker i deres søken etter løsninger av så mange og kompliserte problemer.
Kapittel 1: Om å fremme ekteskapets og familiens verdighet
Ekteskapet og familien i vår tid
47. Såvel enkeltmennesket som det verdslige og kristne samfunn er for sin trivsel meget avhengig av gunstige forhold for hjemmet. Sammen med alle dem som understreker familiens betydning, gleder de kristne seg oppriktig over all den hjelp menneskene i dag får til å stimulere kjærligheten og utfolde sitt liv i dette fellesskap, og til å utføre sitt oppdrag som ektefeller og foreldre. De venter at utviklingen vil bringe nye goder som det gjelder å oppmuntre.
Men hjemmets verdighet blir ikke like klart erkjent overalt. Polygami, skilsmisser, den såkalte fri kjærlighet og andre misforhold kaster en skygge over den. Kjærligheten mellom ektefellene profaneres ofte av egoisme, selvisk nytelse og utilbørlige handlinger rettet mot frembringelse av nytt liv. De nåværende økonomiske, sosiopsykologiske og samfunnsmessige forhold bringer også en del alvorlige forstyrrelser inn i familielivet. Og det er ikke uten uro man merker seg de problemer som befolkningsøkningen i enkelte deler av verden reiser. Alt dette skaper angst. O g allikevel viser ekteskapet og hjemmets institusjon sin veldige styrke i det faktum at de dyptpløyende endringer i det moderne samfunn som nok skaper vanskeligheter, dog som oftest på en eller annen måte fremhever disse institusjoners sanne vesen.
Derfor vil konsilet nærmere belyse enkelte punkter i Kirkens lære for å opplyse og styrke i første rekke de kristne, men også andre mennesker, så de kan arbeide for å beskytte og fremme ekteskapets genuine og sakrale verd.
Ekteskapets og familiens hellighet
48. Det intime livsfellesskap i kjærlighet, som Skaperen er opphav til og lovgiver for, oppstår ved ektepakten ; det vil si et ugjenkallelig personlig samtykke. Det skritt som ektefellene bevisst tar ved å gi seg til hverandre og akseptere hverandre, oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelige ordning stadfester. Det hellige bånd som dermed knyttes til ektefellenes, avkommets og samfunnets beste, er ikke overlatt til menneskets forgodtbefinnende. Gud selv har innstiftet ekteskapet og bestemt dets verdier og formål 1. Det som Gud således har bestemt, er av aller største betydning for menneskeslektens fortsettelse, den personlige utvikling av de enkelte familiemedlemmer, deres evige skjebne, hjemmets posisjon, stabilitet, fred og trivsel og likeledes for hele det menneskelige samfunn. Ifølge sin natur har ekteskapet og kjærligheten mellom ektefellene forplantning og oppdragelse av avkommet som hensikt, og fullendes dermed. Den mann og kvinne som ifølge ektepakten «ikke lenger er to, men ett kjød» (Mt. 19, 6), gir hverandre gjensidig hjelp og støtte gjennom det intime samliv Og det felles arbeide. Derved erfarer de stadig dypere og virkeliggjør sin innbyrdes enhet. Sammen med hensynet til barna stiller denne intime forening, hvorved to mennesker gir seg til hverandre, krav om ektefellenes fulle troskap og foreskriver at deres enhet skal være uoppløselig 2.
Den Herre Kristus har gitt sin fulle velsignelse til denne rikt fasetterte kjærlighet som veller frem av den guddommelige kjærlighets kilde og danner et bilde på hans egen forening med Kirken. I gamle dager kom Gud sitt folk i møte ved en kjærlighets og troskaps pakt 3; på lignende måte kommer nå han som er menneskenes frelser og Kirkens brudgom 4, de kristne ektefeller i møte ved ekteskapets sakramente. Han blir hos dem for at de skal gi seg til hverandre og elske hverandre med en usvikelig troskap, slik som han selv har elsket Kirken og gitt seg selv for den 5. En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet. Den ledes og berikes ved Kristi frelsende kraft og Kirkens frelsebringende virke, og således blir ektefellene i sannhet ført til Gud. De får hjelp og styrke til å oppfylle sitt gudgitte oppdrag som far og mor 6. Derfor blir også de kristne ektefeller styrket og helliget ved et særlig sakramente til sin bestemte oppgave og verdighet 7. Dette sakramente gir dem kraft til å oppfylle sine forpliktelser overfor hverandre og hjemmet, fyller dem med den Kristi ånd som preger hele deres liv med tro, håp og kjærlighet og dermed arbeider de mer og mer på sin egen fullkommengjørelse og felles helliggjørelse, for i fellesskap å gå frem mot Guds herlighet.
Når foreldrene selv går foran ved sitt eksempel, og når de samler familien i bønn, blir det lettere for barna og alle andre som bor i hjemmet, å finne veien til menneskelighet, frelse og hellighet. Ektefellene vil i bevisstheten om sin autoritet og sin oppgave som far og mor, samvittighetsfullt oppfylle sine forpliktelser med hensyn til barnas oppdragelse, især den religiøse, som først og fremst de har ansvar for.
Barna vil, som aktive medlemmer av familien, på sin måte bidra til foreldrenes helliggjørelse. Ved sin takknemlighet, sin kjærlighet og sin tillit vil de gi tilbake det de har mottatt av foreldrene. Og som gode sønner og døtre vil de hjelpe dem i motgang og alderdom. Enkestanden bør aktes av alle 8, når den blir levet i troskap mot ekteskapets idealer. Hver familie bør uselvisk dele sine åndelige ressurser med andre familier. Den kristne familie har sin rot i et ekteskap som både er et bilde på og en delaktighet i den kjærlighetspakt som forener Kristus og Kirken 9. Derfor vil den kristne familie også åpenbare Frelserens virksomme nærvær i verden og Kirkens egentlige natur for alle gjennom ektefellenes innbyrdes kjærlighet og ved deres vilje til å ta imot de barn Gud skjenker dem, ved ektefellenes enhet og troskap, og ved alle familiemedlemmenes hjertevarme samarbeide.
Ektefellenes innbyrdes kjærlighet
49. Guds ord oppfordrer mange steder de forlovede til å elske hverandre i sømmelighet, og ektefellene til å nære og styrke sitt samliv med udelt kjærlighet 10. Den sanne kjærlighet mellom mann og hustru, slik den manifesterer seg i de ulike kulturer, blir også verdsatt meget høyt av mange mennesker i vår tid. Denne kjærlighet er i seg selv menneskelig. Fordi den består i en personlig hengivenhet mellom et jeg og et du, omfatter den også hele mennesket; den er i stand til å tilføre såvel sine legemlige som sine åndelige ytringsformer en egen verdi og kvalitet ved å gjøre dem til bestanddeler av og adekvate tegn på ektefellenes innbyrdes ømhet. Det er denne kjærlighet Gud har villet helbrede, utvikle og opphøye med en særlig nådegave. Denne kjærlighet som forener det menneskelige med det guddommelige, fører ektefellene til fritt å gi seg til hverandre og vise sin hengivenhet ved ømme følelser og handlinger. Den gjennomtrenger deres liv 11; og får den utfolde seg, vil den også vokse og fullkommengjøres. Den overgår uten sammenligning den rent erotiske tiltrekning, som, når den dyrkes egoistisk, forødes hurtig og etterlater tomhet.
Denne kjærlighet finner sitt særegne uttrykk og sin fullbyrdelse i ektefellenes forening. Denne intime akt er moralsk positiv og verdifull, og når den utføres av ansvarsbevisste mennesker, uttrykker og styrker den den berikende gave ektefellene gir hverandre i glede og takknemlighet, nemlig seg selv. Bekreftet ved gjensidig forpliktelse og ytterligere stadfestet ved Kristi sakramente, bevarer denne kjærlighet både legeme og sjel i ubrytelig troskap i onde som i gode dager, og den kjenner hverken til ekteskapsbrudd eller skilsmisse. Ved den fulle og hele gjensidige kjærlighet skal mannens og kvinnens likeverd som mennesker erkjennes og bli et talende uttrykk for ekteskapets enhet slik som Gud har stadfestet den. Den trofaste oppfyllelse av dette kristne kall fordrer en betydelig sjelsstyrke. Ektefellene skal derfor, helliggjort ved Guds nåde, legge vekt på, og be om troskap i kjærlighet, høysinn og offervilje.
De kristne ektefeller vil bidra til i den offentlige opinion å skape en sunnere oppfatning av deres innbyrdes kjærlighet og en større respekt for den, hvis de gir et tydelig eksempel på troskap og harmoni i forholdet til hverandre, på omtanke i oppdragelsen av barna, og hvis de påtar seg sin del av den kulturelle, psykologiske og sosiale fornyelse som er påkrevet i ekteskapet og innen familien. Ungdommen skal i rett tid, og fremfor alt i selve hjemmet, få den hensiktsmessige opplæring de har behov for i den ekteskapelige kjærlighets verdighet, oppgave og virkning. Når de er oppdratt til renhet, vil de, når tiden er inne, lettere kunne gifte seg etter en sømmelig forlovelsestid.
Ekteskapets fruktbarhet
50. Ekteskapet og ektefellenes innbyrdes kjærlighet har en naturlig drift mot forplantning og oppdragelse av slekten. Barnet er nemlig ekteskapets fremste gave, og er av stor betydning for foreldrene. Gud selv som har sagt at «det er ikke godt for mennesket å være alene» (1. Mos. 2, 18), og «som fra begynnelsen av skapte mennesket mann og kvinne» (Mt. 19, 4) har villet gi mennesket en særegen del i sin skapergjerning, og derfor velsignet han mannen og kvinnen og sa: «Vær fruktbare og bli mangfoldige» (1. Mos. 1, 28). Uten å se bort fra ekteskapets andre formål, går derfor den rette oppfatning ut på at ektefellenes innbyrdes kjærlighet og hele familielivet skal stimulere ektefellene til med godt mot å samarbeide med Skaperens og Frelserens kjærlighet, Han som gjennom foreldrene stadig utvider og beriker sin familie.
I den oppgave de har til å forplante slekten og oppdra nye mennesker og det er deres spesifikke oppgave er ektefellene seg bevisst at de er delaktige i og formidlere av Gud Skapers kjærlighet. Derfor skal de utføre dette oppdrag med den ansvarsbevissthet som et menneske og en kristen skal ha, og de skal, lydhøre overfor Gud og i full åpenhet og samarbeidsvilje med hverandre, forme sin samvittighet. De skal ta hensyn til sitt eget beste og til såvel barn de allerede har, som til barn de eventuelt måtte få. De skal vurdere de materielle og åndelige kår som samtiden og deres egen sosiale stilling byr dem, og de skal endelig ta hjemmets, samfunnets og selve Kirkens vel i betraktning. I siste instans skal foreldrene selv avgjøre saken for Guds åsyn. Kristne ektefeller skal være på det rene med at de ikke kan handle etter eget forgodtbefinnende, men alltid må la seg lede av en samvittighet som selv retter seg etter den guddommelige lov, og lytte til Kirkens læreembede og dets autentiske tolkning av denne lov i Evangeliets lys. Den guddommelige lov fremhever den fulle betydning av ektefellenes innbyrdes kjærlighet, beskytter den og fører den til dens sant menneskelige utfoldelse. Således vil de kristne ektefeller i tillit til det guddommelige forsyn og i selvfornektelsens ånd 12 herliggjøre Skaperen, og de vil strebe mot fullkommengjørelsen i Kristus ved uselvisk og med menneskelig og kristen ansvarsbevissthet å påta seg den oppgave å føre slekten videre. Blant de foreldre som således utfører det oppdrag Gud har gitt dem, vil vi her fremheve disse som, etter alvorlig felles overveielse, med storsinn går inn for å gi en barnerik familie en fullverdig oppdragelse 13.
Ekteskapet er imidlertid ikke bare innstiftet med forplantningen som formål. En uoppløselig pakt mellom selvstendige mennesker og hensynet til barna forlanger at ektefellenes innbyrdes kjærlighet finner sin rette form, utvikler seg og modnes. Selv om ektefellene aldri får de barn de ofte ønsker seg så sterkt, vil derfor deres ekteskap bestå som et livsvarig samliv og fellesskap, beholde sin verdi og sin uoppløselige karakter.
Tilpasning av ektefellenes innbyrdes kjærlighet til menneskelivets konkrete fordringer
51. Konsilet er klar over at ektefellene på grunn av enkelte sider ved det moderne liv møter vanskeligheter med å bringe harmoni i sitt samliv, og at de kall befinne seg i en situasjon hvor de, i alle fall foreløpig, ikke kan øke antallet av sine barn, og støter på hindringer i utøvelse av sin trofaste kjærlighet og det totale livsfellesskap. Hvis deres intime samliv opphører, blir troskapen ikke sjelden brakt i fare, og barna blir skadelidende: situasjonen går nemlig ut over barnas oppdragelse og viljen til å få flere barn.
Enkelte mener å kunne foreslå utilbørlige løsninger på disse problemer, og viker ikke engang tilbake for å drepe. Kirken fastholder på ny at det ikke kan oppstå noen egentlig motsetning mellom Guds lov om livets forplantning og den samme Guds lov om å fremme en sann innbyrdes kjærlighet mellom ektefellene.
For Gud, som er livets Herre, har selv betrodd menneskene det oppdrag å verne om livet, og gjøre det på en menneskeverdig måte. Livet skal vernes om fra unnfangelsen av med største omhu. Både fosterdrap og barnemord er himmelropende forbrytelser. Menneskets seksualitet og dets forplantningsevne overgår på en vidunderlig måte det som vi finner hos lavere former for liv, og derfor skal kjønnsakten, utført i overensstemmelse med menneskets verdighet, omgis med respekt. Når man prøver å forene kjærlighetens krav med det forsvarlige antall barn, så skal ikke dette, moralsk sett, bare vurderes ut fra ektefellenes oppriktighet og deres motiver, men dette forhold bør også bedømmes ut fra objektive kriterier som i sin tur grunner seg på hva mennesket og dets handlinger egentlig er. Disse kriterier bygger på en riktig forståelse av alt hva ektefellenes gjensidige hengivelse og en menneskeverdig frembringelse av nytt liv innebærer i en sammenheng av sann kjærlighet. Og dette lar seg ikke gjøre uten at ektefellene oppriktig besinner seg på et rent og menneskelig seksualliv. Ifølge disse prinsipper er det ikke tillatt for Kirkens barn å prøve veier til fødselsregulering som Kirkens læreembede i sin formidling av den guddommelige lov misbilliger 14.
Måtte alle innse at menneskelivet og det oppdrag å gi det videre ikke bare angår denne verden og ikke lar seg måle eller forstå ut fra denne verden alene, men alltid skal sees i relasjon til menneskets evige bestemmelse.
Om å styrke ekteskapets og familiens stilling i samfunnet
52. Familien er en skole for utvikling av en rikere menneskelighet. Men for fullt ut å kunne utfolde seg og oppfylle sin misjon, trenger den et hjertelig forhold og en stor åpenhet mellom ektefellene og et nært samarbeide mellom foreldrene i oppdragelsen av barna. Farens aktive nærvær bidrar sterkt til barnas utvikling, mens morens gjerning i hjemmet, som især de yngste trenger til, også bør vernes om uten at kvinnens rettmessige sosiale frigjøring lider overlast. Ved barnas oppdragelse bør det tas sikte på at de en gang, når de er blitt voksne, under fullt ansvar skal kunne følge sitt kall, også til et liv viet Gud, og velge seg en livsstilling som, i tilfelle de gifter seg, vil gjøre det mulig for dem å stifte en familie under gunstige moralske, sosiale og økonomiske forhold. Det tilkommer foreldrene eller vergene å veilede de unge ved å høre på dem og gi dem råd før de stifter et hjem, men de skal avholde seg fra ethvert direkte eller indirekte press for å få dem til å gifte seg, eller forsøk på å bestemme hvem de skal gifte seg med.
Familien, hvor flere generasjoner møtes og hjelper hverandre frem til en dypere livsforståelse i full respekt for både individenes rettigheter og felleslivets krav, utgjør samfunnets grunnvoll. Derfor skal alle de som gjør sin innflytelse gjeldende i de forskjellige sosiale forhold, gjøre sitt for å styrke ekteskapets og familiens stilling. Myndighetene bør betrakte det som en av sine fundamentale oppgaver å erkjenne, beskytte og fremme familiens sanne karakter, verne om den offentlige moral og sørge for hjemmenes velstand og trivsel. Den rett foreldrene har til å sette barn til verden og oppdra dem innenfor familien, skal ikke krenkes. En klok lovgivning, støttet av egnede tiltak, skal også verne om dem som ulykkeligvis er uten familie, og skaffe dem den hjelp de trenger.
Idet de fullt ut bruker den tid som er dem tilmålt 15 og skjelner mellom det evige og det forgjengelige, bør de kristne helhjertet fremme ekteskapets og familiens beste ved sitt eget livs eksempel og ved å samarbeide med andre mennesker av god vilje, i håp om, vanskeligheter til tross, å kunne imøtekomme familiens behov og tjene dens interesser i pakt med den nye tid. For å nå dette mål, vil man ha god bruk for kristen innsikt hos de troende, rettskaffen samvittighet hos alle mennesker, erfaring og visdom hos teologene.
Vitenskapsmennene, og da særlig biologer, leger, sosiologer og psykologer, har store muligheter for å tjene ekteskapet, familien og samvittighetenes fred ved å samarbeide om en grundigere undersøkelse av forutsetningene for en sunn praksis for menneskeslektens forplantning.
Prestene skal for det første sette seg inn i familieproblemene, og så styrke ektefellene i deres ekteskapelige kall og deres familieliv ved pastorale hjelpemidler, forkynnelse av Guds ord, liturgi og annen åndelig assistanse. Med godhet og tålmodighet skal prestene støtte ektefellene, i deres vanskeligheter og hjelpe dem i kjærlighet til å danne lykkelige familier.
Forskjellige foreninger, især familiegruppene, strever for å utruste ungdommen og ekteparene, særlig de nygifte, på det åndelige og det praktiske plan, og for å utdanne dem til familie- og samfunnslivet, såvel som til apostolatet.
Skapt i den levende Guds bilde og satt inn i et ekte personlig forhold, er ektefellene selv blitt knyttet til hverandre ved en jevnbyrdig kjærlighet, et felles sinn og en gjensidig total hengivelse 16, for å følge Kristus, livets opphav 17, i trofast hengivenhet gjennom de gleder og ofre som deres kall fører med seg, og dermed vitne om det kjærlighetens mysterium som Herren åpenbarte for verden ved sin død og sin oppstandelse 18.
