Kapittel 4: Kirkens oppgave i verden av i dag
Kirkens og verdens innbyrdes forhold
40. Alt det vi nå har sagt om menneskeverdet, om menneskenes fellesskap og virksomhet i verden, danner grunnlaget for Kirkens og verdens innbyrdes forhold og deres dialog 1. I dette Kapittel forutsetter vi ale det konsilet tidligere har sagt om Kirkens mysterium, og vi betrakter nå den samme Kirke slik den eksisterer, lever og handler i og med denne verden.
Kirken utgår av den evige Faders kjærlighet 2, den ble i tiden grunnlagt av Kristus vår Frelser og samlet i Den Hellige Ånd 3. Dens mål er den eskatologiske frelse, som først i den kommende verden fullt ut kan bli nådd. Men den er allerede tilstede her på jorden som en forsamling mennesker, selv medlemmer av det jordiske samfunn, og disse er midt i menneskeslektens historie kalt til å danne en familie av Guds barn, som stadig vil vokse inntil Herrens gjenkomst. De himmelske goder forener og beriker denne familie, som av Kristus er «stiftet og ordnet i denne verden som et samfunn» 4 og «utstyrt med det som skulle tjene dens enhet som synlig samfunn» 5. Kirken er således samtidig «den synlige forsamling og det åndelige fellesskap» 6. Den vandrer sammen med hele menneskeheten og deler verdens jordiske kår. Den virker som en surdeig, den er som sjelen i det menneskelige samfunn 7, som selv skal fornyes i Kristus og forvandles til Guds familie.
Det er bare troen som kan øyne denne sammenvevning av det jordiske og det himmelske samfunn, som er og blir selve mysteriet i menneskehetens historie, denne historie hvor synden herjer inntil Guds barns herlighet fullt ut blir åpenbart. Kirken har frelsen som sitt eget mål, men den meddeler ikke bare mennesket det guddommelige liv, den reflekterer også lyset fra dette liv over hele verden: den leger og opphøyer menneskeverdet, knytter menneskesamfunnet sterkere sammen og gir menneskets daglige strev en dypere mening og et rikere innhold. Kirken mener derfor at både dens enkelte lemmer og dens samlede fellesskap kan være til stor hjelp for å gjøre menneskeheten og dens historie mer menneskeverdig.
Den katolske kirke verdsetter også i høy grad det som andre kristne kirker og kirkesamfunn har gjort og fortsatt gjør ved sine felles anstrengelser for å oppfylle den samme forpliktelse. Og den er overbevist om at den selv kan få stor og mangfoldig hjelp av verden, av enkeltmennesker såvel som samfunn, av deres anlegg og virksomhet, til å bane veien for Evangeliet. Her vil vi legge frem enkelte allmenne prinsipper til fremme av Kirkens og verdens gjensidige forhold og deres innbyrdes hjelp innenfor de områder som på en eller annen måte berører dem begge.
Den hjelp Kirken ønsker å gi enkeltmennesket
41. Det moderne menneske er i ferd med å utvikle og utfolde sin personlighet, oppdage og i stadig sterkere grad fremholde sine rettigheter. Kirken for sin del har fått i oppdrag å åpenbare mysteriet om Gud, som er menneskets høyeste mål, og derfor gir den også mennesket adgang til forståelsen av sin egen tilværelse, og den innerste sannhet om seg selv. Kirken vet positivt at Gud, som den tjener, alene svarer til de dypeste lengsler i menneskehjertet, som jordisk næring aldri fullt ut kan mette. Den vet også at mennesket, fordi Guds Ånd alltid virker i det, aldri kan bli helt likegyldig overfor det religiøse problem; det fremgår ikke bare av tidligere tiders erfaring, men også av mangfoldige vitnesbyrd fra vår egen tid. Mennesket vil nemlig alltid ønske å vite, om enn uklart, hva meningen er med dets liv, dets virksomhet og dets død. Ved sitt blotte nærvær er Kirken en påminnelse om disse problemer. Men den eneste som fullt ut kan svare på spørsmålene, er Gud, som har skapt mennesket i sitt bilde og gjenløst det fra syndens makt, og Han svarer i sin åpenbaring ved Kristus, sin menneskevordne Sønn. Hver den som følger Kristus, det fullkomne menneske, blir selv mer menneske.
Kirken kan, takket være denne tro, beskytte menneskeverdet mot alle opinionsomslag, som for eksempel fører til at legemet snart blir gjenstand for urimelig forakt og snart for overdreven dyrkelse. Ingen lov vedtatt av mennesker er i stand til å verne om menneskets verdighet og frihet i samme grad som det Evangelium Kristus har betrodd sin Kirke. Dette Evangelium kunngjør og forkynner den frihet som tilkommer Guds barn, det gjendriver enhver trelldom, som til syvende og sist utgår fra synden 8, det respekterer nøye samvittighetens betydning og frie avgjørelser, oppfordrer stadig menneskene til å la alle sine talenter bære frukt i Guds tjeneste og til medmenneskenes beste, og anbefaler alle til alles kjærlighet 9. Dette svarer til grunnloven i dert kristne frelsesordning. Den Gud som frelser er riktignok den samme som skaper, og det er den samme Herre som hersker over slektens og frelsens historie, men allikevel vil aldri denne guddommelige verdensorden frarøve skapningene, og da især mennesket, deres rettmessige selvstendighet. Denne vil tvert om snarere bli gjenreist og stadfestet i sin opprinnelige glans.
I kraft av det Evangelium som er den betrodd, forkynner altså Kirken menneskets rettigheter, den erkjenner og verdsetter høyt den dynamisme som i vår tid overalt fremhever disse rettigheter. Det gjelder imidlertid å la Evangeliets ånd prege denne dynamisme og beskytte den mot enhver form for falsk frihet. Vi er jo alltid fristet til å mene at våre personlige rettigheter først fullt ut blir respektert når vi ser bort fra enhver guddommelig forordning. Men på den måten blir menneskeverdet ikke garantert, det blir snarere gjort til intet.
Den hjelp Kirken ønsker å gi menneskesamfunnet
42. Den enhet som i Kristus preger Guds barns familie 10, styrker og fullbyrder menneskeslektens enhet. Den egentlige oppgave som Kristus betrodde sin Kirke, er hverken av politisk, økonomisk eller sosial art. Det mål som Kristus har satt den, hører hjemme i den religiøse sfære 11. Men av selve denne religiøse misjon utgår det ikke desto mindre en forpliktelse, et lys og en kraft som kan tjene til å bygge opp og stadfeste det menneskelige fellesskap i pakt med den guddommelige lov. Likeledes kan - og bør - Kirken, når situasjonen krever det og tid og sted tillater det, inspirere til hjelpeaksjoner til alles, og særlig til de nødlidendes beste, i form av barmhjertighetstiltak og lignende.
Kirken erkjenner også hvor meget godt det er i vår tids sosiale dynamisme, især i utviklingen mot større enhet, i en sann sosialiseringsprosess og i den økede politiske og økonomiske solidaritet. Enhetsbestrebelsene stemmer jo overens med Kirkens innerste oppgave, for den er «i Kristus som et sakramente, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet» 12. Den viser således selv verden at den sanne samfunnsenhet i det ytre springer ut fra sinnenes og hjertenes enhet, ut fra den tro og den kjærlighet som dens egen uoppløselige enhet er bygget på i Den Hellige Ånd. Den kraft som Kirken er i stand til å inngi det moderne menneskesamfunn, består nemlig i en slik tro og en slik kjærlighet satt ut i livet, og ikke i et ytre herredømme som skulle utøves med rent menneskelige midler.
Kirken er, på grunn av sin natur og sitt oppdrag, ikke bundet til noen spesiell kultur eller til noe spesielt politisk økonomisk eller sosialt system. Derfor kan den også, i kraft av sin universalitet, bli et meget sterkt bånd mellom forskjellige menneskegrupper og nasjoner, på den betingelse at disse viser den tillit og virkelig anerkjenner den sanne frihet som er nødvendig for at den skal kunne opp fylle sin misjon. Og Kirken oppfordrer sine barn, ja, alle mennesker til å overvinne enhver nasjonal og rasemessig konflikt i den familieånd som sømmer seg for Guds barn og styrke innenfra det menneskelige fellesskap i dets positive former.
Konsilet har den største respekt for all den sannhet godhet og rettferdighet som finnes i de utallige institusjoner som menneskeheten har opprettet og fremdeles opp retter. Konsilet erklærer at det er Kirkens vilje å hjelpe og fremme alle slike institusjoner, så vidt det står til den og det lar seg forene med dens oppgave. Kirken nærer ikke noe større ønske enn fritt å kunne utfolde seg i alle tjenester og under et hvilket som helst regime som anerkjenner enkeltmenneskets og familiens rettigheter, og som respekterer de krav som stilles av det almene vel.
Den hjelp Kirken gjennom de kristne ønsker å gi menneskene i deres virksomhet
43. Konsilet oppfordrer de kristne, som har borgerrett både i det ene og det annet samfunn, til ivrig og trofast å oppfylle sine jordiske forpliktelser, og gjøre det under Evangeliets inspirasjon. De som vet at vi ikke har noen blivende stad her på jorden, men lengter etter den som kommer 13, og derav slutter at de da godt kan forsømme sine jordiske plikter, tar feil fordi de ser bort fra at selve troen forplikter dem til å oppfylle disse plikter enda mer, hver i det kall han har fått 14. Men feiltagelsen er like stor hos dem som tvert om mener at de kan la seg oppsluke av den jordiske virksomhet, som om den var totalt fremmed for det religiøse liv, og tror at dette siste består i de kulturelle handlinger og enkelte moralske forpliktelser alene. Denne splittelse, som man finner hos mange, mellom den tro de bekjenner, og det liv de til daglig lever, kan med rette betraktes som en av vår tids største villfarelser. Profetene gjorde allerede heftige utfall mot denne skandale i Det gamle testamente 15, og med enda større kraft blir den i Det nye testamente truet med alvorlig straff av Jesus Kristus selv 16. Det er altså galt å sette den faglige og sosiale virksomhet og det religiøse liv opp mot hverandre. Den kristne som forsømmer sine forpliktelser her i verden, forsømmer også sine forpliktelser mot nesten, og til og med mot Gud, og han setter sin evige frelse i fare. Langt heller skal de kristne glede seg over å kunne følge Kristi eksempel, han som selv var håndverker, ved å utøve all slags jordisk aktivitet og samle i en eneste levende syntese sine menneskelige bestrebelser i familie og yrkeslivet, på det vitenskapelige og tekniske område, med de religiøse verdier som samordner alt til Guds ære.
De forpliktelser og oppgaver som melder seg på det verdslige plan, angår prinsipielt, men ikke utelukkende, legfolket. Når disse individuelt eller kollektivt, handler som borgere i denne verden, skal de ikke bare respektere de regler som gjelder for enhver virksomhet, men også prøve å tilegne seg en virkelig kompetanse på området. De skal være villige til å samarbeide med andre som setter seg lignende mål. I bevissthet om de krav troen stiller, og støttet av dens kraft, vil de om nødvendig og uten å nøle uttenke nye planer og sette dem ut i livet. Det er deres oppgave, med støtte i en opplyst samvittighet, å risse den guddommelige lov inn i det jordiske samfunns virkelighet. Det som legfolket bør vente av sine prester, er lys og åndelig styrke, og legfolket skal ikke tro at hyrdene alltid har kompetanse til med det samme å kunne gi konkrete svar på ethvert spørsmål som dukker opp, selv om det er alvorlig. De skal ikke en gang tro at dette er hyrdenes oppgave. De skal snarere la seg opplyse av kristendommens visdom og oppmerksomt lytte til læreembedet 17 for selv å kunne bære sitt ansvar.
Ofte vil det være deres kristne livssyn som i en viss situasjon, får dem til å velge en bestemt løsning. Ofte og helt legitimt vil andre troende med like stor oppriktighet bedømme den samme situasjon på en annen måte. Hvis disse avvikende løsninger, kanskje mot sine forkjemperes hensikt, av andre vilkårlig skulle settes i forbindelse med det evangeliske budskap, må man huske på at ingen i slike tilfelle har rett til å påberope seg Kirkens autoritet for sitt eget standpunkt, med utelukkelse av de andre. Motpartene skal alltid prøve å klarlegge saken for hverandre i oppriktig meningsutveksling, i full respekt for kjærlighetens krav og med det felles beste først og fremst for øye.
Fordi de skal ta aktivt del i hele Kirkens liv, plikter legfolket ikke bare å la kristendommens ånd prege verden, de er også kalt til å være Kristi vitner i alle ting, og dette midt i det menneskelige fellesskap.
Biskopene, som har fått i oppdrag å styre Guds kirke, og likeledes prestene, skal forkynne Kristi budskap således at alt det som de kristne har anledning til å gjøre her på jorden, blir belyst av Evangeliet. Hyrdene skal alle huske på at de viser verden Kirkens ansikt gjennom sin daglige livsførsel og omsorg 18, som for folk blir prøvestenen for det kristne budskaps kraft og sannhet. Sammen med ordensfolk og legfolk skal de i ord og handling manifestere at Kirken ved sitt blotte nærvær med alle sine nådegaver er en uuttømmelig kilde til de moralske og åndelige krefter som verden i dag har mest behov for. Ved videre studier skal de kvalifisere seg for en samtale med verden og med mennesker av alle livsanskuelser. Og de skal ikke minst legge seg følgende ord fra dette kirkemøte på sinne: «I vår tid, hvor menneskeslekten mer og mer forenes på det politiske, økonomiske og sosiale område, er det desto mer nødvendig at prestene samordner sine anstrengelser og sitt arbeide under biskopenes og pavens ledelse og eliminerer enhver årsak til splittelse for å kunne føre hele menneskeslekten frem til enheten i Guds familie» 19.
Selv om Kirken ved Den Hellige Ånds kraft er forblitt en tro brud for sin Herre, selv om den stadig har vært et frelsestegn i verden, er den også på det rene med at der ikke har manglet geistlige og legfolk i dens midte 20 som gjennom de mange århundrer har vært utro mot Guds Ånd. Heller ikke i vår tid er Kirken uvitende om at avstanden er stor mellom det budskap den forkynner, og den menneskelige skrøpelighet hos dem Evangeliet er betrodd til. Hvordan historien enn dømmer disse lyter, bør vi selv være klar over dem og energisk bekjempe dem for at Evangeliets utbredelse ikke skal lide overlast. Kirken vet også at den stadig skal lære av århundrenes erfaring, så den blir mer moden til å bygge opp sitt forhold til verden. Ledet av Den Hellige Ånd oppfordrer Kirken, vår mor, ustanselig sine barn «til å la seg rense og fornye, så Kristi trekk stadig skal lyse klarere på Kirkens åsyn» 21.
Den hjelp Kirken mottar av den moderne verden
44. På den ene side er det verdens sak å anerkjenne Kirken som en sosial virkelighet og som en surdeig i historien, på den annen side kan Kirken ikke være uvitende om hvor meget den selv har mottatt av mennekeslektens historiske utvikling.
Tidligere tiders erfaringer, vitenskapens fremskritt, skatter som ligger skjult i de forskjellige menneskelige kulturformer, kort sagt alt det som gir øket innsikt i menneskets natur og åpner nye veier for dets sannhetserkjennelse, kommer også Kirken til gode. Den har fra sin tidlige begynnelse av lært å uttrykke Kristi budskap gjennom de forskjellige folks forestillinger og språk, den har også bestrebet seg på å sette dette budskap frem i lys av filosofenes erkjennelse, for best mulig å tilpasse Evangeliet både de brede lags fatteevne og de lærdes fordringer. Denne hensiktsmessige forkynnelse av det åpenbarte ord bør forbli regelen for Evangeliets utbredelse. På den måten blir nemlig hvert folkeslag ansporet til å bruke sine evner for å uttrykke Kristi budskap i sin egen form, og samtidig blir en fruktbar kontakt mellom Kirken og de forskjellige kulturer fremskyndet 22. Til å øke denne kontakt trenger Kirken, især i vår tid med dens hurtige forandringer og store mentalitetsendringer, særlig hjelp fra dem som lever i verden, som er vel bevandret i dens institusjoner og forskningsgrener, og forstår dens mentalitet, enten de nå er troende eller ikke. Det er hele Guds folks oppgave, men især hyrdenes og teologenes, med Den Hellige Ånds hjelp å lytte til vår tids skiftende uttrykksformer, skjønne, tolke og ta stilling til dem i lys av Guds ord. Da vil nemlig den åpenbarte sannhet stadig oppfattes dypere, forståes bedre og utlegges mer tilfredsstillende.
Med sin synlige sosiale struktur som er et tegn på dens enhet i Kristus, kan Kirken berikes og den berikes faktisk av samfunnsformenes utvikling. Det vil ikke si at noe mangler i den konstitusjon Kristus har gitt Kirken, men denne konstitusjon trenger å bli dypere forstått, bedre uttrykt og tilpasset vår tid. Kirken fornemmer med glede at den, i sin helhet som i sine enkelte medlemmer, mottar mangfoldige former for hjelp av mennesker fra alle klasser og samfunnslag. For enhver som tjener det menneskelige fellesskap innenfor familie- eller kulturlivet, det økonomiske og sosiale liv, den nasjonale eller internasjonale politikk, bringer ifølge Guds plan sin betydelige hjelp til det kirkelige fellesskap i den utstrekning dette avhenger av omgivelsene. Og Kirken vedgår til og med at den har hatt og kan ha stor nytte av selve den opposisjon den møter hos sine motstandere eller forfølgere 23.
Kristus, alfa og omega
45. Enten den hjelper verden eller mottar hjelp fra den, har Kirken nemlig et eneste mål, Guds rikes komme og den universelle frelse for menneskeheten. Ethvert gode som Guds folk under sin vandring her nede kan bringe menneskeslekten, kommer av at Kirken er «frelsens universelle sakramente» 24, at den samtidig åpenbarer og virkeliggjør mysteriet om Guds kjærlighet til mennesket.
Guds Ord, ved hvem alt er blitt til, ble selv kjød. Som det fullkomne menneske skulle han frelse alle og sammenfatte alt til ett. Herren er målet for menneskeslektens historie, det punkt som historien og sivilisasjonen konvergerer imot, menneskehetens midtpunkt, alle hjerters glede som utfyller alle deres lengsler 25. Han er den som Faderen vekket opp fra de døde, opphøyet, lot sitte ved sin høyre side og innsatte som dommer over de levende og de døde. Vi selv har fått liv og er blitt samlet i hans Ånd, og vi vandrer mot fullendelsen av vår slekts historie, en fullendelse som helt ut svarer til Guds kjærlighets hensikt: «Å sammenfatte alt i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden» (Ef 1, 10).
Herren sier jo selv: «Se, jeg kommer snart, og jeg har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans gjerninger. Jeg er alfa og omega, den første og den siste, begynnelsen og enden» (Åpenb. 22, 12-13).
