Kapittel 3: Det sosiale og økonomiske liv
Enkelte aspekter ved det økonomiske liv
63. Menneskets verd, dets kall og samfunnets beste skal respekteres og fremmes i sin helhet også i det sosiale og økonomiske liv. For mennesket er skaper av, sentrum og målet for hele den sosiale og økonomiske virksomhet.
Vår tids økonomi er, i likhet med de andre sektorer i samfunnslivet, preget av menneskets voksende herredømme over naturen, av et stadig tettere og sterkere nett av forbindelser, av gjensidig avhengighet mellom individene, gruppene og folkene, og av stadig hyppigere inngrep fra den politiske makts side. Samtidig har utviklingen både i produksjonsteknikken og i utvekslingen av varer og ytelser gjort økonomien til et formålstjenlig redskap for å imøtekomme menneskeslektens økende behov.
Og allikevel finnes det mange grunner til engstelse. Mange mennesker, især i de mer utviklede land, later til å være helt dominert av de økonomiske vurderinger med det resultat at nesten hele deres personlige og sosiale liv bærer preg av det, og dette såvel i de land hvor økonomien er kollektivisert, som i andre. Nettopp nå som den økonomiske utvikling ville kunne gjøre det mulig å jevne ut de sosiale ulikheter, hvis den ble orientert og samordnet på en fornuftig og menneskelig måte, hender det svært ofte at den bare fører til at disse ulikheter blir større, ja i enkelte tilfelle at de svakeste samfunnsmedlemmers kår forverres og de fattige neglisjeres. Det store flertall mangler det strengt nødvendige, mens enkelte, selv i utviklingslandene, lever luksuriøst og ødsler med sine rikdommer. Luksus og nød eksisterer side om side. Et mindretall har anledning til å gjøre sine meninger gjeldende, mens den store mengde knapt nok har mulighet for å påta seg et ansvar og handle fritt, fordi deres livs- og arbeidsvilkår ikke er menneskeverdige.
Lignende økonomiske og sosiale misforhold eksisterer mellom landbruk, industri og serviceyrkene, og også mellom de forskjellige regioner innenfor ett og samme land. Mellom de mer økonomisk utviklede nasjoner og de andre blir motsetningen stadig sterkere og kan true selve verdensfreden.
Vår tids mennesker har en voksende bevissthet om disse ulikheter og en fast overbevisning om at de økende tekniske og økonomiske midler som verden i dag disponerer over, kan og skal rette på denne ulykkelige tilstand. Men dette krever både tallrike økonomiske og sosiale reformer, og en forandring av mentalitet og livsvaner hos alle. Derfor har Kirken ned gjennom tidene utviklet prinsippene for rettferdighet enkeltmennesker imellom, i samfunnslivet, og internasjonalt, i lys av Evangeliet og i pakt med fornuften. I den senere tid har Kirken lagt enda større vekt på dette. Konsilet vil understreke disse prinsipper og tilpasse dem vår tids forhold og fremlegge enkelte retningslinjer særlig med henblikk på den økonomiske vekst 1.
A - Den økonomiske vekst
Den økonomiske vekst i menneskets tjeneste
64. Med rette tar man nå i stadig stigende grad sikte på en økning av produksjonen i landbruk og industri, og en utvidelse av serviceyrkene, for å følge opp befolkningstilveksten og menneskenes økende krav. Man skal derfor stimulere tekniske fremskritt, viljen til nye tiltak, interessen for å skape nye eller utvide eksisterende foretagender, rasjonaliseringen av produksjonsmetoder, produsentenes energiske innsats, kort sagt alle de faktorer som fremmer denne utvikling. Men det egentlige formål for hele denne produksjon er ikke bare flere produkter, heller ikke profitten eller makten, men å tjene mennesket, og det vil si hele mennesket med dets materielle, men også dets intellektuelle, moralske, åndelige og religiøse behov. Og når vi sier mennesket, mener vi ethvert menneske, enhver gruppe av mennesker av en hvilken som helst opprinnelse overalt i verden. Den økonomiske virksomhet skal altså utøves i pakt med dens særegne metoder og lover, men innenfor grensene for de etiske fordringer 2 og slik at Guds mening med mennesket blir oppfylt 3.
Den økonomiske vekst i menneskets hender
65. Den økonomiske vekst skal forbli under menneskets kontroll, men ledelsen skal ikke overlates til få mennesker eller grupper som sitter inne med den økonomiske makt, heller ikke til det politiske samfunn alene, eller til enkelte mer innflytelsesrike nasjoner. Tvert imot. Flest mulig mennesker på alle samfunnstrinn skal gjøre sin positive innflytelse gjeldende, og det samme gjelder alle nasjoner i internasjonal sammenheng. Det er også behov for at det private initiativ, enten det nå kommer fra enkeltmennesker eller selvstendige grupper, samordnes med myndighetenes innsats i et smidig og rasjonelt mønster.
Utviklingen skal ikke bare overlates til et nærmest mekanisk spill av individuelle økonomiske foretagender, heller ikke til den politiske myndighet alene. Både de teorier som stopper de nødvendige reformer under påskudd av frihet, og de teorier som fremmer den organiserte kollektive produksjon på bekostning av enkeltmenneskenes eller de enkelte gruppers rettigheter, må betraktes som feilaktige 4.
Enhver borger vil forøvrig betrakte det som en rett og en plikt, som myndighetene også må anerkjenne, etter beste evne å få bidra til sitt eget samfunns virkelige fremgang. Især i utviklingslandene må man uten å nøle mobilisere alle krefter. Enhver som der lar sine ressurser forbli uproduktive eller unndrar sitt eget samfunn den materielle eller åndelige hjelp det trenger, er en trusel mot det felles beste. Et forbehold må dog tas med hensyn til den rett borgerne har til å utvandre.
De store ulikheter på det sosiale og økonomiske område skal jevnes ut
66. Rettferdigheten krever en energisk innsats for snarest mulig å fjerne de store økonomiske ulikheter som nå eksisterer og ofte øker, og som fører til diskriminering mellom individer og samfunn. Denne prosess bør imidlertid respektere de individuelle rettigheter og folkenes egenart. På en rekke områder møter landbruket spesielle vanskeligheter i produksjon og omsetning av varer, og der må en hjelpe bøndene til å øke avkastningen og salget, men også til å modernisere driften og til å heve levestandarden til et rimelig nivå, så de ikke, som det ofte skjer, fortsatt blir sosialt diskriminert. Bøndene, især de unge, må på sin side legge stor vekt på den faglige opplæring som er nøkkelen til fremskritt innen landbruket 5.
Rettferdigheten krever likeledes at den bevegelighet som den økonomiske vekst forutsetter, ikke skal gjøre individenes og familienes tilværelse usikker og prekær Arbeidere som kommer fra andre land eller landsdeler for å stille sin arbeidskraft til disposisjon for den økonomiske utvikling hos et bestemt folk eller i en bestemt provins, har krav på samme lønn og arbeidsvilkår som alle andre. De skal betraktes av alle, og i første rekke av myndighetene, som mer enn bare produksjonsredskaper. De skal respekteres som mennesker og få hjelp til å ta med seg familien, skaffe seg en skikkelig bolig, og integreres i vedkommende folks eller provins' samfunnsliv. Men hvor det lar seg gjøre, bør det skapes arbeidsmuligheter på deres hjemsted.
Der hvor den økonomiske struktur i dag blir endret og nye industrielle former oppstår, som for eksempel ved automatisering, må en sørge for tilstrekkelig sysselsetting, så den enkelte får et passende arbeide og gis adgang til en tilsvarende teknisk og faglig opplæring. Især bør en se til at gamle og de som rammes av sykdom, blir sikret underhold og at deres menneskeverd blir respektert.
B - Enkelte retningslinjer for hele det sosiale og økonomiske liv
Arbeide, arbeidsvilkår og fritid
67. Menneskets arbeide i form av produksjon, varebytte eller økonomiske samfunnsoppgaver, er viktigere enn de andre økonomiske faktorer, som jo bare tjener som redskaper.
Arbeidet, hva enten man driver det selvstendig eller som arbeidstaker, er en strengt personlig ytelse, hvorved mennesket setter sitt segl på naturen og preger den med sin vilje. Det er takket være sitt arbeide at mennesket som oftest tjener til sitt og sine nærmestes underhold, samarbeider med sine medmennesker og blir dem til nytte, får anledning til å praktisere nestekjærligheten og bidrar til å fullføre Guds skaperverk. Vi tror til og med at mennesket, ved å ofre sitt arbeide til Gud, blir forenet med Jesu Kristi forløsningsverk, han som adlet arbeidet ved selv å virke med egne hender i Nasaret. Alle har følgelig moralsk plikt til å arbeide, men derfor også rett til å få et arbeide. Det er samfunnets sak, såvidt mulig, å hjelpe sine borgere til å finne et tilfredsstillende arbeide etter gjeldende forhold. Endelig skal arbeidet lønnes så godt at alle får anledning til å skape et anstendig materielt, sosialt, kulturelt og åndelig liv for seg og sine, under hensyntagen til arbeiderens stilling og produksjonsevne, bedriftens situasjon og det felles beste 6.
I og med at den økonomiske virksomhet for det meste er avhengig av samarbeide mellom flere, er det både urettferdig og umenneskelig hvis denne virksomhets struktur og organisasjon skader noen av dem som deltar i den. Men selv i våre dager hender det ofte at arbeiderne så å si blir sitt eget arbeides slaver. Dette kan ikke på noen måte rettferdiggjøres ved de såkalte økonomiske lover. Hele prosessen i produksjonen skal nemlig tilpasses enkeltmenneskets behov, kjønn, alder og livsbetingelser, ikke minst familielivet, og da særlig husmødrenes situasjon. Arbeiderne skal gis anledning til å utvikle sine evner og sin personlighet nettopp gjennom sitt arbeide. Med ansvarsfølelse skal de ofre yrket sin tid og sine krefter, men alle skal også kunne disponere over den tilstrekkelige fritid til hvile og for å dyrke sitt hjemlige, kulturelle, sosiale og religiøse liv. De må også få anledning til fritt å utfolde og utvikle de evner og anlegg som de kanskje ikke får meget bruk for i sitt yrke.
Deltagelse i bedriftens disposisjoner og i generelle økonomiske avgjørelser. Arbeidskonflikter
68. Bedriftene engasjerer mennesker, frie og selvstendige mennesker, skapt i Guds bilde. Målet må derfor være alles aktive deltagelse i bedriftens forvaltning, etter regler som må presiseres nærmere, idet en tar tilbørlig hensyn til den enkeltes oppgave som eier, disponent, arbeidsleder eller arbeider, og i full forståelse av den nødvendige enhet i ledelsen 7. Avgjørelser om økonomiske og sosiale forhold som kan få en gjennomgripende innflytelse på arbeidernes og deres barns skjebne, treffes imidlertid langt fra alltid innenfor selve bedriften. Slike avgjørelser tas ofte på høyere plan, og derfor skal arbeiderne også kunne gjøre sin innflytelse gjeldende der, enten personlig eller ved representanter som de selv velger.
En av menneskets fundamentale rettigheter er arbeidernes rett til fritt å danne foreninger som virkelig kan representere dem og bidra til en rettferdig ordning av det økonomiske liv. Denne rett innebærer også at arbeiderne fritt kan delta i denne foreningsvirksomhet uten å bli utsatt for represalier. En slik deltagelse vil, sammen med en tilsvarende økonomisk og sosial utdannelse, styrke ansvarsbevisstheten hos alle. Resultatet vil bli at alle føler seg medansvarlige for hele det økonomiske og sosiale fremskritt og for samfunnets beste, hver etter evner og muligheter.
Oppstår der økonomiske og sosiale konflikter, skal de forsøkes bilagt på fredelig vis. Men selv om partene alltid først må prøve den oppriktige samtales vei, kan streiken, selv i vår tid, bli en nødvendig, om enn siste utvei for å sikre arbeidernes rett og oppfylle deres rettferdige krav. Men så snart som mulig, må veien på ny søkes til forhandlingsbordet og til forlik.
Denne verdens goder er ment å tilhøre alle mennesker
69. Jorden og alt hva den omfatter, er ment av Gud å skulle tjene alle mennesker og alle folkeslag, så de skapte ting blir tilgjengelige for alle, med samme rett, under rettferdighetens tilsyn og kjærlighetens inspirasjon 8. Uansett hvilken form eiendomsretten har fått ifølge folkenes lovlige anordninger, under forskjellige og foranderlige forhold, skal denne universelle bestemmelse for denne verdens goder alltid respekteres. Det vil si at et menneske hverken i teori eller praksis skal betrakte sin rettmessige eiendom bare som sin egen, men også som felles gods i den betydning at den ikke skal tjene vedkommendes interesser alene, men også andres 9. Forøvrig har hver enkelt rett til å eie så meget jordisk gods at det blir tilstrekkelig for ham selv og hans familie. Dette er kirkefedrenes og de store teologers mening; de lærer nemlig at hvert menneske er forpliktet til å støtte de fattige; og ikke bare av sin overflod 10. Og den som virkelig befinner seg i nød, har rett til å forsyne seg med det nødvendige av andres rikdommer 11. Når så mange i verden sulter, oppfordrer konsilet inntrengende både enkeltmenneskene og myndighetene til å huske det kirkefedrene sa: «Gi mat til den som dør av sult, ellers dreper du ham» 12, og da etter evne virkelig gi av sitt eget. Hensikten er især å hjelpe individene og landene til å hjelpe seg selv og fremme sin egen utvikling.
Enkelte samfunn, som økonomisk sett er mindre utviklet, har ofte gjennom sin tradisjon og sedvanerett delvis sørget for å disponere landets ressurser slik at de kommer alle til gode, og således får hver enkelt i samfunnet det som er strengt nødvendig. Slik sedvane skal ikke ansees som helt uforanderlig, hvis den ikke lenger svarer til tidens nye krav. Men til gjengjeld skal man vokte seg for å behandle lettsindig slike ærverdige tradisjoner som kanskje kan tilpasses moderne forhold og dermed fremdeles bli til stor nytte. Omfattende sosiale forsikrings- og trygdeordninger kan i de økonomisk sterkt utviklede samfunn bidra til å fordele godene til alle. Familiebidrag og sosial støtte må økes, især med henblikk på kulturlivet og utdannelsen. Imidlertid må ikke utbyggingen av slike trygder føre til at borgerne blir passive overfor samfunnet, mindre ansvarsbevisste og tjenestevillige.
Investeringer og pengepolitikk
70. Investeringene skal bidra til å skaffe folket i dag og i fremtiden tilstrekkelige arbeidsmuligheter og inntekter. Enhver som treffer avgjørelser om investeringer og økonomiske forholdsregler, skal holde seg dette mål for øye, enten de nå er individer, selskaper eller statsmyndigheter. De skal være seg sine forpliktelser bevisst: på den ene side til å skaffe enkeltmenneskene og hele samfunnet tilstrekkelige midler til et menneskeverdig liv, og på den annen side til å sørge for fremtiden, det vil si: finne en riktig balanse mellom på den ene side individuelt og kollektivt forbruk i dag, og på den annen side hensynet til kommende slektledd. Og samtidig skal det tas hensyn til de behov som eksisterer i utviklingslandene og enkelte økonomisk dårligere utbygde områder. Pengepolitikken skal føres slik at hverken ens eget land eller andre nasjoner blir skadelidende. Og samtidig må man sørge for at mennesker med små økonomiske ressurser ikke lider urettferdige tap ved fluktuasjoner i pengeverdien.
Privateiendom som mulighet og mål. Store udyrkede gods
71. Enhver form for eiendom og disposisjonsrett over ytre goder gjør det mulig for mennesket å uttrykke sin personlighet og gir det anledning til å spille en rolle i samfunnet og dets økonomi. Derfor er det av stor betydning om adgangen til å eie noe blir utvidet både for den enkelte og for gruppen.
Eiendomsretten eller disposisjonsretten over visse ytre ting gir den enkelte et spillerom som er nødvendig for å sikre hans og hans families selvstendighet, og bør derfor betraktes som en utvidelse av den menneskelige frihet. Og fordi en slik rett stimulerer til ansvar, er den dessuten også en forutsetning for de rettmessige friheter i samfunnet 13. De former som denne rett antar, er i dag forskjellige, og de blir stadig mer differensierte. Men alle gir fremdeles en sikkerhet som ikke skal undervurderes, til tross for de sosiale ytelser, rettigheter og tjenester som samfunnet garanterer. Dette gjelder ikke bare de materielle eiendommer, det gjelder også slike ikke-materielle verdier som faglige kvalifikasjoner.
Retten til privateiendom utelukker ikke lovligheten av enkelte former for allmenn eiendom. Men nasjonalisering av eiendom skal gjøres av de kompetente myndigheter til fordel for det felles beste, og bare ut fra hensynet til det, og mot tilbørlig erstatning. Forøvrig har de offentlige myndigheter til oppgave å hindre at noen misbruker sin eiendomsrett i strid med det allmenne vel 14.
Den sosiale side ved eiendomsretten er vesentlig, og begrunnes med prinsippet om at alle ting skal være til beste for alle 15. Blir dette sosiale aspekt forsømt, kan besittelsen av eiendom lett vekke misunnelse og føre til alvorlig uro. Og det gir eiendomsrettens motstandere et påskudd til å dra dens berettigelse i tvil.
I flere av utviklingslandene støter man på store og til og med kjempemessige jordeiendommer, dårlig utnyttet eller også helt udyrket for vinnings skyld; mens flertallet i folket er uten jord eller meget fattig på jord, og det åpenbart er påtrengende nødvendig å øke landbruksproduksjonen. Jordarbeiderne eller de som forpakter en del av eiendommen, må ofte nøye seg med en lønn eller et utbytte som er et menneske helt uverdig, uten en gang å få en skikkelig bolig, og de blir grovt utnyttet av forvalterne. Uten noen sikkerhet lever de i slik personlig ufrihet at de praktisk talt mister enhver mulighet for å handle fritt og under eget ansvar, og blir utelukket fra enhver kulturell utvikling eller deltagelse i det sosiale og politiske liv. I alle disse tilfelle må det reformer til: større inntekter, bedre arbeidsvilkår, sikrere sysselsetting, sterkere impulser til initiativ. Og når landeiendommene ikke er forsvarlig dyrket, skal de deles ut til dem som kan gjøre jorden fruktbar. I dette siste tilfelle må redskaper og midler skaffes til veie, især må en yte hjelp til opplæring og en må skape muligheter for en sunn samvirkeordning. Hver gang hensynet til det felles beste krever en ekspropriasjon, må erstatningen også vurderes rettferdig, alle omstendigheter tatt i betraktning.
Den sosiale og økonomiske virksomhet og Kristi rike
72. De kristne som tar aktivt del i vår tids økonomiske og sosiale utvikling som rettferdighetens og kjærlighetens forkjempere, kan være forvisset om at de har store muligheter til å fremme menneskehetens trivsel og arbeidet for fred i verden. De skal være et eksempel, individuelt og kollektivt, på dette arbeidsfelt. Når de først har fått den kompetanse og den erfaring som absolutt må til, skal de i troskap mot Kristus og hans Evangelium, følge den rette kurs midt i den jordiske aktivitet: Hele deres liv, som enkeltmennesker og som samfunnsmedlemmer, skal preges av den ånd de finner i saligprisningene, først og fremst fattigdommens ånd.
Hver den som i lydighet mot Kristus først søker Guds rike, mottar en sterkere og renere kjærlighet som inspirasjon til å hjelpe alle sine medmennesker og fullføre rettferdighetens verk 16.
