Kapittel 4: Det politiske samfunn
Samfunnslivet i vår tid
73. Som en konsekvens av folkenes kulturelle, økonomiske og sosiale utvikling er vår tid vitne til dype forandringer også i samfunnsstrukturer og institusjoner. Disse forandringer øver i sin tur sterk innflytelse på det politiske fellesskap, men særlig på enkeltmenneskets rettigheter og plikter innen følgende områder: vern av dets frihet, hensynet til det felles beste, borgernes innbyrdes forhold og deres forhold til styresmaktene.
En sterkere bevissthet om menneskeverdet fører i forskjellige deler av verden til et forsøk på å etablere et politisk-juridisk regime som bedre vil kunne verne om menneskerettighetene i samfunnslivet: rett til fritt å komme sammen, organisere seg, uttrykke sine meninger, utøve sin religion privat og offentlig. En slik garanti for at menneskerettighetene blir respektert, er nemlig forutsetningen for at de enkelte borgere og deres organisasjoner skal kunne ta aktivt del i det politiske liv og styre.
Den kulturelle, økonomiske og sosiale utvikling medfører hos de fleste et ønske om å få større andel i samfunnets politiske avgjørelser. Mange får en voksende bevissthet om at en bør ta vare på mindretallenes rettigheter, uten av den grunn å glemme disse minoriteters forpliktelser overfor det politiske fellesskap. Respekten for annerledes tenkende og troende vokser seg også stadig sterkere. Og et bredere samarbeide fører til at alle borgere, og ikke bare noen få privilegerte, virkelig får glede av sine personlige rettigheter.
Her tas kraftig avstand fra ethvert politisk regime, slik de finnes enkelte steder, som undertrykker friheten på det borgerlige eller religiøse plan, som gjør utallige mennesker til offer for vinningssyke og politiske forbrytelser, og som misbruker den politiske makt til fordel for ett enkelt parti, eller de makthavende selv, istedenfor å la den tjene det allmenne vel.
Intet er viktigere for å opprette et sant menneskelig politisk liv enn å åpne hjertene for rettferdighet, velvilje og oppofrelse til det felles beste, og samtidig utbre enkelte fundamentale prinsipper om det politiske liv, dets sanne natur og dets målsetting, den rette bruk av den politiske myndighet og dens begrensning.
Det politiske samfunns natur og formål
74. Borgerne, familiene og de andre grupper som ut gjør samfunnet, er alle klar over sin manglende evne til å utfolde menneskelivet i alle dets dimensjoner. De innser behovet for et større fellesskap, hvor alle hver dag vil kunne samle sine krefter for stadig bedre å tjene d et felles bestel. Derfor danner de et politisk samfunn etter forskjellige mønstre. Det politiske samfunn eksisterer altså for dette felles godes skyld, finner her sin fulle berettigelse og mening, og utleder herav sine fundamentale og særegne rettsprinsipper. Og det allmenne vel omfatter summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for individer, familier og grupper å realisere seg helt ut 2.
Et politisk samfunn består av mange og forskjellige mennesker som har full rett til å ha divergerende oppfatninger. Den splittelse som ville oppstå om hver enkelt isolerte seg i sin egen mening, gjør en autoritet nødvendig, som samler alle borgernes krefter og retter dem mot det felles beste. Denne autoritet skal ikke virke mekanisk eller despotisk, men først og fremst som en moralsk makt som støtter seg til den enkeltes frihet og ansvarsbevissthet.
Det er altså innlysende at både det politiske fellesskap og den tilsvarende myndighet er grunnet på menneskenaturen. De hører dermed også til den orden som Gud har forutbestemt, selv om valget av regjeringsform og ledere overlates til borgernes frie beslutning 3.
En annen konsekvens er at den politiske makt, både i samfunnet som sådant og i de offentlige institusjoner, skal utøves innenfor de etiske normer med fellesskapets beste og samfunnets utvikling for øye, i overensstemmelse med en rettmessig lovgivning som enten allerede eksisterer eller blir å instituere. Da er borgerne forpliktet i sin samvittighet til å adlyde 4. Men dette viser også hvilket ansvar, hvilken posisjon og betydning som blir styremaktene til del.
Hvis de offentlige myndigheter overskrider sin kompetanse og undertrykker borgerne, skal disse fremdeles være villige til å gjøre det som det allmenne vel forlanger; men de har full anledning til å forsvare sine egne og sine medborgeres rettigheter mot et slikt maktmisbruk, når de holder seg innenfor de grenser som naturretten og Evangeliet trekker opp.
De konkrete former for indre oppbygging og maktfordeling som det politiske samfunn foretrekker, kan variere, alt etter folkenes legning og historiens forløp. Men målet må alltid være å tjene og fremelske en mennesketype som er sivilisert, fredselskende og som gjør vel mot alle, til nytte for hele menneskeslekten.
Borgerens andel i det politiske liv
75. Det er i full overensstemmelse med menneskenaturen når de juridisk-po1itiske strukturer opprettes på følgende grunnlag: Borgerne skal i stadig større utstrekning, og uten å bli utsatt for diskriminering, få reell mulighet til fritt og aktivt å være med på å bestemme det politiske samfunns juridiske grunnlag, og styre samfunnet, presisere arbeidsfelt og formål for de enkelte institusjoner, og velge styremaktene 5. Alle borgere skal huske at det både er deres rett og deres plikt å avgi en selvstendig stemme for å fremme det felles beste. Og Kirken ser med takknemlighet og respekt på deres aktivitet som i medmenneskers tjeneste vier seg til det offentlige stell og påtar seg ansvaret for det.
Samarbeidet mellom ansvarlige borgere krever en stadfestet lovgivning, om det skal ha en heldig innflytelse på det offentlige liv i hverdagen. Slike lover vil fordele oppgavene og funksjonene innenfor statsstyret og garantere en effektiv og uavhengig beskyttelse av de enkelte rettigheter. De rettigheter som tilkommer ethvert individ, enhver familie eller gruppe, og utøvelsen av disse rettigheter skal erkjennes, garanteres og fremmes 6 på linje med de forpliktelser som hviler på alle borgere. Blant disse forpliktelser skal her nevnes at borgerne skal yte de materielle og personlige tjenester som det allmenne vel forlanger. Styremaktene skal vokte seg for å stå i veien for familiene, de sosiale eller kulturelle organisasjoner, og andre samfunn eller institusjoner som står mellom individet og staten. Langt fra å berøve disse deres rettmessige handlefrihet, skal statsmakten tvert om positivt og systematisk støtte opp om den. Og borgerne selv, gruppevis som enkeltvis, skal passe på ikke å gi myndighetene en urimelig makt, men heller ikke utidig forlange overdrevne fordeler og ytelser av dem, i den hensikt å innskrenke det ansvar som påhviler individene, familiene og andre sosiale grupper.
De kompliserte forhold i vår tid tvinger ofte myndighetene til å gripe inn i de sosiale, økonomiske og kulturelle spørsmål for å skape bedre forutsetninger for individenes og gruppenes frie utfoldelse av samtlige menneskelige verdier. Forholdet mellom sosialiseringsprosessen 7 og enkeltmenneskets selvbestemmelsesrett og utfoldelse kan tolkes forskjellig i de forskjellige land, med folkenes forskjellige grad av utvikling. Men om utøvelsen av enkelte rettigheter er blitt midlertidig innskrenket av hensyn til det felles beste, skal friheten gjenopprettes så snart situasjonen har forandret seg. Og umenneskelig blir det når den politiske makt inntar en totalitær eller diktatorisk holdning, som krenker individenes og de sosiale gruppers rettigheter.
Borgerne skal nære en offervillig og trofast kjærlighet til sitt fedreland, men uten trangsyn. Samtidig skal de besinne seg på det som tjener hele menneskeslekten med dens sammensetning av raser, folkeslag og nasjoner.
Kristi disipler skal være seg bevisst at de har et bestemt og spesielt kall innenfor det politiske fellesskap. De skal gi et tydelig eksempel på ansvarsbevissthet og vilje til å tjene det felles beste. Ved sin handlemåte skal de manifestere hvordan autoritet lar seg forene med frihet, det private initiativ med delaktighet og innlemmelse i samfunnets organiske helhet, den ønskelige enhet med den berikende differensiering. De skal akseptere de motstridende meninger om denne verdens anliggender kan være berettiget, og de skal respektere sine medborgere, både som enkeltpersoner og som medlemmer av en gruppe, når de saklig forfekter standpunkter som avviker fra deres. De politiske partier bør fremme de saker som ifølge deres oppfatning tjener det felles beste, og de har aldri rett til å la sine egne interesser gå foran fellesnytten.
En samfunnsmessig og politisk utdannelse er i våre dager uunnværlig for hele folket, men især for ungdommen. Det skal omhyggelig sørges for at alle samfunnsborgere blir i stand til å ta sin del av fellesskapets politiske aktivitet. De som er, eller kan bli, i stand til å utøve politikkens kunst, - en av de vanskeligste, men også en av de mest verdifulle oppgaver 8 -, skal forberede seg til og prøve på å utøve denne kunst uten hensyn til egen fordel eller vinning. Med hederlighet og klokskap skal de bekjempe urett og undertrykkelse, enkeltmenneskers eller politiske partiers vilkårlige herredømme og intoleranse. De skal vie sine krefter til ærlig og rettferdig å tjene alle med kjærlighet og politisk mot.
Det politiske fellesskap og Kirken
76. Det er av stor betydning, især i de pluralistiske samfunn, å danne seg en riktig oppfatning av forholdet mellom det politiske fellesskap og Kirken. Og det skal klart skjelnes mellom det som de kristne, individuelt og kollektivt, gjør i sitt eget navn, som borgere, inspirert av sin kristne samvittighet, og det de samme kristne gjør på Kirkens vegne og sammen med sine kirkelige ledere.
Kirken lar seg ikke, med henblikk på sin oppgave og sin kompetanse, forveksle med det politiske samfunn ; den er ikke bundet til noe politisk system, den er både et tegn på menneskets opphøyede verd, og en garant for dette.
Det politiske samfunn og Kirken har, hver på sitt område, sin selvstendighet og frihet i forhold til hverandre. Men begge tjener de samme mennesker med deres personlige og sosiale kall, selv om motiveringen er forskjellig. De vil også bli desto bedre i stand til å utfylle sin oppgave til fordel for alle, når begge parter går inn for et harmonisk samarbeide, de lokale forhold til enhver tid tatt i betraktning. Mennesket er ikke begrenset til det rent verdslige plan, men det er ved å være med på å skrive menneskehetens historie at det også fullt ut oppfyller sin evige bestemmelse. Fordi den er grunnlagt på Forløserens kjærlighet, bidrar Kirken til å fremme rettferdighetens og kjærlighetens sak innenfor hvert land og mellom nasjonene. Den forkynner Evangeliets sannhet og kaster dets lys over alle sektorer av den menneskelige aktivitet, ved sin lære og det vitnesbyrd som Kristi disipler avlegger. Men den respekterer også, og fremmer borgernes politiske frihet og ansvarsbevissthet.
Utsendt for å forkynne Kristus som verdens frelser, støtter apostlene, deres etterfølgere og disses medarbeidere seg i sitt apostolat til Guds makt som ofte åpenbarer Evangeliets kraft gjennom vitnenes skrøpelighet. Enhver som vier seg til å tjene Guds ord, skal nemlig benytte seg av de veier og de midler som er Evangeliets egne, og som for det meste er fremmed for de jordiske samfunn.
Det jordiske og det som i menneskelivet. overskrider denne verdens grenser, henger nøye sammen, og selv Kirken benytter seg av profane hjelpemidler i den utstrekning det er nyttig for å løse dens oppgaver. Men den setter ikke sin lit til de fordeler den politiske makt er villig til å innrømme den. Den vil tvert om gi avkall på enkelte rettigheter som den rettmessig har fått, når og hvor det vil vise seg at bruk av disse rettigheter kan dra oppriktigheten av dens vitnesbyrd i tvil, eller at nye livsvilkår krever en ny ordning. Men alltid og overalt vil den gjøre krav på å kunne forkynne troen med virkelig frihet, fremlegge sin samfunnslære, uhindret utøve sin tjeneste blant menneskene, og felle sin moralske dom, selv over politiske forhold, når menneskets fundamentale rettigheter eller sjelenes frelse krever det. Og selv vil den bruke alle midler, men bare de midler som er i overensstemmelse med Evangeliet og som tjener det felles beste til enhver tid og i enhver situasjon.
Det er Kirkens oppgave å styrke og opphøye alt det som er sant, godt og vakkert i det menneskelige fellesskap 9. Ved å holde fast ved Evangeliet og oppfylle sin misjon i verden, styrker Kirken freden mellom menneskene til Guds ære 10.
