Kapittel 5: Om å fremme freden og det internasjonale fellesskap
Innledning
77. Menneskeslekten har i våre dager nådd et kritisk punkt i sin modningsprosess, fordi den ennå ikke har frigjort seg fra de fryktelige ulykker og trengsler krig og krigstrusler fører med seg. På samme tid som den nærmer seg en enhet som den overalt blir seg mer bevisst, står den, så lenge ikke alle med fornyet sinn omvender seg til den sanne fred, maktesløs overfor sin oppgave, nemlig å bygge opp en menneskeligere verden for alle på hele jorden. Derfor lyser Evangeliets budskap, som ikke bare tilsvarer menneskets høyeste streben og lengsel, men dessuten saligpriser fredsstifterne «fordi de skal kalles Guds barn» (Mt. 5, 9), desto sterkere i vår tid.
Kirkemøtet vil belyse hva sann og høysinnet fred innebærer, fordømme krigens råskap, og til slutt sende en inntrengende appell til de kristne med oppfordring til, med støtte i Kristus - fredens opphav - å samarbeide med alle mennesker, så de bygger en fred basert på rettferdighet og gjensidig kjærlighet, og forbereder midlene dertil.
Om fredens vesen
78. Fred er ikke bare krigens fravær. Den kan ikke innskrenkes til en ren maktbalanse mellom fiendtlige krefter. Den kan ikke skapes ved imperialistisk herredømme. Den er egentlig og fullt ut rettferdighetens verk. Fred fødes av den orden som menneskesamfunnets guddommelige stifter har knyttet til sitt verk, og som menneskene i sin tørst etter stadig større rettferdighet uttrykker i handling. Freden er aldri vunnet en gang for alle, den skal uopphørlig bygges opp, fordi menneskeslektens allmenne vel i sine konkrete fordringer stadig er undergitt forandringene i tiden, selv om det også i sin dypeste grunn er bestemt av Guds evige lov. Menneskeviljen er dessuten ustadig og svekket av synden, og derfor kan freden ikke oppnås uten de lovlige myndigheters årvåkenhet, og med mindre den enkelte stadig behersker sine lidenskaper.
Men det er ikke tilstrekkelig. Fred på jorden forutsetter også at alt det enkeltmenneskene har kjært, blir vernet om, slik at alle tillitsfullt og frivillig kan utveksle sine åndelige og kulturelle verdier. Den faste vilje hos alle til å respektere andre, mennesker eller folk, og deres menneskeverd, og til å øve seg i broderlig sinnelag, er helt uunnværlig for fredsarbeidet. Freden er således også en frukt av kjærligheten, som går utover det som kan oppnås ved rettferdighet alene.
Den fred på jorden, som nestekjærligheten nærer, er både et bilde på og en virkning av Kristi fred, som utgår fra Gud Fader. Den menneskevordne Sønn, fredens fyrste, har selv ved sitt kors forlikt alle mennesker med Gud, gjenopprettet deres enhet i ett folk og ett legeme. Han tilintetgjorde hatet i sitt eget kjød, og etter sin herlighetsfulle oppstandelse sendte han kjærlighetens Ånd til menneskenes hjerter (jfr. Ef. 2,16; Kol. 1, 20-22).
En inntrengende appell rettes derfor til alle kristne: Måtte de, tro mot sannheten, i kjærlighet, forene seg med alle oppriktig fredselskende mennesker for å be for fred og bygge den opp.
I den samme ånd kan vi ikke avstå fra å påskjønne de menneskers innsats som gir avkall på å hevde sin rett med voldsmidler, og benytter seg av den form for forsvar som dessuten står til de svakeres rådighet. En betingelse må det dog være at slikt kan gjøres uten overgrep mot andres eller samfunnets rettigheter og forpliktelser.
Fordi menneskene er syndere, er der fare for krig, og det vil bli det inntil Kristi gjenkomst. Men i den grad menneskene er bundet sammen i kjærlighet, og får makt over synden, blir vold også overvunnet inntil Skriften blir oppfylt: «De skal smi sine sverd om til plogjern og sine spyd til sigder. Et folk skal ikke løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig» (Jes. 2, 4).
A - Om å hindre krig
Mot krigens råskap
79. Til tross for de umåtelig store materielle og moralske skader som de siste kriger har påført vår verden, fortsetter krigen hver eneste dag sine ødeleggelser et eller annet sted på jorden. Og bruken av alle slags vitenskapelige våpen gjør krigen så avskyelig at de stridende parter risikerer å føres inn i et barbari som langt overskrider tidligere tiders råskap. De kompliserte forhold i vår tid, ikke minst internasjonalt, gjør det dessuten mulig å føre fordekte kriger med nye, mer perfide og samfunnsfarlige midler. I mange tilfelle anvendes terror som en ny form for krigføring.
Kirkemøtet, som er vitne til denne fornedrelse av menneskeheten, ønsker først å minne om at folkeretten og dens universelle prinsipper alltid står ved makt. Og menneskehetens samvittighet forkynner disse prinsipper stadig sterkere. Handlinger som blir utført med overlegg i strid med folkeretten - og selve ordren om å utføre slike handlinger - er derfor en forbrytelse, og den blinde lydighet kan ikke unnskylde dem som etterkommer slike ordrer.
Først blant disse handlinger skal vi nevne den planmessige og systematiske utryddelse av et helt folk, nasjon eller minoritet: slikt skal fordømmes på det sterkeste som en rystende forbrytelse, og de som har mot til åpent å trosse de myndigheter som leder aksjonen, fortjener den aller største anerkjennelse.
Der finnes en rekke internasjonale avtaler om krigføring, undertegnet av mange nasjoner, og de tar sikte på å gjøre de militære operasjoner og deres følger mindre umenneskelige: konvensjonene om behandling av sårede eller fangne soldater er et eksempel blant flere. Disse avtaler skal respekteres. Alle, fremfor alt ekspertene og de offentlige myndigheter, har til og med plikt til å forbedre disse avtaler etter evne, så de blir i stand til mer effektivt å bekjempe krigens råskap. Og det må være rettferdig at lovene gir uttrykk for en human innstilling til dem som av samvittighetsgrunner nekter å føre våpen, men samtidig går med på å utføre en annen form for samfunnstjeneste. Det er et faktum at krigen ikke er eliminert fra menneskenes verden. Og så lenge krigsfaren er til stede og der mangler en kompetent internasjonal myndighet som har midler til å sikre ordenen, lar det seg ikke gjøre å nekte regjeringene rett til selvforsvar, når først samtlige muligheter for en fredelig løsning er uttømt. Det tilkommer derfor styremaktene og alle dem som har politisk ansvar, å beskytte det folk som er dem betrodd, og være på høyde med det alvor som oppgaven krever. Men en ting er å sørge for et militært forsvar i den hensikt å gi et folk den beskyttelse det har krav på, en annen ting å ville undertrykke andre nasjoner. Tilstedeværelsen av krigsmakten rettferdiggjør ikke en hvilken som helst militær eller politisk bruk av den. Og alt er heller ikke tillatt mellom de stridende parter, bare fordi en krig ulykkeligvis er brutt ut.
De som tjener sitt fedreland i hæren, bør betrakte seg selv som tjenere av folkenes sikkerhet og frihet. Så lenge de oppfyller sin plikt på rette måte, bidrar de også faktisk til å trygge freden.
Den totale krig
80. Krigens gru og ondskap blir grenseløst forøket av de nye våpen som vitenskapen har frembragt. Blir disse våpen tatt i bruk, kan krigen føre til enorme ødeleggelser som rammer enhver, og dette går langt ut over de grenser man kan sette for et legitimt forsvar. Mer enn det: Hvis disse midler, som allerede enkelte stormakter gjemmer i sine arsenaler, kommer til anvendelse med full kraft, vil dette føre til et så å si fullstendig og aldeles gjensidig slakteri av de krigførende parter, for ikke å tale om de mangfoldige ødeleggelser i verden og de skjebnesvangre ettervirkninger som bruken av disse våpen vil føre med seg.
Alt dette tvinger oss til å ta problemet om krigen opp til helt ny vurdering 1. Vår tids mennesker bør vite at de skal avlegge et tungt regnskap for sine krigshandlinger. Fremtiden vil i høy grad avhenge av den klokskap vår samtid er i stand til å prestere.
Med dette for øye gjør konsilet de siste pavers fordømmelse av den totale krig 2 til sin egen og erklærer: Enhver krigshandling som uten forskjell tar sikte på å ødelegge hele byer eller store områder med deres innbyggere, er en forbrytelse mot Gud og mennesker. Den skal fordømmes helt ubetinget.
Den moderne krigs spesielle fare er at den gir dem som har nyere tekniske våpen en slags leilighet til å begå slike forbrytelser. Og den moderne krig kan med så å si ubønnhørlig konsekvens få mennesker til å planlegge de grusomste handlinger. For å avverge dette, anroper biskopene, samlet og forenet fra hele jordkretsen, alle mennesker, men særlig statsmennene og de militære ledere, om stadig å la seg konfrontere med sitt ansvar overfor både Gud og hele menneskeslekten.
Rustningskappløpet
81. De våpen som vitenskapen frembringer samles ikke bare for å kunne brukes i krigstid. Fordi forsvarets effektivitet menes å bero på egne gjengjeldelsesmuligheter, brukes denne hamstring av våpen, som blir større for hvert år, i en ny hensikt, nemlig å avskrekke en eventuell angriper. Mange betrakter denne fremgangsmåte som den sikreste for i dag å trygge en viss fred mellom nasjonene.
Hvordan man nå enn vurderer denne skremmepolitikk, bør alle mennesker innse at det rustningskappløp som en hel rekke nasjoner setter sin lit til, ikke er den sikre vei til virkelig å trygge freden, og at den såkalte likevekt man dermed oppnår, ikke er det samme som en sann og solid fred. Langt fra å eliminere krigens årsaker, risikerer man snarere at de gradvis øker. Og mens veldige beløp går til anskaffelse av stadig nye våpen, blir det umulig å fremskaffe tilstrekkelige midler til å avhjelpe de mange former for nød hele verden i dag lider under. Misforholdet mellom nasjonene får dermed ingen sann og grundig sanering, og nye deler av verden smittes. Der må velges nye veier med utgangspunkt i en omstilling av sinnene, for å eliminere denne forargelse, frigjøre verden fra den angst som knuger den, og opprette en virkelig fred.
Derfor må det her gjentas at rustningskappløpet er en alvorlig kreftskade for menneskeheten, og at den er en utålelig urett mot de fattige. Det er alvorlig grunn til å frykte at dette kappløp, hvis det fortsetter, en gang vil slippe løs alle de forferdelige ulykker som de allerede nå forbereder midlene til.
La oss, vekket av de store ulykker som menneskene har gjort til en mulighet, utnytte den frist som Gud nå innrømmer oss, til bedre å lodde dybden av vårt ansvar og finne mer menneskeverdige veier til å bilegge våre konflikter. I sitt forsyn krever Gud av oss at vi skal frigjøre oss fra krigens gamle slaveri. Nekter vi å gjøre disse anstrengelser, da er det umulig å vite hvor den onde vei vi har betrådt, vil føre oss hen.
Absolutt forbud mot krigen, og det internasjonale fredsarbeide
82. Det er altså innlysende at vi av alle krefter må streve for å forberede tider hvor enhver krig vil kunne bli totalt forbudt ved internasjonale avtaler. Dette krever opprettelsen av en verdensomfattende offentlig myndighet, anerkjent av alle, som virkelig er i stand til å garantere sikkerhet og rettferdighet for alle med full respekt for deres rettigheter. Og så lenge denne institusjon forblir et ønske, tilfaller det de nåværende overordnede internasjonale organisasjoner grundig og utholdende å studere de midler som egner seg til å trygge den felles sikkerhet. Freden skal oppstå av folkenes innbyrdes tillit, den skal ikke påtvinges nasjonene ved våpentrusler. Derfor må alle arbeide for endelig å sette en stopper for rustningskappløpet, for å sette nedrustningen i gang og så utvide den, ikke ensidig, men parallelt, med felles avtaler og effektive gjensidige garantier 3.
I mellomtiden skal vi ikke undervurdere det som allerede er gjort og fremdeles blir gjort for å avverge krigsfaren. Vi skal snarere oppmuntre den oppriktige vilje hos de mange som, tynget av de store byrder som de høyeste embeder fører med seg, men også ansporet av sitt veldige ansvar, bestreber seg på å fjerne krigen, som de avskyr, selv om det ikke er mulig for dem å se bort fra problemenes faktiske innfløkthet. Vi må bønnfalle Gud om at Han gir dem kraft til utholdende å drive, og uredd å fullføre det verk som vitner om den største kjærlighet til menneskene, det verk hvorved freden bygges opp med mannsmot. For i dag å kunne utføre dette verk må de ubetinget i sinn og hjerte se utover landegrensene, legge vekk enhver nasjonal egoisme eller ambisjon om å herske over andre og nære en dyp respekt for hele menneskeheten, som møysommelig er i ferd med å styrke sin enhet.
De energiske og vedvarende studier som er blitt viet freds- og nedrustningsspørsmål, de internasjonale kongresser som har samlet seg omkring disse emner, kan betraktes som de første skritt på vei til løsningen av så alvorlige problemer. De må i fremtiden intensiveres for å kunne oppnå praktiske resultater. Men samtidig må menneskene vokte seg for å sette hele sin lit til noen få individers bestrebelser, mens de selv ikke gjør noe med sin egen mentalitet. For de politiske ledere, som skal svare for sitt lands allmenne vel og samtidig fremme menneskehetens felles beste, er i høy grad avhengige av massens synsmåter og følelser. Deres anstrengelser for å bygge opp freden er helt forgjeves så lenge fiendtlighet, forakt og mistillit, rasehat og fanatiske ideologier splitter menneskene og reiser dem opp mot hverandre. Dette viser hvor nødvendig det er å oppdra sinnene på en ny måte og gi den offentlige opinion ny inspirasjon. Hver den som utfører en oppdragergjerning, især blant de unge, enhver som bidrar til å forme den offentlige opinion, skal betrakte det som en hovedoppgave å åpne sinnene for en ny fredselskende innstilling. Og hver enkelt av oss skal omvende sitt hjerte og se utover hele verden for å finne frem til hva vi sammen kan gjøre for at vår slekt skal gjøre fremskritt.
Og la oss ikke nære noe falsk håp. Hvis det ikke blir gitt avkall på fiendskap og hat, og hvis der ikke blir inngått faste og oppriktige avtaler for å sikre verdensfreden i fremtiden, vil menneskeheten, som allerede nå befinner seg i en meget alvorlig situasjon, til tross for sine vidunderlige kunnskaper, kanskje ledes hen imot den skjebnesvangre time da der ikke finnes noen annen fred mer enn dødens grusomme fred. Og allikevel, selv når den sier dette, og selv om den befinner seg midt i vår tids engstelser, gir Kristi Kirke ikke avkall på sitt faste håp.
Den akter å holde frem for vår tid, igjen og igjen, i tide og utide, apostelens budskap: «Nå er det den rette tid» til å omvende sitt hjerte, «nå er frelsens dag» 4.
B - Om å bygge opp det internasjonale fellesskap
Årsaker til splid, og botemidler
83. Den første forutsetning for å bygge opp freden er at alt det som reiser menneskene mot hverandre og holder krigene gående, først og fremst uretten, blir ryddet bort. Mange konflikter skyldes jo altfor stor økonomisk ulikhet eller treghet med å sette igang de nødvendige hjelpetiltak. Andre skyldes herskesyke, forakt for mennesker og, dypere sett, misunnelse, mistro, hovmod og andre selviske lidenskaper. Menneskene kan ikke finne seg i så mye disharmoni, og derfor blir verden stadig forpestet av strid og vold blant dem, selv om de ikke fører krig mot hverandre. Disse tilstander preger også de internasjonale forhold. For å få bukt med disse tilstander, forebygge dem og eliminere avsindige overgrep, er det absolutt nødvendig å forbedre og styrke samarbeidet og samholdet mellom de internasjonale institusjoner, og stadig stimulere dannelsen av nye organisasjoner i fredens tjeneste.
Folkenes fellesskap og de internasjonale institusjoner
84. I vår tid blir alle borgere og alle folk over hele jorden stadig mer innbyrdes solidariske. Derfor er det nødvendig, for å fremme og sikre det universelle felles beste, at folkene i fellesskap finner frem til en ordning som svarer til de aktuelle oppgaver, især med henblikk på de mange områder som ennå bærer preg av en uutholdelig fattigdom.
I den hensikt skal det internasjonale samfunn gjennom sine organisasjoner ta sin del av ansvaret for å dekke menneskenes forskjellige behov: Det gjelder levnetsmidler, helsestell, utdannelse og arbeide på det sosiale felt. Men enkelte spesielle omstendigheter kan stille nye krav, så som den generelle nødvendighet av å støtte opp om utviklingslandene og hjelpe de flyktninger som er spredt over hele verden, i deres trengsler, eller også utvandrere og deres familier.
De internasjonale organisasjoner som allerede eksisterer, på verdensplanet eller i enkelte verdensdeler, har gjort seg fortjent av menneskeslekten. De er de første forsøk på å legge et grunnlag til et menneskelig fellesskap på tvers av alle nasjonale grenser, med henblikk på å løse vår tids vanskeligste problemer, øke fremskritt for alle overalt på jorden og avverge krig i enhver form. Kirken gleder seg over den sanne brorskaps ånd som på alle disse områder hersker mellom kristne og ikke-kristne, og som leder til stadig mer energiske tiltak for å bøte på verdens veldige nød.
Internasjonalt samarbeide på det økonomiske plan
85. Menneskehetens samhørighet i vår tid fordrer også opprettelsen av et sterkere internasjonalt samarbeide på det økonomiske plan. De aller fleste folk har nok oppnådd selvstendighet, men de er på langt nær frigjort fra de umåtelige ulikheter som fører til urimelig avhengighet, og de har langt fra fjernet enhver fare for alvorlige interne konflikter.
En nasjon trenger menneskelige og finansielle ressurser til sin utvikling. Gjennom utdannelse og yrkesopplæring skal borgerne i ethvert samfunn forberedes til å påta seg de forskjellige oppgaver innen det økonomiske og det sosiale liv. Dertil trenger de bistand fra utenlandske eksperter som skal komme som medhjelpere og medarbeidere, ikke som herskere. Utviklingslandene kommer ikke til å få den materielle hjelp det her er tale om, med mindre den någjeldende internasjonale praksis i handelsforbindelsene gjennomgår en dyptgripende forvandling. De mer utviklede land bør også skape andre former for hjelp, som gaver, lån eller investeringer: de skal gjøre det villig og også uselvisk, men på den annen side skal deres hjelp mottas i sann erkjentlighet.
Opprettelsen av en sunn internasjonal økonomi krever at man fjerner umåteholden trang til vinning, nasjonale ambisjoner, politisk herskesyke, militaristiske beregninger og intriger for å utbre sin ideologi og tvinge den på andre. Ulike økonomiske og sosiale systemer har sine forkjempere. Vi må ønske at ekspertene i disse systemer finner et felles grunnlag for opprettelsen av en sunn verdenshandel. Dette vil bli lettere om de enkelte er villige til å legge fordommene bort og føre en oppriktig samtale med de andre.
Om enkelte nyttige regler
86. Enkelte regler for dette samarbeide er det her på sin plass å nevne:
a) Utviklingsfolkene skal legge seg på hjertet at det mål de skal sette for sin utvikling, uttrykkelig og urokkelig skal være medborgernes totale menneskelige utfoldelse. De skal huske at fremskrittets oppståen og vekst er knyttet fremfor alt til deres eget arbeide og deres egen dyktighet. De skal ikke bare støtte seg til de ressurser som kommer utenfra, men utfolde sine egne, og dyrke sine medfødte og tradisjonelle verdier, og dette gjelder særlig de mennesker som øver en større innflytelse på de andre.
b) De mer utviklede folk må anse det som en tungtveiende forpliktelse å hjelpe utviklingslandene til å klare den nevnte oppgave. De skal i sine egne rekker foreta de psykologiske og materielle justeringer som et fast samarbeide på verdensplanet krever.
I sine forhandlinger med svakere og fattigere nasjoner skal de alltid ha disse nasjoners beste for øye, fordi det utbytte de får ved å selge sine varer, er nødvendig til livets opphold.
c) Det er det internasjonale fellesskaps sak å samordne og tilskynde utviklingen, slik at ressursene blir fordelt med størst mulig effektivitet og rettferdighet. Det samme internasjonale fellesskap har til oppgave å ordne verdensøkonomien slik at den svarer til rettferdighetens krav, dog uten å glemme det såkalte subsidiaritetsprinsipp. (Dette prinsipp går ut på at et arbeide som kan utføres av en lavere instans i samfunnet, ikke skal utøves av en høyere. Prinsippet er klart formulert i denne konstitusjon nr. 75.)
Det er ønskelig at institusjoner som vil fremme og tilpasse de internasjonale handelsforbindelser, især med utviklingslandene, blir opprettet for å bøte på de mangler som det ulikevektige styrkeforhold mellom nasjonene er opphav til. Slike planmessige tiltak med de tekniske, kulturelle og pengemessige hjelpemidler som hører med, bør skaffe den nødvendige bistand til utviklingslandene, for å sikre dem den ønskelige økonomiske vekst.
d) I mange tilfelle er det presserende nødvendig å revidere samfunnets økonomiske og sosiale struktur. Men man skal vokte seg for utilstrekkelig planlagte tekniske løsninger, især slike som skaffer mennesket visse materielle fordeler på bekostning av dets åndelige natur og utvikling. For «mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn» (Mt. 4, 4). Hver eneste del av menneskenes verdensomfattende familie bærer med seg, og i sine beste tradisjoner, noe av den åndelige skatt som Gud har betrodd menneskeheten, selv om mange ikke vet hvem denne skatt stammer fra.
Befolkningstilveksten og det internasjonale samarbeide
87. Det internasjonale samarbeide er spesielt påkrevet av hensyn til de folk som, i tillegg til alle de andre vanskeligheter, er særlig bekymret over den hurtige befolkningstilvekst - og de er mange. Det er absolutt påkrevet å finne frem til former som kan tilveiebringe og fordele de midler som kreves for en tilstrekkelig matforsyning og utdannelse for alle mennesker. Dette bør skje ved at alle, særlig de rike nasjoner, samarbeider effektivt og uforbeholdent om dette. Enkelte folk vil kunne forbedre sine levevilkår betraktelig, om de etter den nødvendige opplæring forlater de gamle landbruksmetoder og går over til nyere og mer tekniske metoder. Men dette på betingelse av at de med tilstrekkelig klokskap tilpasses de spesielle forhold, og at den sosiale struktur dessuten forbedres og jorden blir rettferdigere fordelt.
Regjeringene har innenfor sitt kompetanseområde både rett og plikt til å ta seg av befolkningsproblemet i sitt eget land, når det gjelder sosiale bestemmelser, familielovgivning, flukten fra landsbygden, undersøkelser av nasjonens tilstand og behov. Og da dette problem opptar sinnene så voldsomt i våre dager, er det også ønskelig at katolske eksperter, særlig på universitetene, viderefører og utvikler de studier og arbeider som alt er i gang.
Fordi mange hevder at verdensbefolkningens tilvekst, i hvert fall i enkelte nasjoner, radikalt bør bremses med alle midler og med alle tenkelige inngrep fra de offentlige myndigheters side, oppfordrer kirkemøtet alle til å vokte seg for løsninger som strider mot den moralske lov enten de nå skyldes offentlig eller privat initiativ, og selv om de skulle bli påtvunget. Fordi mennesket har en ukrenkelig rett fil å gifte seg og føde barn, er det foreldrenes sak å vurdere hvor mange barn de ønsker, og dette skal ikke på noen måte overlates til myndighetenes skjønn. Men foreldrenes vurdering bør i sin tur støtte seg til en opplyst samvittighet, og derfor er det av stor betydning at alle får adgang til å utøve et rett og sant menneskelig ansvar overfor Guds lov i pakt med sin faktiske situasjon her og nå. Og dette forutsetter mange steder en forbedring av de pedagogiske og sosiale forhold, og fremfor alt en religiøs utdannelse eller i hvert fall en moralsk oppdragelse uten svikt. Og folk skal med klarsyn holdes informert om de nyere vitenskapelige metoder som kan hjelpe ektefellene til å regulere antallet av sine barn, når disse metoder har bestått sin prøve og vist seg å være etisk forsvarlige.
De kristnes plikt til å hjelpe
88. De kristne skal helhjertet og velvillig bidra til å bygge opp det internasjonale samfunn i broderlig vennskap med alle og i full respekt for andres rettmessige frihet. De skal gjøre dette desto mer som den største del av verden lider en slik nød at Kristus selv taler med høy røst gjennom sine fattige for å stimulere kjærligheten hos sine disipler. Måtte det ikke bli til forargelse for menneskene at enkelte nasjoner, hvor flertallet ofte bekjenner seg til kristendommen, lever i velstand, mens andre derimot mangler det nødvendige til livets opphold og plages av sult, sykdom og alle slags lidelser. Fattigdommens og kjærlighetens ånd er jo Kristi kirkes ære og vitnesbyrd. De kristne, særlig de unge, som frivillig ofrer seg for å hjelpe andre mennesker og andre folk, har derfor krav på anerkjennelse, men også på støtte. Og det er en sak for hele Guds folk, med biskopene i spissen som bør vise vei ved sitt ord og sitt eksempel, å lindre tidens nød etter evne, slik som Kirken før i tiden har pleid å gjøre, ikke bare ved å gi av sin overflod, men også noe av det en selv trenger.
Den måte bidragene samles og fordeles på, skal være smidig og ikke ensrettet, men en organisering må til i bispedømmene, i nasjonene, i hele verden. Overalt hvor det viser seg ønskelig, skal katolikkene samarbeide med andre kristne brødre. Kjærlighetens ånd forbyr nemlig ikke, men fordrer snarere fremsyn og rasjonalisering i den sosiale og karitative virksomhet. De som ønsker å vie seg til utviklingslandenes tjeneste, skal derfor også få sin utdannelse i dertil egnede institusjoner.
Kirkens virksomme nærvær i det internasjonale fellesskap
89. Når Kirken, tro mot sitt guddommelige oppdrag, forkynner Evangeliet og meddeler nådens rikdommer til alle mennesker, bidrar den også til å styrke freden i hele verden og til å sikre menneskenes og folkenes brorskap et solid fundament, nemlig kjennskapet til Guds og naturens lov. Derfor bør Kirken for all del være til stede i selve nasjonenes fellesskap, for å oppmuntre og tilskynde menneskene til å samarbeide. Og den skal være tilstede både ved sine offentlige organer og ved den fullstendige og oppriktige samarbeidsvilje som alle kristne bør ha, ledet av det eneste ønske å være til hjelp for alle andre.
Det vil bli lettere å nå frem til dette mål hvis de troende, i bevissthet om sitt ansvar som mennesker og som kristne, allerede i sitt eget miljø arbeider på å vekke interesse for et hjertelig samarbeide med det internasjonale fellesskap. Særlig de unge skal oppdras til det, i sin utdannelse både som kristne og som borgere.
De kristne har sin plass i de internasjonale institusjoner
90. En utmerket innsats som de kristne kan gjøre på det internasjonale plan, er unektelig å være aktivt med, enkeltvis eller gjennom sine organisasjoner, i det arbeide som blir gjort av nåværende eller fremtidige institusjoner for å fremme samarbeidet mellom nasjonene. De forskjellige katolske internasjonale organisasjoner kan også på mange måter bidra til å bygge opp det internasjonale fellesskap i fred og brorskap. Derfor skal disse styrkes ved ytterligere tilslutning av kvalifiserte medlemmer, ved direkte bidrag og en rasjonell koordinering av kreftene. Både effektiviteten og nødvendigheten av en dialog krever i vår tid en samordning av innsatsene. Slike internasjonale organisasjoner gjør også sitt til å utvikle den universelle samhørighetsfølelse som bør være naturlig for katolikker, og for å styrke bevisstheten om et felles ansvar og en universell solidaritet.
For best mulig å fylle sin plass i det internasjonale fellesskap, er det ønskelig at katolikkene skal gå inn for et aktivt og positivt samarbeide med våre adskilte brødre som bekjenner seg til den samme evangeliske kjærlighet som vi selv, men videre også med alle de mennesker som tørster etter den sanne fred.
Konsilet kjenner til omfanget av de trengsler som den dag i dag plager den største del av menneskeheten. Det akter overalt å fremme rettferdigheten og Kristi kjærlighet overfor de fattige, og anser det derfor som meget hensiktsmessig om det blir skapt et organ for den universelle kirke med det oppdrag å stimulere det katolske fellesskap til å arbeide for fremgang i de trengende deler av verden, og virke for sosial rettferdighet mellom nasjonene.
