De rent kontemplative institutter
7. De rent kontemplative institutter, hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot, inntar nå som før en privilegert stilling i Kristi mystiske Legeme, hvor «lemmene ikke alle har samme oppdrag» (Rom. 12, 4). Det store behov for aktivt apostolisk arbeide endrer intet ved dette forhold. For de kontemplative klostre bringer Gud lovprisningens opphøyede offer, kaster glans over Guds folk med hellighets rike frukt og inspirerer ved sitt eksempel. I det skjulte øker de med apostolisk fruktbarhet Guds folks vekst. Slik er de Kirkens pryd og et kildevell av himmelsk nåde.
Allikevel må deres levevis gjøres til gjenstand for vurdering etter de her anførte retningslinjer, men under nøyeste hensyntagen til deres avsondrethet fra omverdenen og til det kontemplative livs særegne øvelser.
Institutter med apostolisk målsetning
8. Innenfor Kirken befinner der seg tallrike preste- og legmannssammenslutninger, som til sammen spenner over mange former for apostolisk virksomhet, idet hvert institutt arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede (jfr. Rom. 12, 5-8). «Der er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» (1. Kor. 12, 4).
I disse institutter er det apostoliske og karitative arbeide en vesensbestanddel av ordenslivet. Det er overdratt dem av Kirken og utføres i dens navn som en hellig tjeneste og en for det enkelte institutt særegen kjærlighetsgjerning. Medlemmenes hele ordensliv må derfor være oppfylt av apostolisk ånd, og all apostolisk innsats må være preget av gudhengivenhetens ånd. For at de kan oppfylle sitt klosterkalls første fordring, Kristi etterfølgelse, samt tjene Kristus i hans lemmer, må deres apostoliske virke springe ut av et dypt livsfellesskap med ham, hvorved kjærligheten til Gud og til nesten vil vokse.
Disse institutter må derfor tilpasse sitt klosterlivs to aspekter etter hverandre, så begge tilgodeses: ordenslivet som sådant med hensyn til observans, og det egentlige apostoliske arbeide med dets fordringer. Men da ordensliv med apostolisk virksomhet har funnet mange og forskelligartede utrykk, er det påkrevet at en tilpasning og fornyelse tar hensyn til disse variasjoner, og ordenspersonenes liv i Kristi tjeneste må i de forskjellige hus bæres av de for ethvert institutt karakteristiske og velegnede midler.
Det monastiske livs fortsatte beståen
9. Det monastiske livs ærverdige institusjon, som i århundrenes løp har innlagt seg så store fortjenester i Kirkens og i menneskehetens tjeneste, skal overalt i Kirken, i Østen og i Vesten, bevares i sin opprinnelige ånd og samtidig fremtre stadig mere synlig for omverdenen. Munkenes hovedoppgave består i å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer. Dette prinsipp gjelder såvel dem som i et tilbaketrukket liv vier seg den hellige liturgi, som dem som utøver et apostolat eller en karitativ oppgave overtatt på rettmessig vis. Følgelig skal de gamle, nyttige tradisjoner føres à jour under bibeholdelse av institutternes egenart og tilpasses behovene hos nåtidens mennesker, så klostrene kan tjene som en slags planteskoler til gavn for det kristne folks vekst.
Likeledes skal ordenssamfunn, hvis regel eller anordning forbinder apostolisk virksomhet med kortjeneste og monastisk observans, avstemme apostolatets og ordenslivets fordringer etter hverandre på en slik måte at de aktuelle institutters livsform trofast bevares til gavn for Kirken.
Legordenssamfunnene
10. Legordenssamfunnene, om de er mannlige eller kvinnelige, utgjør en selvstendig stand etter de evangeliske råd. Da de ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere, vurderes de høyt av kirkemøtet, som bestyrker disse ordensfolk i deres kall og oppfordrer dem til ajourføring av sin livsform i overensstemmelse med nåtidens krav.
Det hellige Kirkemøte erklærer at der intet er i veien for at enkelte medlemmer av legbroderordener etter de respektive generalkapitlers disposisjon mottar de kirkelige vielser, så disse hus blir i stand til selv å ivareta sitt behov for geistlig betjening. De berørte samfunns legordenskarakter vil på ingen måte gå tapt herved.
Sekularinstituttene
11. Også sekularinstituttene, som ikke er ordenssamfunn, representerer midt i verden en av Kirken anerkjent fullgyldig bekjennelse til de evangeliske råd. Denne bekjennelse gir medlemmene - menn og kvinner, legfolk og geistlige - som lever i verden, en art vielse. Derfor må deres første bestrebelse bestå i en total selvhengivelse til Gud i fullkommen kjærlighet. Disse institutter skal bevare det for dem karakteristiske særpreg: Å stå midt i verden, så de utøver apostolatet i verden og ut fra verden. Dette er det formål for hvis skyld de er oppstått, og som overalt skal oppfylles på virkningsfullt vis.
Men en så krevende oppgave vil ikke kunne lykkes, med mindre instituttenes medlemmer mottar en omhyggelig religiøs og profan utdannelse, så de virkelig blir i stand til å fungere som surdeig i verden til Kristi Legemes styrkelse og vekst. Det påhviler lederne å sørge omhyggelig for medlemmenes skolering, først og fremst på det åndelige plan, og å fremme deres videreutdannelse.
Kyskheten
12. Kyskheten «for himmerikets skyld,» som ordensfolkene forplikter seg på, er å betrakte som en nådegave av ganske særlig karakter. På enestående vis frigjør den hjertet (se 1. Kor. 7, 32-35) til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og står derfor som et særlig tegn på de himmelske nådegaver. Den betyr videre ordensfolkenes mest virksomme hjelp til helhjertet hengivelse i tjenesten for Gud og i apostolatets anliggender, hvorved de blir et forunderlig tegn for alle kristne på den ektepakt, grunnlagt av Gud, som skal åpenbares i den kommende verden: pakten mellom Kirken og dens brudgom, Kristus.
I trofasthet mod det avlagte løfte skal ordensfolkene bygge tillitsfullt på Herrens ord, stole på Guds hjelp og ikke på egen kraft og sikkerhet, samt øve sansenes askese, hvorunder dog intet, som på naturlig basis fremmer legemlig og sjelelig sunnhet, må oppgis. Slik vil ordensfolkene bli i stand til å stå sikkert overfor den feilaktige, ofte som læresetning fremsatte ytring at total avholdenhet skulle være en umulighet og dessuten en hindring for personlighetens fulle utfoldelse. Alt som kan bringe kyskheten i fare, vil de vite å tilbakevise med en intuitiv sikkerhet. Alle, især de foresatte, skal holde seg klart for øye at kyskheten ytterligere underbygges, når felleslivet bæres av den rette broderlige nestekjærlighet.
Praktiseringen av total avholdenhet rører dypt ved menneskenaturens fundamentale anlegg. Derfor kan ingen klosterkandidat tenke på å avlegge dette løfte, ei heller oppnå adgang til det, uten først å ha bevist den nødvendige og påkrevde modenhet, psykologisk såvel som praktisk. Kandidatene skal ikke bare advares mot det som kan fremby risiko for kyskheten, men hjelpes til å gå inn under det gudviede sølibat på en slik måte at det blir til en rikdom for hele personligheten.
Fattigdommen
13. Den frivillige fattigdom for Kristi etterfølgelses skyld tillegges stor betydning i vår tid. Ordensfolkene må være samvittighetsfulle i praktiseringen av fattigdommen og må i gitte fall kunne uttrykke den i nye former. Den er delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike (se 2. Kor. 8, 9; Mt. 8, 20).
Ordensfolkenes fattigdomsløfte oppfylles ikke bare ved at bruk av ting og verdier i hvert enkelt tilfelle er avhengig av de foresattes godkjennelse, men ordenspersonene må konkret og reelt være fattige, ha fattigdommens ånd og ha sine skatter i himmelen (Mt. 6, 20).
Enhver skal på sitt virkefelt vite seg bundet av den allmenngyldige forpliktelse til å arbeide og slik fortjene det nødvendige til livets opprettholdelse og til arbeidets utførelse. All unødig bekymring skal man legge fra seg og stole på Guds omsorg (se Mt. 6, 25).
Klosterlige kongregasjoner kan i sine konstitusjoner tillate medlemmene å gi fra seg arv de tidligere har mottatt, samt eventuell arv de vil motta i fremtiden.
Institusjonene selv skal under hensyntagen til de lokale forhold bestrebe seg på å avgi en kollektiv bekjennelse til fattigdommen og av egne goder med glede bidra til å avhjelpe Kirkens behov og til understøttelse av trengende, som ordensfolk drar omsorg for i Kristi kjærlighet (se Mt. 19, 21; 25, 34-46; Jak. 2, 15-16; 1. Joh. 3, 17). Ordensprovinser og -hus skal dele materielle goder med hverandre, slik at de velstilte hjelper de nødlidende.
Selv om instituttene har rett til i overensstemmelse med regel og konstitusjon å besitte enhver nødvendighet til livets oppretholdelse og til arbeidets utførelse, må enhver form for luksus, overdreven vinning og formueansamling unngås.
Lydigheten
14. Ved lydighetsløftet bringer ordensfolkene sin vilje, og hermed så å si seg selv, som offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje. Som Jesus Kristus, som kom for å gjøre Faderens vilje (se Joh. 4,34; 5,30; Hebr. 10,7; Salme 39,9), «tok på seg en tjeners skikkelse» (Fil. 2,7), og lærte lydighet av det han led (jfr. Hebr. 5,8), slik skal ordensfolkene handle under Den Hellige Ånds tilskyndelse: i tillit underordne seg de foresatte som er i Guds sted, og av dem la seg lede til å tjene alle brødrene i Kristus, som Kristus selv undergitt Faderens vilje tjente brødrene og gav sitt liv som løsepenge for mange (se Mt. 20,28; Joh. 10,14-18). Derved knyttes de fastere til Kirkens tjeneste og modnes til Kristi fyldes mål (se Ef. 4,13).
I troens ånd og i kjærlighet til Guds vilje skal ordensfolkene alt etter regel og konstitusjon ydmykt være til sine foresattes rådighet, med den fulle innsats av åndens og viljens, naturens og nådens gaver, både i direktivenes fullførelse og i utfyllelsen av embedene de er overdratt, vel vitende at de medvirker til Kristi Legemes vekst etter Guds plan. En slik gudviet lydighet forminsker ikke den menneskelige persons verdighet, men fører den til modenhet, da den jo øker Guds barns frihet i overordentlig grad.
Hva de foresatte angår, så må de selv stå til regnskap for de sjeler som er betrodd dem (se Hebr. 13,17), de må i embedsutøvelsen være åpne for Guds vilje, bruke sin autoritet med tjenersinn over for brødrene og slik uttrykke den kjærlighet, hvormed de selv er elsket av Gud.
De skal lede de undergivne i bevissthet om at disse er Guds barn, og i respekt for den menneskelige person, så de fremmer den frivillige underordning. Især hvor det dreier seg om botens sakramente og om åndelig veiledning skal de overlate dem den nødvendige frihet. Medlemmene skal ledes til aktiv og ansvarsbevisst lydighet, både når det gjelder embeder som skal ivaretas, og når det dreier seg om å ta nødvendige initiativer. Derfor skal de foresatte gjerne lytte til medlemmenes meningstilkjennegivelser og anspore dem til felles overveielse av instituttets og Kirkens vel, hvorved dog beslutning og befaling forblir de overordnedes sak. Kapitel og råd må stå sammen om de funksjoner som er overdratt dem i ordenens ledelse og på sitt vis uttrykke alle medlemmenes del i og omsorg for det felles vel.
Felleslivet
15. Felleslivet skal føres med urkirken som forbilde, hvor de mange troende var ett hjerte og én sjel (se Ap.gj. 4,32), det skal være grunnet på Evangeliets lære, den hellige liturgi, og spesielt på Eukaristien, og holde fast ved bønnen og det åndelige fellesskap (se Ap.gj. 2,42). Som Kristi lemmer skal ordensfolkene i broderlig omgang forekomme hverandre med gjensidig ærbødighet (se Rom. 12,10) og bære hverandres byrder (se Gal. 6,2). Da Guds kjærlighet er utgytt i hjertene ved Den Hellige Ånd (se Rom. 5,5), gleder fellesskapet seg, som sann familie forsamlet i Herrens navn ved hans nærvær (se Mt. 18,20). Kjærligheten er jo lovens fylde (se Rom. 13,10) og fullkommenhetens bånd (se Kol. 3,14), og vi vet at vi ved den er overgått fra døden til livet (se 1. Joh. 3,14). Endog Kristi komme til verden manifesteres ved den broderlige enhet (se. Joh. 13,35; 17,21), og den er en kilde til apostolisk kraft.
For at broderlighetens ånd kan sammenknytte alle fastere, skal de som betegnes som legbrødre, kooperatorer eller lignende, forbindes intimt med kommunitetens liv og arbeide. Med mindre forholdene virkelig taler for en annen løsning, skal det påses at der i kvinneklostre kun forekommer én klasse søstre. Forskjeller mellom personene vil da kun forefinnes i henhold til karakteren av de forskjellige arbeider søstrene vier seg til - enten som følge av særlig kall fra Gud eller på grunn av spesiell egnethet i en viss retning.
Mannskloster og -institutter, som ikke er rene legkommuniteter, kan i overensstemmelse med sine konstitusjoners normer oppta både geistlige og legfolk, men på like vilkår, med like rettigheter og forpliktelser, bortsett fra dem som er forbundet med de høyere vielser.
