De kontemplative kvinneklostres klausur
16. Den pavelige klausur for kvinnelige ordenssamfunn med rent kontemplativt liv skal beholdes, men skal dog avpasses etter tiden og de lokale vilkår. Foreldede sedvaner skal oppheves, men her må man likevel lytte til de aktuelle klostres ønsker.
Andre kontemplative ordenssamfunn, som i følge sine statutter beskjeftiger seg med ytre apostolisk virksomhet, skal av hensyn til det dem betrodde arbeide fritas for den pavelige klausur. Dog skal der opprettholdes klausur etter konstitusjonenes retningslinjer.
Ordensdrakten
17. Ordensdrakten skal som tegn på den gudviede stand være enkel og beskjeden, fattig, men dog nett, og være i overensstemmelse med sunnhetens og fornuftens krav. Likeledes må den svare til tiden og de lokale forhold, samt til arbeidets fordringer. Hvor drakten såvel for menns som for kvinner vedkommende er i strid med disse normer, skal den endres.
Medlemmenes utdannelse
18. Institutternes tidstilpassede fornyelse er i høy grad avhengig av medlemmenes utdannelsesmessige nivå. Derfor kan mannlige ordenspersoner som ikke er geistlige, såvel som ordenssøstre ikke engasjeres i apostolisk virksomhet straks etter novisiatets fullførelse, men deres religiøse og apostoliske undervisning, teoretisk såvel som praktisk, må videreføres på dertil egnede steder og avsluttes med tilsvarende avgangsbevis.
Ordenslivets tilpasning til nåtidens krav må ikke innskrenke seg til kun å omfatte de ytre forhold, og heller ikke må ordensfolk, der vier seg til apostolisk arbeide, befinnes mangelfullt utrustede til oppgaven. Derfor må de enkelte alt etter intellektuelle muligheter og personlige anlegg undervises om nåtidens samfunnsliv, dens tenke- og vurderingsmåte. Undervisningen skal ved å fremtre i harmonisk avstemthet mellom de enkelte deler fullføres på en slik måte at den bidrar til å forme medlemmenes liv til en helhet.
Livet igjennom skal ordensfolkene være betenkt på å videreføre sin utdannelse, både på det åndelige, intellektuelle og praktiske plan, og de foresatte skal etter evne gi dem anledning, hjelpemidler og tid til dette.
Det er de foresattes plikt å sørge for omhyggelig utvelgelse og utdannelse av åndelige rådgivere og veiledere og av lærerkrefter.
Grunnleggelse av nye institutter
19. Før nye institutter grunnlegges skal det alvorlig overveies om de er påkrevde eller i det minste av uttalt stor nytteverdi, likeledes om de besitter vekstbetingelser, så det unngås at der oppstår institutter som ikke er nødvendige, eller som ikke har tilstrekkelig livskraft. En særlig oppmerksomhet og støtte fortjener i misjonsområdene de former for ordensliv som bestreber seg på å imøtekomme stedets folkelige særpreg og skikker, lokale sedvaner og livsbetingelser.
Opprettholdelse, tilpasning og nedleggelse av bestemte arbeidsområder
20. Instituttene skal hver især bevare det for dem særpregede virkefelt, åpne for Verdenskirkens og bispedømmets vel, så de vet å tilpasse arbeidet etter tidens og stedets behov og med bruk av velegnede og, i enkelte tilfeller, nye midler. Arbeidsområder som i dag neppe ville svare til et gitt institutts ånd og opprinnelige målsetning, bør nedlegges.
Instituttene skal bevare sin misjonsånd og i overensstemmelse med den tilpasse sin egenart til nåtidens forhold, så Evangeliets forkynnelse overalt skjer på virkningsfullt vis.
Utdøende institutter og klostre
21. Institutter og klostre, som etter den stedlige biskops skjønn og etter Den hellige Stols vurdering ikke gir håp om å kunne gjenopplives igjen, skal avskjæres fra videre mottagelse av noviser og så vidt mulig tilsluttes mer livskraftige ordenssamfunn med lignende målsetning og ånd.
Sammenslutning og samarbeide
22. Både institutter og selvstendige klostre skal overalt hvor det er hensiktsmessig, og med Den hellige Stols godkjennelse, organisere seg innbyrdes. Hvor der på sett og vis består tilhørighetsforhold til samme ordensfamilie, kan det opprettes en føderasjon, eller, hvis det dreier seg om hus, hvis konstitusjoner og sedvaner er like hverandre, og som er åndelig beslektede, kan der dannes en union, især hvis disse kommuniteter er meget små, eller, i tilfelle av felles målsetning; et arbeidsfellesskap.
Høyere ordensforesattes rådsforsamlinger
23. De av Den hellige Stol opprettede konferanser eller råd for høyere ordensforesatte fortjener all støtte og oppmerksomhet. De kan på fremragende vis bidra til at det enkelte institutts målsetning virkeliggjøres i videst mulige omfang, kan fremme et effektivere samarbeide til gavn for Kirken, kan formidle bedre fordeling av arbeidskraften i apostolatets tjeneste innenfor et bestemt område, kan bli et organ til ivaretakelse av felles interesser i formålstjenlig organisert samordning og samarbeide med bispekonferansene i saker som vedrører apostolatets utøvelse.
Lignende konferanser kan opprettes for sekularinstituttene.
Søkningen til klostrene
24. Prester og kristne oppdragere skal gjøre seg alvorlige anstrengelser for at søkningen til klostrene - under passende og samvittighetsfull utvelgelse - føres til ny oppblomstring, svarende til Kirkens behov. Også den alminnelige forkynnelse skal oftere beskjeftige seg med de evangeliske råd og med ordensstanden.
I den kristne barneoppdragelse er det foreldrenes plikt å pleie og beskytte et eventuelt religiøst kall hos barnet.
Instituttene har lov til å utbre kunnskap om seg selv for å øke tilgangen, men dette skal skje med den fornødne klokskap og etter Den hellige Stols og den lokale biskops retningslinjer. Men ordensfolk må her legge seg på sinne at deres egne livs eksempel alltid vil være den beste anbefaling for deres institutt og mere enn noe annet tale for valget av ordensstanden.
Avslutning
25. Alle institutter, for hvis skyld disse normer for en tilpasset fornyelse er laget, skal villig svare på sitt guddommelige kall og sin oppgave i Kirken i dag. Deres liv i sølibat, fattigdom og lydighet, hvis forbilde er Herren selv, verdsettes høyt av kirkemøtet, som nærer store forhåpninger til deres innsats, enten den skjer tilbaketrukket eller i offentligheten. Urokkelige i troen, i kjærligheten til Gud og til nesten, grunnfestet i kjærlighet til korset og i forventningen om den kommende herlighet skal de utbre Kristi glade budskap i hele verden, så deres vitnesbyrd må bli kjent av alle og Faderen i himmelen bli herliggjort (se Mt. 5,16). Ved den kjærlige Guds Mor, Jomfru Marias forbønn, hun, «hvis liv skal være en rettesnor for alle» (Den hellige Ambrosius: De virginitate, bok II, kap. II, nr. 15), skal de vokse dag for dag og slik bære stadig rikere frukt.
Dette dekret såvel i sin helhet som i sine enkelte deler er blitt godkjent av konsilfedrene. Og Vi i kraft av den apostoliske myndighet, som er Oss overlevert fra Kristus, sammen med de ærverdige fedre bifaller, lovfester og fastlegger det i Den Hellige Ånd. Og Vi befaler at det som slik gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, skal tre i kraft til Guds ære.
Rom, ved St. Peter, den 28. oktober 1965. Paul, den katolske kirkes biskop med konsilfedrenes underskrifter.
