Forord
Dekretet om prestenes tjeneste og liv er en av de fire tekster som den 7. desember 1965, dagen før kirkemøtets avslutning, ble erklært for konsildokumenter.
Hva var nå årsaken til at denne konsiltekst først så sent så dagens lys? Grunnen var simpelthen den at dens tilblivelsesprosess var meget vanskelig. Da pave Johannes i 1960 opprettet de forskjellige kommisjoner som skulle forberede kirkemøtets arbeidsprogram, fikk en av dem til oppgave å ta seg av alle spørsmål vedrørende prestene. Kommisjonen utarbeidet 17 forskjellige utkast. Ingen av dem nådde imidlertid å bli tatt opp til debatt på kirkemøtets plenumsmøter. Under konsilets første samling høsten 1962 ble det nemlig vedtatt at de sytten utkast skulle samarbeides til ett. Kommisjonen tok igjen fatt på sitt arbeide, men heller ikke den nye tekst nådde frem til behandling i konsilsalen. På grunn av kirkemøtets overveldende arbeidsprogram ble man i februar 1963 enige om å redusere den til noen få korte avsnitt som kunne settes under avstemming uten forutgående drøftelse.
I oktober 1964 fikk konsilet forelagt teksten, som nå bestod av tolv korte avsnitt. Det uventede skjedde at konsilfedrene forkastet samtlige tolv avsnitt med 1199 nei-stemmer mot 930 ja-stemmer, med et forlangende om at der på ny skulle redigeres en lengere tekst i den samme ånd og ut fra det samme perspektiv som «Konstitusjonen om Kirkens vesen». Hva var så grunnen til at konsilfedrene plutselig så annerledes på det enn de hadde gjort året før?
Årsaken til omslaget var at flere biskoper under drøftelsene hadde henledet forsamlingens oppmerksomhet på at kirkemøtet ganske visst hadde beskjeftiget seg en hel del med både biskopene, diakonene og legfolket, men at der nesten ikke var blitt talt om prestene. Hvis man nå vedtok tolv korte avsnitt av mere eller mindre moraliserende innhold, ville man gi inntrykk av at kirkemøtet ikke tok deres problemer alvorlig. Dette ville være så meget mere beklagelig, som der nettopp hadde reist seg mange spørsmål angående prestenes liv og tjeneste. Ikke så få prester var med en viss angst begynt å dra såvel sitt kall som hele sin eksistensberettigelse i tvil. Kardinal Suenens (Brüssel) vek ikke tilbake for å tale om en «krise blant prestene». Blant de reiste spørsmål kan for eksempel nevnes følgende: Hvor er prestens plass i verden av i dag? Skal han innskrenke seg til å være en hyrde for de troende, eller har han også en oppgave i forhold til de utallige mennesker som er blitt fremmede for Kirken? Virker hans prestelige kall ikke som en skillemur mellom ham selv og verden? Har han ved å bli prest mistet sitt misjonskall, eller er det tvert imot blitt ytterligere skjerpet? Og som det sentrale i alle disse spørsmål stod et annet, enda mere radikalt enn de øvrige: Hva er presteembedet? Og hva er det spesifikke ved det?
Det var disse spørsmål - og mange flere - man i et nytt utkast, utarbeidet for den siste konsilsamling, søkte å besvare. Drøftelsene varte fra den 13. til den 16. og fra den 25. til den 27. oktober 1965. Som det var å forvente, avslørte debatten to forskjellige oppfattelser av prestedømmets karakter. Flere av konsilfedrene understreket prestenes ansvar for misjonen og ønsket en tekst hvor presten først og fremst fremstiltes som forkynneren av Guds ord. Andre konsilfedre fryktet imidlertid at man ved å fremheve denne side av prestedømmet, ville stille de mere tradisjonelle synspunkter i skyggen, blant annet den tanke at prestens viktigste oppgave består i å meddele sakramentene og ved sin bønn å tilbe og lovprise Faderen.
Kommisjonen stod overfor den vanskelige oppgave å skulle bringe de to synspunkter som var kommet til uttrykk i overensstemmelse med hverandre og å skulle yte dem begge full rettferdighet. Den tekst som ble resultatet av en fornyet bearbeidelse, utmerket seg fremfor den tidligere ved virkelig å være en syntese og ikke et kompromiss. Den fikk da også en meget positiv mottakelse, selv om konsilfedrene foreslo en del mindre endringer (mere enn 10.000 i alt), som kommisjonen i den utstrekning det var mulig tok hensyn til under den siste finpussing av teksten. Dekretet i dets endelige form ble vedtatt under en siste avstemming den 2. desember 1965 og erklært for konsildokument den 7. desember samme år. 2390 konsilfedre stemte ja, mens kun 4 var imot.
Det er tekstens ubestridelige styrke at den som allerede sagt hever seg opp over en altfor ensidig oppfattelse av prestedømmets karakter - en oppfattelse som ofte gikk ut på at presten skulle være «det helliges tjener», den som utelukkende hadde sin plass ved alteret, og den som ivaretok gudstjenesten og forvaltet sakramentene. I dekretet understrekes det like fra begynnelsen at presten har del i Kirkens misjon og sendelse (§ 2). Kristus er utsendt av Faderen og sender selv sine apostler. Biskopene er arvtakere til den apostoliske sendelse, og prestene har i egenskap av biskopenes medarbeidere likeledes del i denne sendelse. Deres funksjon har altså misjonerende karakter. De er «Kristi tjenere blant menneskene». Men denne misjonsoppgave som består i «å forvalte det hellige evangeliums embede», har samtidig relasjon til kulten. Den er en form for gudsdyrkelse, for at - som Paulus sier det i Romerbrevet (15,16) - «folkene må bli et gudvelbehagelig offer, helliget ved Den Hellige Ånd». Det viser seg altså at de to sider av presteembedet, som man altfor ofte har været tilbøyelig til å sætte opp imot hverandre, nemlig den misjonerende og den kultiske, utmerket kan møtes og gå opp i en høyere enhet. Der er ingen grunn til at tale om et enten-eller: enten forkynnelsen eller forvaltningen av sakramentene. Forkynnelsen fører til sakramentene og til den ekte tilbedelse i ånd og sannhet. Og på den anden side forutsetter sakramentene og tilbedelsen troens forkynnelse. Prestens første plikt er derfor å forkynne Guds evangelium for alle mennesker (§ 4).
Men hvis forkynnelsen er prestens primære oppgave, kan han ikke lenger, som han ofte tidligere har gjort det, opptre som om han tilhørte en særlig kaste eller levde i en verden adskilt fra den øvrige. De ord som i denne forbindelse anvendes i dekretet, er både tydelige og på sitt vis forfriskende nye: Det vil ikke være mulig for prestene å tjene menneskene, «hvis både de og deres kår forblir dem fremmede». Selve den prestelige tjeneste krever, «at de (prestene) lever i denne verden blant andre mennesker, og at de som gode hyrder kjenner dem, samt at de også søker å vinne dem som ikke hører til denne fold, så også de hører Kristi røst» (§ 3). Man kan altså ikke lenger si om presten at han er en «avsondret» person. Likesom Kristus, som i alt unntatt synden er blitt sine brødre lik, og likesom Paulus, som ble alt for alle for å kunne frelse alle, skal presten leve i verden midt iblant sine samtidige. Han er blitt valgt ut iblant menneskene, men han er ikke blitt adskilt fra dem. Han er kun «utkåret til å forkynne Guds evangelium» (Rom. 1,1).
Med dette som utgangspunkt belyses i konsilteksten alle de øvrige problemer i forbindelse med presten, både hva angår hans liv og hans tjeneste. Det er verd å legge merke til hvor sterkt dekretet understreker nødvendigheten av et arbeide i fellesskap og av et virkelig samarbeide; et samarbeide mellom presten og hans biskop (§ 7), mellom prestene innbyrdes (§ 8) og mellom presten og legfolket (§ 9). Presten har ikke på noen måte lov til å isolere seg. Oppgavene kan være forskjellige, men alle arbeider imot det samme mål; å oppbygge Kristi legeme.
Blant de øvrige spørsmål som tas opp i dekretet, kan nevnes prestens sølibat. Sølibatet er ikke et krav som direkte er knyttet til selve prestedømmet som sådant. De orientalske kirker har jo gifte prester, «hvis fortjenester ikke er ringe». Men sølibatet gir blant annet presten mulighet for å «bekjenne overfor menneskene at de udelt vil hengi seg til sin oppgave» (§ 16). Viktigheten av at presten beskjeftiger seg med studier og dyrker sitt intellektuelle liv kommer likeledes sterkt til utrykk i konsildekretet. En intellektuell innsats er nemlig betingelsen for at presten kan føre en fruktbar dialog med sine samtidige (§ 19). I teksten understrekes videre nødvendigheten av en viss innbyrdes fordeling av prestenes finansielle midler, «så overfloden det ene sted kan supplere hva som mangler et annet sted» (§ 21). Dekretet slutter med en appell om fornyelse og tilpasning, for «det er Den Hellige Ånd som driver Kirken til å åpne nye veier som kan hjelpe oss til å nå inn til verden av i dag».
Der er ingen tvil om at disse formaninger vil bære frukt. Tridentinerkonsilet skapte i sin tid en ny prestetype. Renessansens hoff- og salongeistlige måtte etter hvert vike plassen for hyrden. Og det annet Vatikankonsil har trolig bidratt til at en ny generasjon av prester vil oppstå; presten som ikke bare er hyrde, men også misjonær. Uten på noen måte å slakke av på tidligere tiders presteideal, vil presten etter det annet Vatikankonsil være en prest som lever «midt i verden blant andre mennesker» (§ 3), og som likesom Paulus opplever «arbeidets daglige press» og i sitt hjerte bærer «bekymringene for alle menighetene» (2. Kor. 11,28).
M. Drouzy, O.P.
