Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene til evig erindring.
Dekretet «Presbyterorum ordinis» om prestenes tjeneste og liv.
Innledning
1. Det hellige kirkemøte har allerede gjentatte ganger minnet alle om prestestandens opphøyde stilling 1. Men da der ved fornyelsen av Kristi kirke tilfaller nettopp denne stand meget viktige oppgaver, som dag for dag blir vanskeligere, forekommer det særlig nyttig å si noe mere utførlig og grundig om prestene. Hva som sies i det følgende, gjelder for alle prester og især for dem som virker i sjelesorgen, for ordensprestene dog under hensyntagen til deres særlige forhold.
Prestene antas ved sin vielse og sendelse, som de mottar av biskopen, å stå i Kristi, Lærerens, Prestens og Kongens tjeneste. De har del i hans embede, ved hvilket Kirken her nede uavlatelig oppbygges til Guds folk, Kristi legeme og Den Hellige Ånds tempel. For å støtte prestene mere effektivt såvel pastoralt som menneskelig i deres ofte dyptgående endrede arbeidsforhold og for bedre å kunne dra omsorg for de vilkår som de lever under, erklærer og bestemmer dette hellige kirkemøte følgende.
Kapittel I: Prestedømmet og kirkens sendelse
2. Vår Herre Jesus, «som Faderen har helliget og sendt til verden» (Joh. 10,36), gir hele sitt mystiske legeme del i den Åndens salvelse, som han selv er blitt salvet med 1. I ham blir nemlig alle troende til et hellig og kongelig presteskap, frembærer åndelige offergaver for Gud ved Jesus Kristus og forkynner hans kraft, han som kalte dem fra mørket til sitt underfulle lys 2. Der er altså ikke noe lem som ikke har del i hele legemets sendelse. Tvert imot skal enhver av dem hellige Jesus i sitt hjerte 3 og ved profetiens ånd vitne om ham 4.
For at alle de troende skal bli til ett legeme, hvor «ikke alle lemmene har samme verv» (Rom. 12,4), har denne samme Herre innsatt tjenere iblant dem, som i de troendes samfunn ved prestevielsens sakrament skulle ha fullmakt til å frembære offeret og til å forlate synder 5, og som skulle utøve presteembedet offentlig for menneskene i Kristi navn. Derfor har Kristus sendt apostlene, som han selv var blitt sendt av Faderen 6, og gjennom apostlene har han gitt biskopene som apostlenes etterfølgere del i sin egen innvielse og sendelse 7. Deres tjenende embede er så i underordnet grad blitt gitt videre til prestene 8, for at disse, når de er blitt opptatt i prestestanden, ved på rette måte å oppfylle den sendelse som er blitt dem betrodd av Kristus, skal være den biskopelige stands medarbeidere 9.
For så vidt som prestenes embede er forbundet med den biskopelige stand, har de del i den myndighet som Kristus selv oppbygger, helliger og leder sitt legeme med. Derfor bygger det særlige prestedømme ganske visst på de sakramenter som menneskene innvies til kristenlivet ved, men det meddeles allikevel ved et særlig sakrament, der prestene ved Den Hellige Ånds salvelse får innpreget et særlig tegn som likedanner dem med Presten Kristus, for at de personlig skal kunne virke på Kristi vegne 10.
Da prestene for sitt vedkommende har del i apostlenes embede, gir Gud dem nåde til å være Jesu Kristi tjenere blant folkene og til å gjøre prestetjeneste for Guds evangelium, for at folkene må bli et Gud velbehagelig offer, helliget ved Den Hellige Ånd 11. Ved evangeliets apostoliske budskap kalles Guds folk nemlig sammen til en enhet, slik at alle som tilhører dette folk helliges ved Den Hellige Ånd og bringer seg selv «som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer» (Rom. 12,1). Men ved prestenes tjeneste fullbyrdes de troendes åndelige offer i forening med Kristi, den eneste Midlers offer, han som på hele Kirkens vegne ved prestenes hender på ublodig og sakramental vis frembæres i eukaristien, inntil Herren selv kommer 12. I dette har prestenes tjeneste sitt mål og sin fullbyrdelse. Denne tjeneste, som har sin begynnelse i det evangeliske budskap, øser nemlig all sin kraft av Kristi offer og munner ut i at «hele det forløste folk, dvs. de helliges forsamling og samfunn, som et altomfattende offer skal bli frembåret for Gud av den Yppersteprest som også ved sin lidelse frembar seg selv for oss, for at vi skulle bli et så opphøyet hodes legeme» 13.
Det mål prestenes liv og tjeneste er innstilt på, er altså Gud Faders forherligelse i Kristus. Denne forherligelse består i at menneskene bevisst, fritt og takknemlig tar imot det Guds verk som er fullbyrdet i Kristus, og forkynner det med hele sitt liv. Om nå prestene enten hengir seg til bønn og tilbedelse, om de forkynner ordet, frembærer det eukaristiske offer og forvalter de øvrige sakramenter, eller de på annen måte tjener menneskene, bidrar de alltid til Guds større forherligelse, og til at det guddommelige liv vokser i menneskene. Alt dette springer ut av vår Herres Kristi påskemysterium og vil nå sin fullbyrdelse ved hans herlighetsfulle gjenkomst, når han selv overgir Riket til Gud og Faderen 14.
3. Prestene blir uttatt blant mennesker og blir innsatt til å ivareta menneskenes anliggender overfor Gud, og for at de skal frembære gaver og ofre for syndene 15. Derfor skal de komme alle mennesker i møte som sine brødre. Også vår Herre Jesus, Guds Sønn som av Faderen ble sendt som menneske til menneskene, levde jo sammen med oss og ville i alt unntatt synden være sine brødre lik 16. Og allerede apostlene gjorde som han. Paulus, hedningenes apostel som var «utkåret til å forkynne Guds evangelium» (Rom. 1,1), bevitner slik at han er blitt alt for alle for å kunne frelse alle 17. Den nye pakts prester blir ganske visst ved sin kallelse og vielse på en viss måte avsondret fra Guds folks forsamling, - dog ikke for at de skal bli skilt hverken fra den eller fra noe menneske overhodet, men for at de fullt og helt skal kunne vie seg til den gjerning, hvortil Gud har utvalgt dem 18. De kunne ikke være Kristi tjenere hvis de ikke vitnet om og gav ??ut av et annet liv enn det jordiske. Men de formådde heller ikke å tjene menneskene, hvis såvel menneskene som deres kår var dem fremmede 19. Deres tjeneste krever på en ganske særlig måte at de ikke «skikker seg like med denne verden» 20. Men samtidig krever den også at de lever midt iblant menneskene i denne verden, at de som gode hyrder kjenner sin hjord, og at de også forsøker å hente inn i folden dem som står utenfor, for at de skal høre Kristi stemme, og der skal være én hjord og én hyrde 21. Her hjelper nettopp de egenskaper dem meget, som med rette er høyt verdsatt i det menneskelige samfunn, nemlig hjertets godhet, oppriktighet, karakterstyrke og utholdenhet, en ubestikkelig rettferdighetssans, en god opptreden og de andre egenskaper som apostelen Paulus anbefaler når han sier: «Det som er sant, det som er sømmelig, det som er rettskaffent, det som er rent, det som er elskelig, det som har godt ??lov, all dyd og alt, det som er ros verd: det skal dere ha?? i tanke!» (Fil. 4,8) 22.
