II. Prestenes forhold til andre
7. Alle prester har sammen med biskopene del i Kristi ene prestedømme og tjeneste. Det er selve denne enhet i vielse og sendelse som krever deres hierarkiske fellesskap med biskopenes stand 32, som best gir seg til kjenne under den liturgiske konselebrasjon, hvor fellesskapet med biskopene uttrykkelig bekreftes i selve sentrum av eukaristiens feiring 33. Biskopene anser selv at deres verv og embede som lærere, helliggjørere og hyrder for Guds folk absolutt krever prestenes tilstedeværelse som deres hjelpere og rådgivere på grunn av Den Hellige Ånds nådegave prestene har mottatt ved sin vielse 34. Dette er like siden Kirkens første tider blitt kraftig understreket i de liturgiske tekster, hvor der rettes en høytidelig bønn til Gud for den som blir presteviet om å «sende ham nådens og råds Ånd, for at han skal kunne bistå og styre folket med et rent hjerte 35», likesom Moses' ånd i ørkenen kom over de sytti vise menn 36, «med hvis hjelp han med letthet styrte de talløse skarer i folket» 37. Men denne forening i det samme prestedømme og den samme tjeneste skal få biskopene til å betrakte prestene som brødre og venner 38 og til i den grad de makter å bekymre seg om såvel deres materielle som deres: åndelige vel. Det er nemlig hovedsakelig på dem det tunge ansvar for deres presters hellighet hviler39. Derfor skal de til stadighet aktivt ta seg av sine presteskaps åndelige utvikling 40. De skal forstå å lytte villig til dem, ja, likefrem å spørre dem til råds og å tale med dem om de krav deres pastorale arbeide stiller, og om bispedømmets vel. For at der skal komme et resultat ut av det, skal man på den måte som svarer best til forholdene og til vår tids behov 41, nedsette en krets eller et råd av prester 42, hvis oppbygning og funksjon vil bli fastsatt av kirkeretten. Denne forsamling vil i sin egenskap av representant for presteskapet være i stand til med sine råd å bistå biskopen i bispedømmets ledelse.
Hva prestene angår, vet de at biskopene er utrustet med prestevielsens sakrament i hele dets fylde. Derfor skal de i dem anerkjenne den myndighet Kristus som den øverste hyrde sitter inne med. De skal i kjærlighet og lydighet være sin biskop oppriktig hengivne 43. Grunnlaget for denne prestelige lydighet, gjennomsyret av samarbeidets ånd, er selve den deltagelse i bispeembedet som prestene mottar gjennom prestevielsens sakrament og den kanoniske sendelse 44.
Enheten mellom prestene og biskopene er særlig påkrevet i vår tid. Der er på nåværende tidspunkt mange årsaker som bevirker at det apostoliske arbeide ikke alene må anta mange skiftende former, men at det også må nå ut over et sogns eller et bispedømmes grenser. Ingen prest er derfor i stand til å oppfylle sin sendelse isolert og adskilt fra de øvrige. Han kan kun gjøre det ved å forene sine krefter med de øvrige prester under biskopenes ledelse.
8. I kraft av deres vielse, hvorved de er blitt innlemmet i prestestanden, er alle prestene intimt forbundne med hverandre i et sakramentalt broderskap. Men i kraft av deres tilknytning til tjenesten innenfor et bestemt bispedømme under den lokale biskops ledelse utgjør de ganske spesielt på dette plan et eneste presteskap. De verv de får betrodd er ganske visst forskjellige, men det dreier seg tross alt om én og samme prestelige tjeneste overfor menneskene. Alle prester er sendt til å samarbeide om den samme oppgave, hva enten det arbeide de gjør foregår innenfor sognet, eller det når ut over sognegrensene, om de utfører vitenskapelig forskning eller undervisningsarbeide, eller om de endog arbeider manuelt og deler arbeidernes lodd der dette med den ansvarlige myndighets godkjennelse anses for nyttig - eller om de oppfyller andre verv, som enten i seg selv er apostoliske, eller som står i apostolatets tjeneste. Og endelig har de alle det samme mål for øye, nemlig å bygge opp Kristi legeme. Især i vår tid krever denne oppgave mange slags tjenester og nye tilpasningsformer. Det er altså meget viktig at alle, verdensprester som ordensprester, hjelper hverandre innbyrdes og alltid i fellesskap arbeider for sannheten 45.
Hvert enkelt medlem av dette presteskap er knyttet til de øvrige med den apostoliske kjærlighets, tjenestens og borgerskapets særlige bånd. Dette har allerede fra Kirkens første tider vert uttrykt i liturgien, hvor de tilstedeværende prester oppfordres til sammen med biskopen å legge hendene på den nyviede prest, og når de i fellesskap feirer eukaristien. Enhver prest er altså under forskjellige former knyttet til sine medbrødre ved kjærlighetens, bønnens og samarbeidets bånd. Dermed kommer den fullkomne enhet til syne, som Kristus har villet opprette mellom sine disipler, for at verden skal forstå at Sønnen er sendt av Faderen 46.
Dette skal få de eldre prester til virkelig å ta imot de yngre som brødre, til å hjelpe dem med deres første prestelige oppgaver og ansvar, til å prøve på å forstå deres mentalitet, selv om den er forskjellig fra deres egen, og til å se velvillig på deres arbeide. Og på samme måte skal de unge forstå å nære ærbødighet for de eldres alder og erfaring, drøfte pastorale problemer med dem og med glede å samarbeide med dem.
I denne borgerskapets ånd må prestene ikke glemme gjestfriheten 47. Oppfylt av ønsket om å gjøre godt og dele det de har med andre 48, skal de især ta seg av de syke, de motløse, de overanstrengte, de ensomme, de landflyktige og dem som lider forfølgelse 49. De skal også gjerne og med glede komme sammen for å slappe av og huske på den oppfordring Herren selv rettet til sine apostler da de var trette: «Kom nå med til et øde sted, så dere kan hvile dere litt» (Mk. 6,31). Men prestene har også bruk for å hjelpe hverandre innbyrdes for å utvikle sitt åndelige og intellektuelle liv, for at de bedre skal kunne samarbeide i tjenesten og for å unngå de farer som isolasjonen kan føre med seg. Alle disse beveggrunner gjør det ønskelig å fremme et visst fellesliv mellom prestene, som kan anta forskjellige former alt etter de personlige og pastorale behov. De kan ha felles bolig og, hvor det er mulig, bordfellesskap eller i hvert fall hyppige og regelmessige sammenkomster. Også presteforeningene er verdifulle og bør fremmes mest mulig. Gjennom deres statutter, som er godkjendt av de kirkelige myndigheter, slår de til lyd for en hensiktsmessig livsførsel og en broderlig støtte, som kan hjelpe prestene til å helliggjøre seg ved utøvelsen av deres tjeneste, og stiller seg derved i hele prestestandens tjeneste.
Og endelig skal dette fellesskap i prestedømmet få prestene til å føle seg særlig ansvarlige for dem av dem som har vanskeligheter. De skal komme dem til hjelp i rette tid og, hvis der er anledning til det, komme med en diskret formaning. Overfor dem som har begått feiltrinn, skal de vise storsinn og broderlig kjærlighet, de skal inntrengende be til Gud for dem og passe på virkelig å vise seg som brødre og venner for dem.
9. Prestevielsens sakrament pålegger den nye pakts prester en enestående og uvurderlig oppgave som fedre og lærere for Guds folk. Men allikevel er de sammen med alle andre kristne Kristi disipler som Gud ved kallets nåde har gjort delaktige i sitt Rike 50. Prestene er sammen med alle døpte brødre blant brødre 51 og lemmer på det ene Kristi legeme, som det er blitt pålagt alle å bygge opp 52.
Prestene, som står i spissen for menigheten, skal altså gjøre det på en slik måte at de ikke søker sitt eget, men det som hører Jesus Kristus til 53. De skal arbeide sammen med de kristne legfolk, og når de er sammen med dem, skal de bære seg ad etter Mesterens eksempel, han som ikke kom til menneskene «for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mt. 20,28). Prestene skal oppriktig anerkjenne og fremme legfolkets verdighet og særlige oppgave i Kirkens sendelse. De skal lojalt respektere den berettigede frihet, som alle har rett til her på jorden. De skal villig lytte til legfolk, broderlig ta hensyn til deres ønsker samt anerkjenne deres erfaring og kompetanse på de forskjellige menneskelige virksomhetsområder for sammen med dem å kunne tyde tidens tegn. Idet de prøver åndene, om de er av Gud 54, skal de forstå med troens sans å oppdage legfolkets karismer i alle deres forskjellige former fra de mest beskjedne til de mest opphøyede, anerkjenne dem med glede og omhyggelig bringe dem til utvikling. Blant disse gaver, som i overflod finnes hos de kristne, fortjener den trang ikke mange av dem føler til et dypere åndelig liv, særlig oppmerksomhet. Og likeledes må prestene ha tilstrekkelig tillit til legfolk til å gi dem ansvar i Kirkens tjeneste ved å gi dem handlefrihet og råderom og ved ytterligere, når anledning gis, til å oppfordre dem til selv å ta initiativet til nye oppgaver 55.
Prestene er kort sagt blitt satt midt iblant legfolket, for at de skal føre dem alle sammen til kjærlighetens enhet «mens de er hverandre hjertelig hengivne i broderkjærlighet og kappes om å vise hverandre ærbødighet» (Rom. 12,10). Det er altså deres oppgave å bringe de forskjellige temperamenter i samklang med hverandre, så ingen i den kristne menighet føler seg utenfor. De skal forsvare det allmenne vel som de på biskopens vegne har til oppgave å vokte, og samtidig skal de modig vitne om sannheten, for at de troende ikke skal kastes og drives hit og dit av alle mulige lærdommer, etter som vinden blåser» 56. De er især ansvarlige for dem som ikke mere kommer til sakramentene, eller som kanskje helt er gått bort fra troen, og de må ikke forsømme å komme dem i møte som gode hyrder.
De skal også ha oppmerksomheten rettet på forskriftene angående økumenikken 57 og må ikke glemme de brødre som ikke deler det fulle kirkelige fellesskap med oss.
Og endelig skal de vite at alle de som ikke anerkjenner Kristus som sin Frelser, også er dem betrodd.
Men de kristne skal også for egen del være seg sine forpliktelser overfor prestene bevisst. De skal komme dem i møte som sine hyrder og fedre med barnlig kjærlighet, ta del i deres bekymringer og etter beste evne støtte dem i bønn og gjerning. På den måte vil prestene bedre bli i stand til å overvinne vanskelighetene og til å utføre sine verv på en fruktbringende måte 58.
