Innledning
1. Et av de viktigste mål Det annet Vatikankonsil har satt seg er å gjenopprette enheten mellom alle kristne. Kristus har nemlig grunnlagt sin Kirke som den ene og eneste, og allikevel fremstiller flere kristne samfunn seg for menneskene som Jesu Kristi sanne arv. Alle erklærer at de er Herrens disipler, men de har allikevel ulike anskuelser og følger forskjellige veier, som om Kristus selv var delt 1. Det er ikke tvil om at denne splittelse er i åpenbar strid med Kristi vilje, at den er verden til forargelse og at den skader en så hellig sak som Evangeliets forkynnelse for all skapningen.
Tidenes Herre, Han som med visdom og tålmod forfølger sin nådefulle hensikt med oss syndere, har nå i de senere tider hos de splittede kristne vekket en stadig dypere smerte over og en tiltagende lengsel etter den tapte enhet. Overalt er tallrike mennesker i dag grepet av denne nåde, og ved Den Hellige Ånds nåde er det også hos våre adskilte brødre oppstått en stadig mere omfattende bevegelse som tar sikte på å gjenopprette alle kristnes enhet. Denne enhetsbevegelse, som blir kalt økumenisk, forener dem som påkaller den treenige Gud og bekjenner Jesus som Herre og Frelser, og den forener dem ikke bare enkeltvis, men også samlet i de samfunn hvor Evangeliet er blitt forkynt for dem, og som de hver for seg kaller sin og Guds kirke. Men, selv om det er på forskjellig vis, lengter nesten alle mot den ene og synlige Guds Kirke, en virkelig universell kirke, sendt til hele verden for at den skal omvende seg til Evangeliet og dermed bli frelst til Guds ære.
Alt dette betrakter kirkemøtet med inderlig glede, og, siden det nærer et dypfølt ønske om å gjenopprette enheten mellom alle Kristi disipler, vil det nå, etter å ha kunngjort sin lære om Kirken, legge frem for alle katolikker de midler og veier som skal gjøre det mulig for dem å svare til Guds kall og nåde i denne sak.
Kapittel I: Katolske prinsipper for det økumeniske arbeid
2. Gud har åpenbart oss sin kjærlighet ved at Hans enbårne Sønn er blitt sendt til verden og er blitt menneske for å forløse, gjenføde og samle hele menneskeslekten 2. Før han bar seg selv frem på korsets alter som den uplettede offergave, ba Sønnen for de troende således: «At de alle må være ett, likesom du, Fader, er i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, så verden kan tro at du har sendt meg» (Joh. 17, 21). I sin Kirke innstiftet han også eukaristien, det underfulle sakrament som både symboliserer og virkeliggjør Kirkens enhet. Til sine disipler ga han det nye bud om gjensidig kjærlighet 3 og løftet om Talsmannen, Den Hellige Ånd 4, Herren og livgiveren, som skulle være hos dem for all fremtid.
Da han var blitt løftet opp på korset og herliggjort, sendte Herren Jesus den Ånd han hadde lovet for ved ham å kalle og samle den nye pakts folk, dvs. Kirken, til troens, håpets og kjærlighetens enhet. Slik lærer nemlig apostelen:
«Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere ble kalt med ett håp da kallet kom til dere. En Herre, én tro, én dåp» (Ef. 4, 4-5). «For alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i ham ... Alle er dere én i Kristus Jesus» (Gal. 3, 27-28). Den Hellige Ånd som bor i de troende, som også fyller og styrer hele Kirken, er den som forener de troende i dette underfulle fellesskap, og, ved å samle alle så inderlig i Kristus, er han i sannhet den vedvarende kilde til Kirkens enhet. De nådegaver han skjenker og de tjenester han utdeler er forskjellige 5, for han overøser jo Jesu Kristi Kirke med mangfoldige gaver «så de hellige blir fullkomment rede til å tjene, til å bygge opp Kristi legeme» (Ef. 4, 12).
For å sikre sin hellige Kirkes stabilitet overalt på jorden og til verdens ende, betrodde Kristus apostelkollegiet det oppdrag å lære, styre og helliggjøre 6. Blant dem igjen valgte han ut Peter, og han besluttet å bygge sin Kirke på Peter etter at denne hadde bekjent sin tro. Han lovet ham himmelrikets nøkler 7, og, etter å ha fått ham til å bekjenne sin kjærlighet, betrodde han ham alle sine får for at han skulle styrke dem i troen 8 og røkte dem i fullkommen enhet 9, mens han selv, Kristus Jesus, i all evighet skulle forbli hovedhjørnestenen 10 og våre sjelers hyrde 11.
Det er Jesu Kristi vilje at folket skal vokse under Den Hellige Ånds innflytelse ved at apostlene og deres etterfølgere (nemlig biskopene med Peters etterfølger som overhode) trofast forkynner Evangeliet, meddeler sakramentene og styrer med kjærlighet. Dermed blir folkets enhet og fellesskap fullbyrdet i bekjennelsen av en felles tro, utøvelsen av en felles gudsdyrkelse og i en inderlig forståelse som mellom brødre i Guds familie.
Som et løftet banner for folkene 12 vandrer da Kirken, Guds ene hjord, fortrøstningsfullt mot sitt mål, det himmelske fedreland 13, og formidler fredens evangelium for hele menneskeslekten 14.
Dette er det underfulle mysterium om Kirkens enhet i og ved Kristus, midt i det nådegavenes mangfold som Den Hellige Ånd utvirker. Det høyeste forbilde på og opphav til dette mysterium er å finne i Treenigheten, i enheten mellom personene, den ene Guds, Faderens og Sønnens enhet i Den Hellige Ånd.
3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke 15, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpordelag 16. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus 17, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn 18.
Tar man dessuten i øyesyn de faktorer eller positive elementer som til sammen gir selve Kirken vekst og liv, står det fast at noen, ja, mange og viktige blant dem også kan finnes utenfor den katolske Kirkes synlige grenser: Guds skrevne ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og en del synlige elementer. Alt dette, som har sitt opphav i Kristus og fører til ham, hører prinsipielt hjemme i Kristi ene Kirke.
Hos våre adskilte brødre utføres også ikke så få hellige handlinger som hører til den kristne religion. De er uten tvil egnet til virkelig å frembringe nådens liv - på forskjellig vis i henhold til den enkelte kirkes eller menighets situasjon -, og de må sies å være i stand til å åpne adgangen til frelsens fellesskap.
Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker 19 eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke.
Dette betyr ikke at våre adskilte brødre - enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn - besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for a synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.
4. Det er et faktum at der, under tilskyndelse av Helligåndens nåde, i de fleste deler av verden, både ved bønn, ord og gjerning virkes for å nå frem til den fullkomne enhet som Jesus Kristus vil. Derfor oppfordrer dette kirkemøte alle katolske kristne til å tyde tidens tegn og ivrig ta del i det økumeniske arbeid.
Med «den økumeniske bevegelse» menes her de tiltak og virksomheter som settes i verk for å fremme de kristnes enhet i samsvar med Kirkens behov og muligheter til enhver tid. I første rekke kan det nevnes alle forsøk på å fjerne uttalelser, vurderinger og virksomheter som gir uttrykk for et syn på de adskilte brødre som ikke svarer til rettferdigheten eller sannheten, og som dermed vanskeliggjør forholdet til dem. Dernest kommer den meningsutveksling mellom vel forberedte eksperter som kan finne sted når kristne av forskjellige kirkesamfunn kommer sammen som troende mennesker og lar den enkelte gi en mer inngående forklaring av sitt eget kirkesamfunns lære og en nærmere presentasjon av det. Alle kan nemlig ved hjelp av en slik dialog tilegne seg en sannere oppfatning og en rettferdigere vurdering av et annet kirkesamfunns liv og lære. Disse kirkesamfunn når frem til også et nærmere samarbeid for å løse de oppgaver til det felles beste som den kristne samvittighet oppfordrer til, og, i den utstrekning dette lar seg gjøre, finner de hverandre i en enstemmig bønn. Et siste resultat blir at alle prøver sin egen troskap mot Kristi vilje med Kirken, og at de tar alvorlig fatt på den påkrevde fornyelse og reform.
Når alt dette blir gjennomført med klokskap og tålmod av katolikkene under deres hyrders oppsyn, bidrar det til større rettferdighet og sannhet, fred og samarbeid, brorskap og enighet. Og når hindringene for fullt kirkelig fellesskap således gradvis er blitt overvunnet, vil alle kristne engang kunne møte hverandre i den samme nattverdsfeiring og nå frem til den ene og udelte Kirkes enhet, den som Kristus fra først av har skjenket sin Kirke, som vi tror består urokkelig i den katolske Kirke, og som vi håper vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende.
Det ligger i sakens natur at det arbeid som består i å ta imot og forberede de enkelte som ønsker å slutte seg til det hele katolske fellesskap, er forskjellig fra den økumeniske virksomhet. Og allikevel finnes der ingen motsetning mellom de to, for begge inngår i Guds underfulle forsyn.
Det sier seg selv at katolikkene i det økumeniske arbeid bør bære omsorg for sine adskilte brødre, be for dem, søke kontakt med dem i det som angår Kirken, ta de første skritt overfor dem. Men først og fremst skal de oppmerksomt og oppriktig overveie det som bør fornyes og gjøres innenfor den katolske familie for at dens liv bedre og tydeligere skal bære vitnesbyrd om den lære og de forordninger som den har mottatt av Kristus gjennom apostlene.
Selv om den katolske Kirke er begavet med hele Guds åpenbarte sannhet og med alle frelsens midler, er det nemlig slik at dens medlemmer ikke nærer seg av disse så inderlig og sterkt som de burde, og resultatet er at Kirkens åsyn mister noe av sin glans i våre adskilte brødres og verdens øyne, og at Guds rikes fremgang vanskeliggjøres. Derfor skal alle katolikker tilstrebe den kristne fullkommenhet 20. Og hver av dem skal etter evne bidra til at Kirken, ved å bære Jesu ydmykhet og død i sitt legeme 21, fra dag til dag renses og fornyes, inntil Kristus selv stiller den frem for seg i herlighet, uten plett eller rynke 22.
Bortsett fra de spørsmål hvor det er nødvendig at enheten bevares, bør alle Kirkens medlemmer, hver på den plass som er ham tildelt, ta vare på den frihet som alle har krav på: i de ulike former for åndelig liv og ytre regler, i de forskjellige liturgiske riter, og også i den teologiske utdypelse av den åpenbarte sannhet. Og i alle ting bør de holde kjærligheten i ære. Det er nemlig på denne måten de vil kunne gi et stadig klarere uttrykk for Kirkens sanne katolisitet såvel som for dens apostolisitet.
På den annen side skal katolikkene i glede erkjenne og verdsette de ekte kristne skatter som stammer fra den felles arv, og som finnes hos våre adskilte brødre. Det er riktig og gavnlig å gjenkjenne Kristi rikdommer og et rikt moralsk liv hos dem som vitner for Kristus, i noen tilfelle ved å utgyte sitt blod: Gud er nemlig alltid vidunderlig og verdig vår lovprisning i sine gjerninger.
Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som Den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerte, også kan bidra til vår oppbyggelse. Alt det som virkelig er kristent, strider jo aldri mot troens ekthet, men kan tvert om alltid føre til en mer fullkommen tilegnelse av Kristi og Kirkens mysterium.
Splittelsen mellom de kristne hindrer allikevel Kirken i å virkeliggjøre sin egen fulle katolisitet i de av Guds barn som nok er blitt knyttet til den ved dåpen, men som ikke desto mindre er adskilt fra dens fulle fellesskap. Og enda alvorligere er det at det blir da også vanskeligere for Kirken å uttrykke sin fulle katolisitet under alle dens aspekter i det konkrete liv.
Det er med glede at dette kirkemøte merker seg at katolikkenes delaktighet i det økumeniske arbeid stadig vokser. Den anbefales til biskopene over hele verden således at de oppmuntrer den med klokskap og leder den med omtanke.
