Kapittel II: Økumenismen i praksis
5. Omsorgen for enhetens gjenopprettelse deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder, og hver enkelt berøres av den etter evne både i det daglige kristenliv og i den teologiske eller historiske forskning. En slik omsorg er allerede i seg selv et uttrykk for det broderlige forhold som består mellom alle kristne, og den leder mot den fulle og fullkomne enhet når og slik som det behager Gud.
6. Enhver fornyelse av Kirken 23 består vesentlig i en større troskap mot dens kall. Derfor er dette også utvilsomt drivkraften i bevegelsen mot enheten. Kirken, i den skikkelse som den vandrer i på jorden, er kalt av Kristus til stadig å foreta den reform som den til enhver tid har behov for i egenskap av menneskelig og jordisk institusjon. Viser det seg at enkelte punkter under visse omstendigheter blir utilstrekkelig respektert - enten det dreier seg om moral, disiplinære spørsmål, eller også den form læren blir formulert i (form som ikke skal forveksles med selve troens betrodde skatt) -, da må disse mangler på beste måte avhjelpes når tiden er inne.
En slik fornyelse er av den største betydning for økumenismen. Og de forskjellige uttrykk som den alt har funnet i Kirkens liv - slik som den bibelske og den liturgiske bevegelse, forkynnelsen av Guds ord og katekesen, legmannsapostolatet, nye former for klosterliv, den kristne forståelse av ekteskapet, Kirkens lære og virksomhet på det sosiale område - kan betraktes som tegn og pant på lovende fremskritt for økumenismen i fremtiden.
7. Der finnes ingen sann økumenisme uten indre omvendelse. Det er nemlig ut fra et fornyet sinn 24, en ekte selvfornektelse og en spontan og favnende kjærlighet at lengselen etter enheten springer frem og modnes. Derfor skal vi bønnfalle Den Hellige Ånd om en oppriktig uselviskhet, ydmykhet og tålmodig tjenestevilje, samt et broderlig og åpent sinnelag overfor andre. «Jeg formaner dere», skriver hedningenes apostel, «jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv verdig det kall dere har fått, ydmyke og milde i alt, og så tålmodige at dere i kjærlighet bærer over med hverandre, i det dere legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd» (Ef. 4, 1-3). Formaningen gjelder i første rekke dem som har mottatt en kirkelig vielse for å kunne føre videre Kristi misjon, han som kom til oss «ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Mt. 20, 28).
Apostelen Johannes' vitnesbyrd bør også anvendes på de synder som skader enheten: «Dersom vi nekter at vi har syndet, gjør vi Ham til løgner, og Hans ord er ikke i oss» (1. Joh. 1, 10). Derfor ber vi også i ydmykhet Gud og våre adskilte brødre om tilgivelse, som og vi forlater våre skyldnere.
Måtte alle Kristi disipler huske at jo renere de prøver å leve i overensstemmelse med Evangeliet, jo bedre vil de også fremme, ja, utøve de kristnes innbyrdes enhet. Jo sterkere fellesskap de har med Faderen, Ordet og Ånden, jo inderligere og lettere vil de også kunne styrke den gjensidige broderånd.
8. Hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles den åndelige økumenisme.
Det faller naturlig for katolikkene å samle seg ofte i den bønn for Kirkens enhet som vår Frelser selv, dagen før han døde, inntrengende rettet til Faderen: «At alle må være ett» (Joh. 17, 21).
Under spesielle omstendigheter, for eksempel ved de bønner som blir organisert «for Kirkens enhet», og ved de økumeniske sammenslutninger, er det både tillatt og ønskelig at katolikkene forener seg i bønnen med sine adskilte brødre. Slike felles bønner er nemlig et særlig effektivt middel til å oppnå enhetens nådegave, og de gir et ekte uttrykk for de bånd som stadig knytter katolikkene til deres adskilte brødre: «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt blant dem» (Mt. 18, 20).
Men en felles deltagelse i de hellige ting (den som teologene med et faguttrykk kaller communicatio in sacris) kan ikke betraktes som et middel man kan bruke når som helst for å gjenopprette enheten mellom de kristne. En slik felles deltagelse må nemlig hovedsakelig rette seg etter to forskjellige prinsipper: den symboliserer Kirkens enhet, og den sikrer deltagelsen i nådemidlene. Som symbol på Kirkens enhet er et slikt fellesskap som oftest ikke tilrådelig. Men de kristnes behov for nåden gjør det noen ganger tilrådelig. I praksis, alle omstendigheter tatt i betraktning med hensyn til tid, sted og person, tilkommer det den lokale biskop å treffe de ønskelige avgjørelser, med mindre bispekonferansene, i henhold til sine statutter, eller Den apostoliske Stol har bestemt det annerledes.
9. Alle må lære de adskilte brødres sinnelag å kjenne, noe som forutsetter et sannferdig og velvillig studium. De katolikker som har den tilstrekkelige utdannelse, bør tilegne seg grundigere kunnskaper om de adskilte brødres lære og historie, deres åndelige liv og gudstjenester, deres religiøse psykologi og kultur. I dette øyemed anbefales møter med deltagelse fra begge sider hvor teologiske spørsmål blir drøftet, og dette på like fot, på den betingelse at de som deltar med sine overordnedes samtykke, også er virkelig kvalifiserte. En slik dialog kan nemlig bringe frem i lyset den katolske Kirkes egentlige stilling og på samme tid blir de adskilte brødres sinn bedre kjent og vår tro klarere fremlagt.
10. Undervisningen i teologien og andre fag, særlig de historiske, må også ta hensyn til de økumeniske synspunkter, for dermed bedre å svare til den faktiske sannhet.
Det er nemlig av stor betydning at de vordende sjelesørgere og prester blir fortrolige med en teologi som helt blir utarbeidet i denne, og ikke i en polemisk ånd, især når det gjelder de adskilte brødres forhold til den katolske Kirke.
Den tiltrengte utdannelse og åndelige opplæring som legfolk og ordensfolk kan oppnå, er nemlig i høy grad avhengig av prestenes utdannelse.
Også de katolikker som arbeider i misjonens tjeneste, i land hvor andre kristne likeledes virker, bør i dag ha særlig kjennskap til de spørsmål og de gode frukter som økumenismen innebærer for deres apostolat.
11. Den måte den katolske tro blir fremlagt på, bør ingenlunde forhindre samtalen med de adskilte brødre. Det er absolutt nødvendig at troslæren i sin helhet blir tydelig utlagt. Intet er så fremmed for økumenismen som den falske «irenisme» som forurenser den katolske troslære og fordunkler dens ekte og utvetydige mening. (Man kaller irenisme en viss tilbøyelighet til å fremme enheten og forståelsen fremfor alt annet. Irenismen blir falsk når den fordunkler partenes egentlige mening.)
Den katolske tro bør forklares med stor innsikt og nøyaktighet, og samtidig på en måte og i et språk som også de adskilte brødre virkelig kan forstå.
Dessuten bør de katolske teologer som, i troskap mot Kirkens lære, i den økumeniske samtale ransaker de guddommelige mysterier sammen med de adskilte brødre, gå frem i sannferdighet, kjærlighet og ydmykhet. Når de sammenligner de forskjellige læresetninger, bør de huske på at der finnes en viss rekkefølge, et visst «hierarki», mellom den katolske læres ulike trossannheter, i det de ikke alle føres tilbake til den kristne tros fundament på samme måte. Således forberedes veien og alle anspores av denne broderlige kappestrid til en dypere forståelse og en klarere tilkjennegivelse av Kristi uransakelige rikdommer 25
12. Måtte alle kristne bekjenne for alle folk sin tro på den ene og treenige Gud, på den menneskevordne Guds Sønn, vår Herre og Frelser. Måtte de alle ved felles anstrengelser i gjensidig aktelse avlegge vitnesbyrd om vårt håp som aldri blir gjort til skamme. I vår tid da samarbeidet på det sosiale felt har fått et så stort omfang, blir alle mennesker faktisk kalt til å ta del i det felles arbeid, og da så meget mere de som tror på Gud, og fremfor alt alle de kristne som jo påberoper seg Kristi navn. Et samarbeid mellom alle kristne gir de bånd som allerede knytter dem til hverandre et levende uttrykk, og bringer Kristi, Tjenerens åsyn bedre frem i lyset. Dette samarbeid, som allerede er innledet i en rekke nasjoner, bør utvides mere og mere, især i de deler av verden hvor en rask sosial og teknisk utvikling pågår. Det gjelder å vurdere menneskeverdet rett, fremme fredsarbeidet, anvende Evangeliet i den sosiale sektor, støtte kunst og vitenskap i Kristi ånd, effektivt bekjempe vår tids plager såsom sult og andre ulykker, analfabetisme og nød, mangel på boliger eller urettferdig fordeling av rikdommene. Takket være et slikt samarbeid vil alle de som tror på Kristus, lettere kunne innse hvorledes de skal lære hverandre bedre å kjenne og få øket aktelse for hverandre, og dermed forberedes veien frem til de kristnes enhet.
