Kapittel III: Om de kirker og kirkelige sammenslutninger som er adskilt fra den romerske apostoliske stol
13. Vi vil nå vende vårt blikk mot de to viktigste former for splittelse som har rammet Kristi sømløse kjortel.
De tidligere splittelser fant sted i Orienten, først som en følge av den motstand som de dogmatiske formuleringer fra kirkemøtene i Efesos og Kalkedon møtte, og senere fordi det kirkelige fellesskap ble oppløst mellom de orientalske patriarker og den romerske Stol.
De senere splittelser oppsto i Vesterlandene vel fire hundre år etter som en følge av de begivenheter man pleier å kalle Reformasjonen. Dermed ble flere nasjonale og konfesjonelle kirkesamfunn adskilt fra den romerske Stol. Blant dem som fortsatt delvis bevarer katolske tradisjoner og strukturer, inntar det anglikanske en særlig plass.
Egentlig er disse splittelser innbyrdes meget forskjellige, ikke bare ved de ulike historiske og geografiske forhold som har spilt inn ved deres fremkomst, men først og fremst ved karakteren og tyngden av de omtvistede spørsmål vedrørende troen og den kirkelige forfatning.
Derfor vil dette kirkemøte uten å undervurdere ulikheten mellom de forskjellige kristne samfunn, men samtidig også uten å se bort fra de bånd som består mellom dem til tross for splittelsen, fremlegge en rekke betraktninger egnet til å fremme en vel overveiet økumenisk innsats.
1. Særskilte betraktninger over de orientalske kirker
14. I en rekke århundrer har kirkene i øst og Vest levet sitt eget liv, og allikevel har de vært forenet i troens og sakramentenes fellesskap. Dersom det oppsto uenighet mellom dem med hensyn til troen eller den kirkelige disiplin, ble tvisten med alles samtykke avgjort ved den romerske Stols voldgift. Det er med glede at dette kirkemøte, blant andre meget. viktige faktorer, bringer i alles erindring de særegne, lokale kirker som består i Orienten og blant hvilke de patriarkalske inntar den første rang. Av dem er det flere som roser seg av sin apostoliske opprinnelse. Orientalerne har også alltid, og helt frem til i dag, lagt vekt på med omhu å bevare de broderlige bånd i troens og kjærlighetens fellesskap som bør eksistere mellom de lokale kirker som mellom søstre.
Det skal heller ikke glemmes at Østens kirker fra begynnelsen av har eiet en skatt som Vestens kirke i stor utstrekning har øst av på det liturgiske, det åndelige og det juridiske område. Og det er ikke av ringe betydning at den kristne tros grunnleggende dogmer om Treenigheten og Guds Ord blitt kjød av jomfru Maria, er blitt slått fast på økumeniske kirkemøter som fant sted i Orienten. For å bevare denne tro har disse kirker gjennomgått mange prøvelser, og de gjør det fremdeles.
Den arv som ble overlevert av apostlene, ble mottatt i uensartede former og på forskjellige måter, og helt fra Kirkens første tid bevirket forskjellen i mentalitet og livsforhold at denne arv utfoldet seg på ulike vis i Øst og Vest. I tillegg til de ytre årsaker og også av mangel på gjensidig forståelse og kjærlighet, ga alt dette årsak til splid.
Derfor anmoder kirkemøtet alle, men særlig dem som ønsker å arbeide for gjenopprettelsen av det etterlengtede hele fellesskap mellom de orientalske kirker og den katolske, om å ta det største hensyn til, og lære å vurdere rett, de orientalske kirkers særegne opprinnelse og utvikling, og likeledes den form for forbindelse som før splittelsen gjaldt i forholdet mellom dem og den romerske Stol. Respekterer man dette, blir den ønskede samtale også så meget lettere.
15. Alle vet med hvilken kjærlighet de orientalske kristne feirer de liturgiske mysterier, især eukaristien, kilden til Kirkens liv og pant på den kommende herlighet: I den får de troende i forening med biskopen adgang til Gud Fader ved Hans Sønn, Ordet, som ble kjød, led og ble herliggjort, og ved utgytelsen av Den Hellige Ånd oppnår de fellesskap med den hellige Treenighet, i det de blir «delaktige i den guddommelige natur» (2. Pet. 1, 4). Guds Kirke bygges opp og vokser 26 når nattverden feires i disse enkelte kirker, og prestenes felles handling i nattverden manifesterer dessuten kirkenes fellesskap. (Det henvises her til den såkalte konselebrasjon som de orientalske kirker alltid har praktisert mens den hittil var meget sjelden i den latinske ritus hvor den nettopp kar fått innpass gjennom Det 2. Vatikankonsilets dekret om liturgien.)
I denne liturgiske kultus hyller Orientalerne med praktfulle hymner Maria, alltid jomfru, som det økumeniske kirkemøte i Efesos høytidelig erklærte å være Guds hellige mor, for at Kristus skulle bli erkjent som virkelig og egentlig Guds Sønn og menneskesønn ifølge Skriften. De priser også mange andre helgener, og blant dem den universelle Kirkes fedre.
Fordi disse kirker, selv om de er adskilte, har de virkelige sakramenter, og særlig fordi de, i kraft av den apostoliske suksesjon, har prestedømmet og eukaristien som fremdeles knytter dem til oss med de sterkeste bånd, er en viss deltagelse med dem i de hellige ting (det vil si communicatio in sacris) ikke bare mulig, men også tilrådelig, når omstendighetene tilsier det og den kirkelige myndighet tillater det.
I Orienten finnes likeledes rike åndelige tradisjoner, som munkevesenet især er et uttrykk for. Helt fra de hellige fedre; lysende tidsalder har nemlig klostrenes åndelige liv hatt en rik blomstring i Orienten, og det var derfra det senere kom til Vesterlandet. Her skulle det bli den kilde som den latinske klosterinstitusjon veldet frem av, og hvorfra den også senere har mottatt ny livskraft. Derfor oppfordres katolikkene til oftere å søke hos de orientalske fedre de åndelige skatter som bidrar til å løfte det hele menneske opp mot kontemplasjonen av de guddommelige mysterier.
Alle bør vite at å kjenne, ære, bevare og fremme Orientalernes overveldende liturgiske og åndelige fedrenearv er av uhyre stor betydning for trofast å ta vare på den kristne tradisjon i dens fylde, og for å gjennomføre forliket mellom de orientalske og de vesterlandske kristne.
16. Orientens kirker har fra begynnelsen av også fulgt sine egne disiplinære regler, godkjent av fedrene og av forskjellige - også økumeniske - kirkemøter. Et visst mangfold av skikker og sedvaner kan på ingen måte skade kirkens enhet, men gjør den tvert om vakrere og bidrar, som det også tidligere er blitt nevnt, i høy grad til oppfyllelsen av dens misjon. Derfor - og for å fjerne enhver tvil - erklærer kirkemøtet at Orientens kirker, så sant de holder seg hele Kirkens nødvendige enhet for øye, skal ha anledning til å styre seg selv i overensstemmelse med sine egne bestemmelser, fordi disse passer bedre til deres troendes egenart og dermed er bedre i stand til å tjene sjelenes beste. En aldri sviktende overholdelse av dette tradisjonelle prinsipp, som ganske visst ikke alltid er blitt respektert, hører med til de absolutt nødvendige forutsetninger for en gjenopprettelse av enheten.
17. Det som tidligere er blitt sagt om det berettigede mangfold, kan med rette sies også om lærens ulike teologiske formuleringer. Orienten og Vesterlandene har nemlig benyttet seg hver av sine metoder for å utforske den åpenbarte sannhet, og veiene til erkjennelsen og bekjennelsen av de guddommelige mysterier har vært forskjellige. Det kan derfor ikke forundre noen at visse aspekter ved det åpenbarte mysterium til tider er blitt bedre fattet og klarere fremstilt av den ene part enn av den annen, og ofte er det riktig å si at disse ulike teologiske formuleringer snarere utfyller hverandre enn at de står i et innbyrdes motsetningsforhold. Når det gjelder Orientalernes autentiske teologiske tradisjoner, bør det erkjennes at de på en fremragende måte er rotfestet i de hellige Skrifter, styrket og uttrykt ved liturgiens utfoldelse, nærer ved den levende apostoliske tradisjon, de orientalske fedres og andre kirkelige forfatteres skrifter, og at de dermed virkelig fører til en redelig livsførsel, ja til en fullt utviklet kontemplasjon av den kristne sannhet.
Dette kirkemøte erklærer at hele denne åndelige og liturgiske, kanoniske og teologiske arv i sine forskjellige overleverte former tilhører Kirkens fulle katolisitet og apostolisitet. Og det takker Gud for at mange orientalere, som tar vare på denne fedrenearv og i sitt liv ønsker å tilegne seg den stadig renere og mer fullkomment allerede som den katolske Kirkes barn lever i fullkomment fellesskap med de av sine brødre som tilhører den vesterlandske tradisjon.
18. Etter grundig å ha overveiet dette, bekretter kirkemøtet høytidelig det som er blitt erklært av tidligere kirkemøter og de romerske biskoper, nemlig at gjenopprettelsen og opprettholdelsen av fellesskapet og enheten krever at «Ingen byrde blir pålagt som ikke er helt nødvendig» (Ap.gj. 15, 28). Der er også kirkemøtets sterke ønske at alle må øke sine bestrebelser på gradvis å fremme enheten gjennom forskjellige institusjoner og andre former for kirkelig aktivitet, især ved bønn og en broderlig samtale omkring den kristne lære og omkring de mest presserende pastorale behov i vår egen tid. På samme måte anmodes den katolske Kirkes hyrder og legfolk om å søke kontakt med de blant Orientalerne som ikke lenger lever i Orienten, men i landflyktighet, for å utvide er broderlig samarbeid med dem i kjærlighetens og på ingen måte i rivaliseringens ånd. Hvis dette verk blir helhjertet gjennomført, håper kirkemøtet at den vegg som skiller den vesterlandske kirke fra den orientalske, en gang skal fjernes så de to endelig blir en eneste bolig bygget på Jesus Kristus som hjørnesten, han som skal gjøre begge parter til ett 27.
2. De adskilte kirker og kirkelige sammenslutninger i Vest
19. De kirker og kirkelige sammenslutninger som ble adskilt fra Den romerske apostoliske Stol enten under de meget alvorlige uroligheter som begynte i Vesterlandene allerede ved slutten av middelalderen, eller også på et senere tidspunkt, er knyttet til den katolske Kirke ved særlige slektskapsbånd på grunn av en århundrelang deltagelse i en felles kristenhet, innbefattet det kirkelige fellesskap.
Disse kirkesamfunn avviker imidlertid betraktelig ikke bare fra oss men også seg imellom på grunn av ulikheten i opprinnelse, lære og fromhetsliv, og derfor er en rettferdig omtale av dem meget vanskelig. Vi akter heller ikke her å forsøke noe slikt.
Selv om den økumeniske bevegelse og ønsket om fred med den katolske Kirke ennå ikke har fått innpass overalt, er det vårt håp at den økumeniske innstilling og den gjensidige aktelse litt etter hvert skal vokse seg sterke.
Det må allikevel erkjennes at der finnes motsetninger av stor viktighet mellom disse kirkesamfunn og den katolske Kirke, ikke bare av historisk, sosiologisk, psykologisk og kulturell art, men også og først og fremst i selve tolkningen av den åpenbarte sannhet. For at den økumeniske dialog til tross for disse divergenser lettere skal kunne komme i gang, vil vi i det følgende fremlegge visse punkter som kan og bør bli grunnlaget for og tilskyndelsen til denne dialog.
20. Vår tanke vender seg aller først til de kristne som bekjenner Jesus Kristus som Gud og Herre og som den eneste mellommann mellom Gud og menneskene, til ære for den ene Gud: Fader og Sønn og Helligånd. Vi vet at der finnes betydelige avvikelser fra den katolske Kirkes lære også når det gjelder Kristus, det menneskevordne Guds Ord, og forløsningsverket, videre Kirkens mysterium og funksjon samt Marias plass i frelsens tjeneste. Vi gleder oss ikke desto mindre over å se våre adskilte brødre søke til Kristus som til alt kirkelig fellesskaps kilde og midtpunkt. Fordi ønsket om å forenes med Kristus er oppstått i dem, bringes de mere og mere til å søke enheten og dessuten til overalt blant hedningene å avlegge vitnesbyrd om sin tro.
21. Den kjærlighet og ærefrykt, den kultus nesten som våre brødre nærer for de hellige Skrifter, fører dem til et stadig og grundig studium av Bibelen: For Evangeliet «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøden først men også for grekeren» (Rom. 1, 16).
I det de påkaller Den Hellige Ånd, søker de i selve den hellige Skrift Gud som den der taler til dem i Kristus, forutsagt av profetene, Guds Ord blitt kjød for vår skyld. I Skriften betrakter de Kristi liv og det som den guddommelige Mester har lært og oppfylt til menneskenes frelse, i første rekke mysteriet om hans død og oppstandelse.
Men selv om disse kristne, som er adskilt fra oss, bekjenner Bibelens guddommelige autoritet, har de imidlertid en annen oppfatning enn oss - med mange divergenser også seg imellom - av forholdet mellom Skriften og Kirken: For i Kirken skal, ifølge den katolske tro, et autentisk læreembede utøve en spesiell funksjon ved å fremlegge og forkynne Guds skrevne ord.
Ikke desto mindre utgjør den hellige Skrift i selve samtalen et utvalgt redskap i Guds mektige hånd for å oppnå den enhet som Frelseren legger frem for alle mennesker.
22. Hver gang dåpens sakrament blir meddelt riktig, slik som det er blitt innstiftet av Herren, og mottatt med det rette sinnelag, blir mennesket virkelig innlemmet i den korsfestede og herliggjorte Kristus og dermed født på ny til deltagelse i Guds liv, ifølge apostelens ord: «I dåpen ble dere gravlagt med ham, og også oppreist med ham ved troen på Guds kraft, som reiste ham opp fra de døde» (Kol. 2, 12) 28.
Dåpen danner altså et mektig sakramentalt enhetsbånd mellom alle dem som er blitt gjenfødt i den. Men i seg selv er dåpen bare en begynnelse og en innledning, som helt er rettet mot fullkommengjørelsen av livet i Kristus. Derfor er dåpen rettet mot den fulle trosbekjennelse, den fullkomne innlemmelse i frelsens institusjon, slik som Kristus selv har villet den, og endelig til en fullstendig integrering i nattverdsfellesskapet.
Selv om de kirkesamfunn som er adskilt fra oss mangler den fullkomne enhet med oss som skulle følge med dåpen, og selv om vi tror at de, især av mangel på sakramental prestevielse, ikke har bevart det eukaristiske mysteriums opprinnelige og hele innhold, forholder det seg allikevel slik: Når de i nattverden minnes Herrens død og oppstandelse, bekjenner de at livet i forening med Kristus her kommer til uttrykk, og de venter hans komme i herlighet. Derfor bør nettopp læren om nattverden likesom de øvrige sakramenter, gudstjenesten og de kirkelige embeder bli gjenstand for samtale.
23. Den kristne livsførsel hos disse våre brødre næres av troen på Kristus, den styrkes ved dåpens nåde og mottagelsen av Guds ord. Den viser seg også i den personlige bønn, bibellesningen, det kristne familieliv, menighetens gudstjenesteliv til Guds pris. I enkelte tilfelle bevarer forøvrig deres gudstjeneste tydelige elementer av den felles eldre liturgi.
Troen på Kristus bærer frukt i lovprisning og takksigelse for de mottatte nådegaver. Dertil kommer en sterk rettferdighetssans og en oppriktig kjærlighet til nesten. Denne virksomme tro har også frembragt en hel rekke institusjoner som skal avhjelpe den åndelige og materielle nød, oppdra ungdommen, gi folk mere menneskelige samfunnsvilkår og sikre freden i verden.
Selv om mange blant de kristne i moralske spørsmål ikke tolker Evangeliet på samme måte som katolikkene og foretrekker andre løsninger på de meget vanskelige problemer som oppstår i det moderne samfunn, er det ikke desto mindre deres hensikt å holde seg til Kristi ord som kilden til ethvert sant kristent liv og rette seg etter apostelens formaning: «Alt dere gjør, i ord eller i gjerning, la det skje i Herren Jesu navn, så vi gjennom. ham lar takken gå til Gud Fader» (Kol. 3, 17). Her kan den økumeniske dialog om Evangeliets etiske konsekvenser finne et egnet utgangspunkt.
24. Etter således å ha gjort rede for forutsetningene for en økumenisk innsats og de prinsipper den skal rette seg etter, vender vi tillitsfullt vårt blikk mot fremtiden. Kirkemøtet formaner alle de troende til å unngå enhver ubesindighet eller ubetenksom iver, som jo bare kan skade enhetens sak. Deres økumeniske innsats må ikke være annet enn fullt ut og oppriktig katolsk, alltid tro mot den sannhet som vi har mottatt av apostlene og våre fedre i troen, i overensstemmelse med den bekjennelse som alltid har vært den katolske Kirkes, og samtidig rettet mot den fylde som Herren vil at hans legeme skal vokse opp til gjennom tidene.
Dette hellige kirkemøte nærer et sterkt ønske om at katolikkenes virksomhet skal gå frem i forening med deres adskilte brødres tiltak, uten dermed å ville legge noen hindring i Forsynets veier eller foregripe Den Hellige Ånds fremtidige tilskyndelser. Kirkemøtet uttrykker dertil sin overbevisning om at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner. Derfor setter det helt og fullt sitt håp til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft. «Men håpet skuffer ikke, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt» (Rom. 5, 5).
I den Allerhelligste og Udelelige Treenighets Navn. De dekreter som nettopp er blitt forelest i dette hellige og universelle, lovlig samlede Annet Vatikankonsil, har funnet fedrenes bifall. Og Vi, i kraft av den apostoliske myndighet som er oss overlevert fra Kristus, bifaller, lovfester og fastlegger dem, sammen med de ærverdige fedre, i den Hellige Ånd. Og det som således gjennom kirkemøtet er blitt bestemt, befaler Vi skal tre i kraft, til Guds ære.
PAUL VI, PAVE
