I. Innledning
Før vi befatter oss med Kirkens lære om Jesus, er det viktig å legge den litteratur under lupen som skriver om ham. Kan vi stole på disse kildene? Holder de mål som historisk kilde-material? Vi har hørt så mye om personen Jesus. Vi lærte om ham på skolen i barne- og ungdomsår. Vi har hørt så mange prekener om ham – noen gode, andre dårlige – i kirken, radio, fjernsyn. Vi har lest oppbyggelige bøker som fortolker hans ord og gjerninger. Men kan vi stole på det som blir skrevet og sagt? Det dreier seg jo om begivenheter som fant sted for 2000 år siden. Hvor lett kunne ikke legender og eventyr «krydre» billedet av den historiske Jesus. Hvor fristende måtte det ikke være for hans tilhengere i urkirken å smykke ham med guddommelige attributter – undre, oppstandelse, himmelfart – for å gi forkynnelsen om mannen fra Nasaret overbevisende kraft!
Disse og lignende spørsmål egger oss til å gå personen Jesus nærmere etter i sømmene. Vi skal utforske hans person slik vi finner ham omtalt i Den hellige skrift og annen religiøs og profan litteratur. Om dette er det skrevet bøker. Vi skal kun i grove trekk søke å vise at Jesus virkelig er den han selv gjør krav på, og som Kirken har forkynt opp gjennom tidene.
Men skulle det virkelig være nødvendig å legge Kristus på operasjonsbordet og dissekere ham på denne måten. Troen er jo en gave fra Gud. Den blir gitt oss helt uavhengig av historiske beviser og lærde avhandlinger. Tror vi, da er alle intellektuelle undersøkelser bortkastet tid.
Jo, troen er en nådegave. Ingen kommer frem til en levende tro på Jesus Kristus ad logikkens vei. Nå er det imidlertid en allmen erfaring at trosvisshet går i bølgedaler. Vi kan ha perioder i vårt liv hvor troen – ofte i takt med våre sjelelige tilstander – kan bli fjern og uvirkelig. Vi kan oppleve lange «tørkeperioder» og smertefulle anfektelser. Nettopp da kan det trøste og styrke oss noe å vite at troens nådegave også har fornuften på sin side. Visstnok går de kristne mysterier langt over vår fornuft. Men vi kan stole på at de er sanne, fordi seriøs forskning peker i den retning at han som har åpenbart disse mysterier for oss, er en guddommelig person.
II. Har Gud talt til oss?
Troen forteller oss at tømmermannen fra Nasaret ikke bare var et menneske som du og jeg, men også en guddommelig person. Det er dette de bibelske skrifter vil fortelle oss. Men disse ble skrevet for bortimot 2000 år siden. Kan vi stole på dem som historiske dokumenter? Vi kjenner til litterære aktstykker fra samme tid som uten tvil var falsknerier. Kan ikke det samme være tilfelle med evangeliene? Kan vi se helt bort fra muligheten av at en samvittighetsløs luring på to- eller trehundretallet diktet opp Jesu liv, død og oppstandelse?
De bibelske skrifter er historisk pålitelige
Vi blir for det første nødt til å vise at evangeliene ble skrevet av forfattere som levde på samme tid som de begivenhetene de skildrer. La oss straks innskyte at vi for argumentasjonens skyld i første instans ikke betrakter de fire evangelier som guddommelig inspirerte skrifter. Det ville være å foregripe bevisets gang. Vi betrakter dem foreløpig kun som fire gamle dokumenter, hvis ekthet skal undersøkes. Greitt og enkelt ville det være hvis vi hadde orginalskriftene til evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes foran oss med forfatterens underskrift og andre overbevisende kjennetegn. Det har vi ikke. Det skyldes at man i de tre første århundre etter Kristus skrev på papyrus, laget av papyrusgresset som vokser langs Nilens bredder. Dette skrivematerialet var ikke særlig holdbart. Etter noen årtier gikk det i oppløsning så bokens innhold måtte skrives på nytt, og så etter en tid atter avskrives. Her finner vi grunnen til at orginalskriftene med forfatternes klare kjennetegn gikk tapt for ettertiden. Først på 300-tallet begynte man å skrive på pergament som er mer holdbart.
Våre to første helt bevarte håndskrifter av Det nye testamente stammer fra 300-tallet, en opplysning som ved første blikk kunne stemme oss pessimistisk hva Bibelens ekthet angår. Her har vi to bøker som beretter om begivenheter som fant sted for ca. 200 år siden. Hva kan overbevise oss om at de virkelig taler sant, at det ikke dreier seg om legender, som ved hver avskrift tiltar i usannsynlighet?
Hvorfor forskjellsbehandling?
Vi har en rekke klassiske verk fra antikken som vår samtid holder for autentiske. Det eldste håndskrift av Euripides' tragedier er 1600 år yngre enn han selv og hans orginalskrift; verk fra den greske taler Demostenes er 1200 år yngre enn hans opprinnelige forfatterskap – for bare å nevne noen eksempler. Så, i forhold til antikkens diktverk er evangeliene meget heldig stillet.
Vi ville allikevel aldri våget å stole helt og fullt på deres ekthet hvis det ikke var for at vi kan finne spor av evangeliene, kontinuerlig, i de tre første kristne århundre. Slik skriver f.eks. den apostoliske fader Ireneus i begynnelsen av 200-tallet: «Matteus har skrevet et evangelium på jødenes eget språk, da Paulus og Peter preket evangeliet i Roma og grunnet Kirken. Men etter deres død nedskrev Markus, som var Peters disippel og tolk, Peters lære og overga den til oss. Og Lukas, Paulus ledsager, nedskrev i en bok det evangelium som ble preket av denne, og senere skrev også Johannes, Herrens disippel, han som hadde hvilt ved Herrens bryst, evangeliet mens han oppholdt seg i Efesus i Asien.» Dette skriver altså Ireneus ca. 100 år etter Kristi død. Men våre evangelier er også kjent og siteres av den apostoliske fader Polykarp i år 117, altså 84 år etter Jesu død, likeledes av Ignatius av Antiokia mellom år 110 og 117, og av Klemens av Rom mellom år 93 og 95. Så – allerede på denne tid eksisterte våre fire evangelier.
Men nå kan man jo innvende at selv om de fire evangelier vitterlig har eksistert så tidlig som i år 95, så vet vi ikke med sikkerhet at deres innhold er identisk med de fire evangelier som ble skrevet ned på pergament på 300-tallet, og som i alt vesentlig er de samme som vi har i dag. Nå har vi imidlertid gjort to funn som styrker vissheten om at evangeliene i de første kristne århundre ikke ble forfalsket. Det første funn, som ble gjort i 1931, dreier seg om et bibelsk fragment, som stammer fra år 200, som altså er over 100 år yngre enn vår eldste bevarte bibel. Det dreier seg om 28 sider av evangeliene og Apostlenes gjerninger. Det andre funnet ble gjort i 1933. Det er et lite fragment, som på hver side inneholder 7 linjer av Johannesevangeliets 8. kapittel. Fragmentet skriver seg fra tiden mellom 100 og 150. Dette funnet er helt enestående når vi betenker at evangelisten Johannes skrev sitt evangelium så sent som mellom årene 95 og 100. Teksten viser seg her å være den samme som i vår bibel. Dermed har vi en meget høy grad av sikkerhet for at den bibelen vi bruker i dag har en tekst som i alt vesentlig svarer til originalskriftenes opprinnelige tekst.
Vi kan stole på hagiografenes sannferdighet
Nå vil den kritiske leser innvende at selv om vår bibels fire evangelier er identisk med orginalskriftene, så må vi ha lov til å stille spørsmål om hvorvidt vi kan stole på evangelistenes forfatterskap, deres sannferdighet. Kanskje, når det kommer til stykket, er deres beretninger oppdiktet etter fri fantasi. Hva kan i tilfelle overbevise oss om at de virkelig skriver historisk sant?
Kristi persons eneståenhet
Den person de bibelske forfattere beretter om, er på en måte helt enestående og kan ikke være oppdiktet. Ikke bare at han er større, helligere, mer opphøyet enn alle andre historiske personligheter vi har lest om, men også på mange andre måter er han forskjellig. Dette emne kunne være gjenstand for en lang artikkel med detaljerte opplysninger og hører derfor ikke hjemme her. Enhver får lese evangeliene med argusøyne – og under denne synsvinkel – for å la seg overbevise om Jesu persons eneståenhet. Han kan ikke være oppdiktet, og da slettes ikke av enkle jordnære mennesker som de fire evangelistene jo var.
Det unike ved Jesu lære
Et lignende argument kan tilpasses på hans lære. Det dreier seg ikke bare om at hans ord har geniets overbevisende kraft og finner gjenlyd i menneskers hjerter. Hans lære har en enestående originalitet, som vi ikke gjenfinner i andre religioner. Den kan ikke være spikret sammen av det fantasifulle sinn eller legendendariske oppgulp.
Den enkle stils troverdighet
Også måten Jesu liv og lære fremstilles på, borger for evangelienes sannhet. Stilen er enkel uten snev av effektjageri. Evangelienes beretninger understreker ikke undrene, og oppfordrer ikke leseren til å føle seg verken forundret eller imponert. Det vanlige og usedvanlige fortelles i den samme enkle, litt monotone stil. Hvis det gjaldt for evangelistene å bli berømt for spennende, sensasjonelle beretninger, ville de heller ikke ha skildret Jesu liv som de gjorde. Da ville de heller ha valgt å komme datidens smak i møte; gitt storslagne helteskildringer; tegnet billede av en mektig, fascinerende fyrste, som både jøder og hedninger kunne ha beundret. Evangelistenes beretninger utfordrer tvert imot samtiden ved å skrive stikk motsatt av deres forventninger. De forteller om en sønderknust mann, som svettet angstens blodsdråper i Oljehaven; som ble spottet og spyttet på av dem som foraktet ham; som ble naglet til et kors mens fienden hånte ham.
Evangelienes skildringer av disiplene
Hvis evangelistene virkelig var falsknere, som oppdiktet Jesu liv og levned for å høste berømmelse, hvorfor setter de da seg selv i et så dårlig lys. De innrømmer jo å ha blitt tilrettevist av Mesteren en rekke ganger, fordi de var så sene til å tro, og vedgår åpent at de var feige og flyktet hals over hode da Jesus ble tatt til fange. To av evangeliene gjengir Jesu skarpe ord til Peter da han ville lokke ham bort fra lidelsens vei: «Vik fra meg Satan ...»
Ingen menneskelig fortjeneste
Hvis evangeliene virkelig var usanne og oppdiktede, hva ønsket så deres forfattere å oppnå ved denne løgnen? Deres beretninger brakte dem ingen verdslige fordeler. Tvert imot, deres forkynnelse ga dem motstandere, skjellsord, lidelse og død. –Hvis de var klar over at Jesus bare var et vanlig menneske, hvorfor skulle de så – etter at alt håp var ute ved hans død – oppdikte en oppstandelse? Hvis de ikke trodde på det de selv forkynte, hvorfor skulle de da bedra verden med oppstandelsesløgnen isteden for å la den traurige historien om Jesus fra Nasaret gå i glemmeboken?
Dette spørsmålet ble tatt opp til diskusjon av Eusebius av Cæsarea en gang mellom 314 og 318. I sin Demonstratio Evangelica peker han på at hvis evangeliene er oppdiktet, må en sammensvergelse ha funnet sted mellom apostlene og alle de øvrige som ga vitnesbyrd om Jesu undre. For å belyse dette nærmere legger han dem følgende ord i munnen: «Kjære venner, dere og jeg er alle mennesker som kjenner ham, den der bedrageren av i går, denne bedrageriets mester, som vi har sett lide døden.. Kom, la oss rotte oss sammen og bli enige om å gi verden en løgnhistorie, som vi utklekker sammen: La oss si at vi har sett ham gi blinde synet, noe som ingen av oss noensinne har sett, og døve hørselen, noe som ingen av oss noensinne har hørt om. La oss si at han helbredet spedalske og oppvekket døde. Og da hans død nå er kjent og vi ikke kan skjule det mer, la oss komme bort fra denne vanskeligheten ved å vise litt besluttsomhet, idet vi frekt bærer vitnesbyrd om at han etter sin oppstandelse fra de døde, bodde og spiste sammen med oss. La oss være frekke og besluttsomme og fullføre vårt vanvittige foretagende like inn i døden. Det er ikke noe komisk ved dette å dø for ingenting. Og hvorfor skulle vi mislike dette – uten noen som helst fornuftig grunn – å bli hudstrøket og utstå kroppslig tortur, skam og fornærmelser for det som er usant? La oss se en oppgave i dette. La oss fortelle de samme løgnene og oppdiktede beretningene, som ikke nytter noen, verken oss selv eller de som vi bedrar eller ham som vi gjør til Gud med våre løgner. La oss heller ikke begrense vårt arbeid bare til folk av vår egen rase, men la oss gå ut til alle folk og fylle jorden med våre løgner. Og selv om vi ikke overbeviser noen, så har vi i hvert fall den tilfredsstillelse at vi til gjengjeld for våre løgner, kan ta på oss straffen for vårt bedrageri.» Eusebius slutter med å spørre: «Er dette troverdig? » Og vi kan stille samme spørsmål i dag. Er en slik form for resonnement – for så å sette det ut i livet – mulig for normale mennesker?
Jesu fiender tier
Eusebius' spørsmål reiser straks et nytt: fantes det ikke jødiske og hedenske kritikere på den tid som var i stand til å motsi, ja, motbevise hele historien om Jesu liv, under – oppstandelse. Den nye læren var jo en trussel mot ethvert religionssystem, ja, mot alle samtidens verdensmakter. I evangeliene blir f.eks. de skriftlærde og fariseerne åpent angrepet og kalt «ormeunger» og «kalkede graver» og beskyldt for å være skinnhellige, hovmodige, urettferdige hyklere. Hvorfor i all verden avslører så ikke de samme skriftlærde og fariseere evangelienes falsknerier, hvis de virkelig var forfalsket? Evangelistene skjuler jo ingenting i sine skrifter. De nevner navn på steder hvor de viktigste begivenhetene fant sted og hovedpersoner som var vel kjent ved andre historiske aktstykker. Kristi og de kristnes fiender hadde altså med letthet kunnet motbevise evangelienes sannhetsinnhold hvis de virkelig var usanne. Riktignok finner vi en del jødiske pamfletter og smedeskrifter rettet mot de kristne i begynnelsen av vår tidsregning. Men selv om disse er aldri så spydige og ærekrenkede, så forsøker de aldri å imøtegå evangelistene som løgnere.
Urkirkens katekese
De som er skeptisk innstilt til evangelienes troverdighet, ser en innvending i at vi i Bibelen ikke alltid vet hva som er autentiske Kristusord, og hva som er urkirkens katekese. Da apostlene drog ut i Det romerske rike og grunnla menigheter, hadde hver menighet sine helt spesielle problemer på det religiøse og moralske plan. Når apostlene forkynte troen, når de drev katekese, anvendte de Kristi ord med spesiell vinkling på hver enkelt menighets situasjon. Det betyr ikke at noe ble trukket fra eller at noe ble forandret eller forfalsket. Vi finner forkynnelsen om det glade budskap i hele sin fylde i evangeliene, noe som selvfølgelig ikke utelukker at evangelistene sorter ut og forklarer spesielle sider ved Jesu liv og lære i henhold til menighetenes behov.
III. Kristendommens gjennomslagskraft
Et avgjørende argument for evangelienes sannhet er kristendommens gjennomslagskraft.Vi vet at evangeliene ble mottatt og lest over alt. Vel ble de kristne forfulgt i ur- og oldkirken. Dette forhindret ikke at mange av datidens kloke, dypttenkende personer forlot hedendommen og ble kristne. Kristendommen hadde etter ca. 400 år erobret det mektige romerske rike. Kristus ble hyllet som konge, elsket, æret og tilbedt som gud. Dette er et ugjendrivelig faktum som fortjener nærmere omtanke. En engelsk geistlig skrev en gang i trettiårene at det var utenkelig at England, en av verdens mektigste nasjoner, skulle vende tilbake til troskap og lydighet mot en italiensk prest – paven.
Denne ytring kan analogt gi oss forståelse for hvor vanskelig det måtte være for Rom, verdens herskerinne, å underkaste seg og hylle en lære som ble forkynt av en som datiden holdt for å være en forbryter, av et menneske som ble korsfestet som en slave i en av Romerrikets utallige provinser. Og så må vi ikke glemme at kristendommen representerte noe helt nytt for datidens mennesker. Den krevde at menneskene skulle akseptere et helt nytt system av prinsipper og gå inn for en helt ny livsføring. Den trampet på mye av det tidens lærde holdt for sann visdom. Den hudstrøk hovmod og menneskelige instinkter på avveie. Den fordret at Juda skulle skrinlegge sitt eldgamle håp og drømmer om en verdensfyrste, en Messias, som med sverd ved lend skulle knuse landets fiender.
Kristendommen rettet en spydspiss mot romerveldet på toppen av sin makt. Den fordret at Rom skulle tilintetgjøre sine mange guder, oppgi sitt hovmod, gi avkall på sine fryktelige laster. Den forlangte at den mektige keiseren skulle bøye kne for en gud som døde på korset, at de stolte patrisier skulle se en bror i den mest foraktede slave, at den nasjon som så sitt mål i å knuse alle andre, skulle elske sine fiender. Ja, den gikk så langt som å kreve at man om nødvendig skulle ofre sine venner, rikdom og forlystelser for Kristi skyld, ja, bli foraktet og torturert og i forfølgelsens dager være villig til å dø for sin troskap mot tømmermannen fra Nasaret. Og disse fordringene ble oppfylt – ikke bare av noen overspente fantaster, men av millioner av vanlige mennesker.
Denne religionen, som oppstod i en avkrok av det romerske imperium, har siden den tid gått sin seiersgang over store deler av jorden. Den nærmeste forklaring på alt dette er at evangelienes innhold kommer fra Gud, og derfor har guddommelig gjennomslagskraft.
Den andre forklaring står svakere. Den forutsetter at evangeliene er fabler, blendverk, fantasterier, at alt som her står skrevet, er basert på løgn, og at denne løgnen så har gjort og gjør verdenshistorie.
Den første forklaring synes meg mest sannsynlig. Dermed skulle vi ha kommet frem til en overveldende sannsynlighet for at evangeliene ikke bare er skrevet av menn som levde i den første kristne tidsperiode, men som også skrev sant om Jesus Kristi liv og lære – om ham som er sann Gud og sant menneske.