Den hellige Cedd av Lastingham (~620-664)

Den hellige Cedd (Ceddus; fr: Cedric) ble født rundt 620 i Northumbria i Nord-England. Han kom fra en adelig anglisk familie som hadde slått seg ned der. Vi kjenner ham hovedsakelig fra den hellige Beda den ærverdige. Cedd hadde tre yngre brødre, Caelin (Celin) (f. ca 621), den hellige Cynebill (Cynibil, Cymbel) (ca 622-64) og den yngste, den hellige Chad av Lichfield (Ceadda, Cedda) (ca 623-672). Alle fire ble som gutter utdannet på Lindisfarne av de hellige Aidan (Áedán) (d. 651) og Finan av Lindisfarne (d. 661). Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Aidan, som var en disippel av den hellige Kolumba  av Iona, kom til Northumbria i 635.

Ved Aidans død i 651 ble de sendt til Irland for videre studier, og alle fire ble prester – Cedd og Chad ble også senere biskoper. Cedd vendte tilbake og var munk på Lindisfarne i flere år. Noen kaller ham benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB), men han ble oppdratt i den keltiske tradisjon.

I 653 ble prins Peada av Mercia (konge 655-56) kristen og ble døpt av Finan av Lindisfarne ved hoffet til sin svigerfar, kong Oswiu (Oswy), som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Peada var sønn av den beryktede hedenske kong Penda av Mercia (632-54), men da han fikk gifte seg med kong Oswius datter Alchflaed, var en av betingelsene at han måtte bli kristen. Han ba da Finan om å sende misjonærer for å evangelisere i sitt land. Finan sendte Cedd og tre andre prester, den hellige Diuma, Adda og Betti, for å spre troen i Mercia, og deres innsats førte til en stor mengde omvendelser. Diuma ble to år senere konsekrert til den første biskopen for midtanglerne i Mercia av Finan, men han døde allerede i 658.

Snart etter ble østsaksernes konge, Sigebert II av Essex (653-60), kristen gjennom innflytelse fra kong Oswiu, som var Sigeberts overherre, i en generell mobilisering mot kong Penda av Mercia. Oswiu sendte Cedd for å evangelisere Essex sammen med en annen prest. De reiste rundt i området for å finne ut hvordan landet og folket var, og deretter vendte Cedd tilbake til Lindisfarne for å konsultere sin tidligere superior Finan. Denne var så imponert over det Cedd hadde å fortelle at han på Lindisfarne i 654 konsekrerte Cedd til biskop for østsakserne, etter å ha tilkalt to andre irske biskoper for å assistere ved seremonien.

Cedd ble utnevnt til biskop for østsakserne, og som et resultat av denne utnevnelsen regnet Florence av Worcester og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) ham i senere tider som den andre biskop av London, en del av det østsaksiske kongeriket. Han gis imidlertid ikke denne tittelen av Beda den ærverdige, som vanligvis bruker etniske beskrivelser for episkopalt ansvar når han snakker om Cedds og Chads generasjon. Den første biskopen for østsakserne (av London) var den hellige Mellitus, som kom til Essex i 604, men han ble drevet ut rundt 617 og ble erkebiskop av Canterbury i 619. Deretter var bispesetet vakant til Cedd overtok.

Cedd vendte tilbake til Essex og tilbrakte resten av livet blant sakserne, Han grunnla mange kirker, muligens var Prittlewell og West Mersea blant dem, og han ordinerte prester og diakoner for å hjelpe ham med å undervise og døpe folket. Han arbeidet spesielt i området rundt Bradwell-on-Sea (Ythancaestir, Othona) og Tilbury (Tilaburg) ved Themsen, hvor han grunnla klostre. Begge ble ødelagt av danskene, og ble ikke bygd opp igjen, men kirken i Bradwell, kalt St Peter’s-on-the-Wall, er bevart stort sett intakt. Det er interessant å merke seg den strengt romerske karakteren av kirken i Bradwell, som minner svært om tidlige kristne kirker i Kent, til tross for Cedds keltiske opplæring fra Lindisfarne.

Imens hadde Cedds yngre bror Caelin undervist og døpt kong Ethelwald av Deira (651-656), sønn av den hellige kong Osvald av Northumbria (634-42), som utnevnte ham til sin kapellan. Caelin foreslo for kongen at det ville være en god idé å grunnlegge et kloster i det sørlige Northumbria (North Yorkshire), hvor han kunne be mens han levde og bli gravlagt når han døde og hvor bønnene for hans sjel ville fortsette.

Beda forteller historien om hvordan Cedd i Essex ekskommuniserte en av adelsmennene på grunn av et uregelmessig ekteskap og forbød alle å gå inn i den bannlystes hus. Kongen brøt dette forbudet, og da han kom ut av huset, møtte Cedd ham og advarte ham: «Siden du har nektet å holde deg unna huset til en mann som er fordømt og fortapt, skal nettopp dette huset bli stedet for din død». Ikke lenge etter ble kongen i 660 myrdet av sine egne brødre Swithelm og Switfrid. Swithelm kom på tronen som hedensk konge av Essex (660-65). Cedd ble tvunget til å flykte nordover til East Anglia (grevskapene Norfolk og Suffolk), hvor han slo seg ned ved hoffet til kong Ethelwald (655-64) i Rendlesham i Suffolk. Østanglerne ser ut til å ha hatt et slags overherredømme over Essex, og innen to år hadde kong Ethelwald overbevist kong Swithelm om at det var i hans interesse å bli kristen. Cedd døpte ham i Rendlesham med kong Ethelwald som gudfar, og kongen og biskopen vendte tilbake til Essex.

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske».

Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda, datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (616-33) og hans dronning, den hellige Ethelburga, en prinsesse fra Kent. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i denne situasjonen hjalp til å få avgjort spørsmålet

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok levningene av den hellige Aidan av Lindisfarne med seg. Den hellige Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop i stedet, men han døde kort etter.

Etter synoden i Whitby trakk Cedd seg tilbake til sin grunnleggelse i Lastingham, i følge historien for å dø under monastisk lydighet, men han var nok alt for ung til å vente på døden ennå. Men uheldigvis herjet det en pest i Nord-England på den tiden, og både Cedd og broren Cynebill ble smittet. Etter å ha overlatt Lastingham i deres yngste bror Chads hender, døde de begge, Cedd den 26. oktober 664, en dato vi kjenner fra Florence av Worcester. Beda forteller at da nyheten om Cedds død nådde munkene i Essex, reiste tretti av dem nordover, «enten, hvis Gud vil, å bo nær legemet av deres Far, eller å dø og bli lagt til hvile sammen med ham». De var til stede i begravelsen, men de ble smittet av den samme pesten og døde i Lastingham, bortsett fra en gutt, som etterpå ble funnet å ha vært udøpt. Han levde og ble prest og en nidkjær misjonær. Pestepidemien i 664 var spesielt smittsom og utbredt, og den bidro til en kritisk mangel på biskoper i England.

Cedd ble først gravlagt utenfor murene i Lastingham, men senere ble han overført til koret i en nybygd steinkirke viet til Jomfru Maria og bisatt til høyre for alteret. Cedds bror Chad etterfulgte ham som abbed av Lastingham. Lastingham var ikke så flinke til å spre hans kult som Lichfield var i å glorifisere Chad, men på 1000-tallet ble Cedds relikvier æret i Lichfield sammen med brorens i den katedralen Chad hadde grunnlagt. Cedd er det best kjente eksemplet på en munk fra Lindisfarne med irsk opplæring som arbeidet langt borte fra klosteret.

Cedds minnedag er 26. oktober, mens hans sekundære dag 7. januar minnes en translasjon, antakelig flyttingen av hans relikvier til Lichfield. I kunsten avbildes han som en biskop med kalk og abbedstav. Noen ganger opptrer han sammen med sin bror Chad eller med den skotske presten Diuma, biskop for midtanglerne.