Gudmund ble presteviet i 1185 i en alder av 24 år på grunn av sin fromhet og godhet. Ettersom han var født utenfor ekteskap, måtte han ha pavelig dispensasjonsbrev for å bli prest. I sine presteår førte han et omflakkende liv, og han var prest flere steder i Skagafjörður og siden i Völlum i Svarfaðardalur. Han var kjent for sitt engasjement, sine botsøvelser og sin gavmildhet og viste liten interesse for å styrke Kirken som institusjon. Han søkte heller ikke rikdom eller gods, men han fikk et rykte som en from og asketisk mann, også som en som gjorde en rekke mirakler, helbredet de syke og drev ut demoner. Ti år etter sin prestevielse var han blitt en av de mest betydningsfulle prestene på Island.
Gudmunds brordatter Gyðríður Þorvarðardóttir var gift med Kolbeinn Tumason, høvding for Ásbirningarætten i Skagafjörður, og Kolbein fikk Gudmund til å bli husprest i sitt hjem i Víðimýri. Kort tid etter døde biskop Brandur Sæmundsson, den fjerde biskop av Hólar (1163-1201), landets nordlige bispesete i den vakre dalen Hjaltadalur nordvest på øya. Kolbeinn sørget for at Gudmund ble valgt til biskop i hans sted allerede samme år, i 1201.
Han ble bispeviet i Nidarosdomen den 13. april 1203 av erkebiskop Eirik Ivarsson (1188-1205). Han forpliktet seg til å fortsette sine forgjengeres arbeid, noe som betydde å styrke Kirkens makt og posisjon. I stedet gikk utviklingen i motsatt retning. Gudmund var en kristen idealist som anså alle mennesker som like overfor Gud. Han prekte om fattigdommens salighet og mente at Kirken hadde blitt ledet på villspor i sin streben etter rikdom. Både hans samtidige og hans etterfølgere sammenlignet Gudmund med den hellige Thomas Becket. Han blir ofte referert til som «Gudmund den gode» (Guðmundur hinn góði).
Gudmund var sjenerøs med Kirkens jord, og de fattige samlet seg rundt ham. Ganske snart bosatte en stor gruppe fattige seg i områdene rundt Hólar for å skaffe seg et utkomme av jorda. Gudmund hjalp de nødstedte, elendige og fattige og forsvarte dem mot overgrep, og han reiste rundt fulgt av sin usle skare som gjorde seg skyldig i alskens utskeielser. Denne sjenerøsiteten hisset opp lokale jordeiere og høvdinger, for Hólar var et fattig bispedømme. Øvrigheten og bøndene mente at Gudmund ødslet bort bispestolens gods, og av den grunn la han seg ut mot de mektige menn, og han fikk mange fiender.
Gudmund nøt anseelse for hellighet allerede mens han levde, men han var forøvrig et ytterst forfengelig og trettekjært menneske og lå i strid både med geistlige og legfolk. Det kom raskt til en krangel om bispesetets legale makt. Gudmund ville at bispesetet skulle være uavhengig av høvdingene som hadde valgt ham, og han ville utvide og befeste Kirkens makt betydelig på Island. Det skjedde i samarbeid med erkebiskopen i Nidaros og den norske kong Håkon IV Håkonsson (1223-63), som på denne tiden tok styringen over Island under oppbygningen av Norgesveldet.
Kolbeinn Tumason spilte en betydelig rolle i valget av Gudmund til biskop, men i 1205 utviklet det seg kraftige motsetninger mellom ham og biskopen. Grunnen til krangelen var et gebyr som Kolbeinn forlangte av en prest som skyldte ham penger. I henhold til Kirkens regler hadde Kirken eksklusiv juridisk makt i slike saker. Høsten 1208 reiste Kolbeinn med en gruppe menn til Hólar for å arrestere en prest som hadde forgrepet seg på en kvinne og gjort henne gravid. Kolbeinns menn støtte sammen med tilhengere av biskop Gudmund i det som siden er blitt kjent som Víðinesbardagi – Víðines-slaget. Kolbeinn og flere av hans menn ble drept i striden, som biskopen gikk seirende ut av.
I 1208 var Gudmunds posisjon blitt uholdbar og han ble tvunget til å flykte fra sitt bispesete. Han dro da på sitt første eksil i Norge og søkte beskyttelse hos erkebiskopen i Nidaros, Tore I (1206-14). Men han var tilbake på Hólar allerede i 1209. Han opptrådte nå mye mer forsiktig, men likevel varte det ikke lenge før en ny stor gruppe fattige levde på Kirkens velgjørenhet. Arnór Tumason, Kolbeinns bror og Ásbirningarættens nye leder, reiste til Hólar, hvor han spredte og fordrev biskopens fattige tilhengere. Gudmund satt som Arnórs fange i over et år før han reiste rundt på Island i tre år sammen med sine tilhengere.
Årene fra 1214 til 1218 tilbrakte Gudmund på nytt i Norge på ordre av erkebiskopen i Nidaros, Guttorm (1215-24). Da Arnór døde, ble Tumi Sighvatsson den nye lederen i Skagafjörður og krevde Hólar som sin egen eiendom. I 1222 drepte biskopens menn Tumi, og Gudmund ble tvunget til å flykte til Grímsey, hvor han igjen ble tatt til fange. Igjen ble han sendt til Norge for å møte erkebiskopens vrede. Erkebiskop oversendte saken til paven, men av pavens svar kjennes nå bare de kjente ord: Si vult cedare, cedat («Vil han vike, så vik»), som har blitt tolket slik at paven ønsket Gudmunds offisielle avgang, men ville ikke tvinge ham å gå av. Gudmund ble værende i Norge til 1226.
Etter hjemkomsten senest i 1227 var biskop Gudmund blitt en gammel, halvblind mann på 66 år og spilte ikke lenger noen betydelig rolle i Islands politikk. Han fikk i 1232 avskjed som biskop av erkebiskopen i Nidaros, Sigurd Eindridesson (1231-52). Men Gudmund aksepterte ikke avskjeden, og han ønsket heller ikke å etterkomme den. Han satt i husarrest i tre år, mens han hele tiden kjempet for sitt embete, og han beholdt det så lenge han levde. Men bare hans død reddet ham fra å bli suspendert av paven. Gudmund døde av alderdomssvakhet den 16. mars 1237, 76 år gammel. Han ble etterfulgt som biskop av Hólar av Bótólfur (1238-47).
Kort tid etter Gudmunds død begynte skrivingen av hans mest kjente biografi, den kristne sagaen Prestssaga Guðmundar góða eller Prestssaga Guðmundar Arasonar, som fortsatt er en viktig historisk kilde. Den brukes både i Sturlunga saga og i Guðmundar saga biskups. Guðmundur góði opptrer også i Íslendinga saga av Sturla Þórðarson, Hrafns saga Sveinbjarnarsonar, Arons saga Hjörleifssonar og andre. Fra 1320 ble det også skrevet egne biografier om ham og de hellige Jón og Thorlákr i Biskupa Sögur. Denne biografien om ham bygger på de overnevnte kildene, men flere mirakelhistorier er føyd til.
Om Biskop Gudmund diktet i 1345 skalden broder Arngrim et stort kvede, som blant annet omtaler den islandske helgenens besøk ved St. Olavs skrin i Nidaros (Biskupa Sögur, II). I 1877 ble kvedet utgitt særskilt og kommentert av A. Isberg i en disputas ved Lunds Universitet.
Store mirakler som var knyttet til Gudmund, skjedde både i hans tid som prest og senere. Hans heftige krangel med høvdingene forsvant hurtig fra den kollektive hukommelsen, men hans fromhet og sjenerøsitet vokste til legendariske proporsjoner. Gudmund ble omtalt som en hellig mann eller til og med som en helgen. I 1315 ble hans jordiske levninger skrinlagt i en storslått seremoni, noe som tilsvarer en lokal saligkåring eller beatifikasjon, det første leddet i en helligkåringsprosess.
Gudmund Arason spilte en rolle ved helligkåringene av både den hellige biskop Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193), som i 1199 ble erklært hellig av Alltinget på Island, og den første biskopen av Hólar, den hellige Jón Ögmundsson (1052-1121), som ble helligkåret i 1200. Men selv ble han aldri helligkåret, det vil si at han aldri ble godkjent som helgen av den katolske moderkirken, men på Island var han folkehelgen, mer populær enn de to islandske nasjonalhelgenene Thorlákr helgi og Jón helgi.
Den hellige Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193) er den eneste offisielle islandske helgenen, men det finnes også flere andre: de hellige Isleif Gissurarson (~1006-1080) og Gissur Ísleifsson av Skálholt (~1042-1118) samt Jón Ögmundsson (1052-1121), Gudmund Arason (1161-1237) og Jón Arason av Hólar (1484-1550). Av islandske helgener nådde de tre biskopene Jón Arason, Thorlákr Thorhallsson og Gudmund Arason en høy anseelse på øya, til dels også i Norge.
I katolisismens siste dager ble det gjort et temmelig merkelig forsøk på å få Gudmunds hellighet anerkjent av paven ved formell kanonisasjon. Dette forsøket ble gjort av den kjente biskop Jón Arason av Hólar (1484-1550), samtidig med at han ble vigslet til biskop i 1524. Han henvendte seg til sin metropolitt, erkebiskop Olav Engelbrektsson av Nidaros (1523-37), som igjen henvendte seg til sin kommisjonær i Roma. Svaret ble imidlertid omtrent det samme som noen år tidligere var gitt kong Christian II angående den hellige kong Håkon. En kardinal forsikret at for tre hundre dukater ville det kunne oppnås en slags anerkjennelse av Gudmunds hellighet (alium modum qvasi similem canonizationi), idet paven nok når Gudmunds mirakler ble godtgjort ved autentiske vitnesbyrd, ville innrømme ham en viss anerkjennelse som helgen, eller hva man har pleid å kalle en beatifikasjon, men en formell kanonisasjon kunne det ikke være tale om, selv om det ble budt tre tusen dukater (Diplomatarium Norvegicum VII; jf også Finni Johannaei: Historia Ecclesiastica Islandiae, II). Ennå i 1527 skrev erkebiskopen til den samme kommisjonær i Roma om denne saken (Diplomatarium Norvegicum VII), men siden vet vi ikke mer om den, og reformasjonen i Danmark/Norge i 1537 og på Island i 1551-52 fikk uansett snart stanset det hele.
Under biskop Jón Arason ble Hólar den siste gjenværende festningen for den katolske troen på Island. Under reformasjonen gikk Skálholt over til protestantismen mens Hólar forble katolsk. Den religiøse konflikten ble brutalt løst i 1550 da Hólars siste katolske biskop Jón Arason ble ført til sør på Island og halshogd på Skálholt sammen med sine to sønner. I alt satt det 36 biskoper i Hólar, 23 katolske og 13 lutherske. Siden 1798 har det heller ikke vært noen luthersk biskop av Hólar.
De to islandske biskopene Thorlákrs og Gudmunds opphøyelse til helgener er ikke uten likhet med erkebiskop Eysteins i moderlandet Norge. Deres bestrebelser i livet hadde gått i samme retning som hans. Riktignok var det på Island ikke noe kongedømme å bekjempe, men det fantes etter landets fattige omstendigheter likevel et aristokrati, og dette hadde hittil utøvd patronatsretten over landets kirker og således behersket geistligheten. Thorlákr og Gudmund hadde begge med samme iver, om enn ikke med samme dyktighet, kjempet for kirkerettens bestemmelser og mot legpatronat, og etter deres død var det deres ettermenns takknemlighet som skaffet dem skrinlegningens ære.
Gudmund tilbrakte minst åtte år i Norge, og det ble en viss kult for ham også her, selv etter reformasjonen. På Gardermoen var det et katolsk kapell under navnet «Hellige Gudmunds kapell». Antakelig er det dette kapellet som nevnes i Biskop Eysteins jordebok («Den Røde Bok») fra 1393. Det nevnes også i Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reiseopptegnelser (1577). Kapellet brant sannsynligvis ned siste gang i 1732, da på ordre av den protestantiske sognepresten, Jonas Rist. Ludvig Daae aksepterer i boken Norges helgener (1879) at kapellet er viet til St. Gudmund fra Island. I forbindelse med den planlagte nye katolske kirken på Jessheim i Øvre Romerike er St. Gudmund blitt foreslått som navn, ettersom «navnevalget St. Gudmund vil ivareta en katolsk tradisjon, og vil gjenreise det nedbrente kapellets ære».
Hans minnedag er dødsdagen 16. mars, og den var også avmerket på den gamle norske primstaven (Gudmundsdagen). Kilden Schauber/Schindler gir Gudmund minnedag 1. november, uten at vi kjenner grunnen. Muligens er det snakk om translasjonsdagen (skrinleggingen) i 1315, som vi ikke kan finne noen dato for.
I «Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder» heter det at Gudmund ikke synes å ha vært dyrket utenfor Island. Men i Norges helgener sier Ludvig Daae: «Gudmund har ogsaa været dyrket i Norge…», mens Olav Bø sier i Faksar og kyrkjerestar (1956): «Det står fast at St. Gudmund har vori kjend og dyrka i nokon mon i vårt land». I «Store Norske Leksikon» heter det at han bare ble feiret på Østlandet, men det er ikke riktig, for dagen ble helligholdt også i Setesdal, Telemark og i Trøndelag. I et gammelt værmerke het det at snødde det på Gudmundsdagen, ble det kronår for korn, mens kom det snø dagen etter, som er Gjertrudsdagen, ble det uår.
I dagens «navnedagsspalter» står det gjerne: «Gudmundsdagen. For den islandske biskop Gudmund den gode. I norsk folketradisjon er dagen kjent på Øvre Romerike og Solør, antakelig på grunn av en bygdehelgen med samme navn på Romerike». Oluf Rygh (1833-99) hevder også i bind 2 av verket «Norske Gaardnavne» (1898) at den Gudmund som hadde et kapell på Romerike, var en «bygdehelgen». Men det er direkte feilaktig. Ifølge Ullensaker Bygdebok skyldes historien om en bygdehelgen et oppdiktet sagn om en bondegutt i «de Catholske tider» som ble lemlestet og drept av noen kvinner som først hadde forsøkt å forføre ham, hvoretter «de Catholske toge seg denne anledning, at holde stedet, hvorpaa han døde, for ett Helligt stæd, hvortil mange Siuge og skrøbelige søgte hen at bære offer af Penge … og 3de gange læsse Fader Vor … for ved hans·forbøn at nyde deres helbred igjen…» Dette sagnet ble skrevet ned i 1732 av den protestantiskes sognepresten i distriktet, Jonas Rist (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, II, s 80).
Ennå på begynnelsen av 1700-tallet fantes det hos en bonde i Vrådal (anneks til Kviteseid i Telemark) et stort trebilde av Gudmund, som av presten Otto Stoud, Holbergs frende (Norsk historisk Tidsskrift, II, s 283), ble ansett for et avgudsbilde og tilintetgjort (E. Pontoppidan: Everriculum fermenti veteris, s 12-13).
Da Sigrid Undset mottok Nobels litteraturpris i 1928, ga hun bort størstedelen av beløpet på i alt 156.000 kroner til et St. Gudmunds legat for ubemidlede kvinnelige katolske elever og studenter slik at norske katolske barn skulle få anledning til å gå på katolsk skole. Det fremgår ikke av stiftelsesdokumentet hvorfor hun valgte St. Gudmund som legatnavn. Legatet er nå slått sammen med Norges Katolske Kvinneforbunds utdanningsfond.
Biskop emeritus Gerhard Schwenzer ss.cc. av Oslo var titularbiskop av Hólar fra 1975 til 1979, da han var apostolisk vikar for Det apostoliske vikariat Mellom-Norge (fra 1979 Trondheim Stift).
Kilder: Kaas, Daae, Schauber/Schindler, Heiligenlexikon, no.wikipedia.org, is.wikipedia.org, snl.no, «Hellig Gudmunds kapell» av høyesterettsadvokat emeritus Tore Sverdrup Engelschiøn. Særtrykk fra Romerike Historielags medlemsblad «Skytilen» - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. mars 2003