Den salige Johanna Maria Bonomo (1606-1670)

Den salige Johanna (it: Giovanna) ble født som Maria Bonomo den 15. august 1606 i Asiago, hovedstad i La Reggenza dei Sette Communi i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hennes foreldre, Giovanni Bonomo og Virginia Ceschi di Valsugana, kom begge fra adelsfamilier, og faren var en rik kjøpmann. Da hun var fire år, drepte hennes far en mann han mistenkte for å ha et forhold til sin hustru, og det var bare Maria som hindret ham i å drepe Virginia også. Han avtjente en kort dom i fengselet, og i 1612, før Maria var seks år gammel, døde hennes mor.

Tre år senere sendte faren Maria til klarissene i Trento (Trient) for å få sin utdannelse. Som niåring mottok hun sin første kommunion, noe som på den tiden var eksepsjonelt tidlig. I den forbindelse avla hun løfte om evig kyskhet. Da hun var tolv år gammel, ba hun om farens tillatelse til å tre enn i kommuniteten. Det ble straks og ettertrykkelig avslått, og Giovanni tik sin datter bort fra klosteret uten videre. Hun vendte hjem for å havne midt i en runde av selskaper og distraksjoner som faren håpet ville vende hennes sinn mot ekteskap. Mens hun hadde vært borte på skolen, hadde han giftet seg med Luisa Paurinfaint, som Maria gikk godt overens med, men deres gjensidige forståelse kunne ikke stå mot Giovannis besluttsomhet.

To år senere ble Giovanni drevet inn i den lokale kirken av en menneskemengde utenfor. En kapusinerpater prekte og refset offentlig de foreldre som hindret sine barn fra å tre inn i ordenslivet. Anklagen gikk rett hjem hos ham, og han sa til datteren at hun kunne bli nonne hvis det fortsatt var hennes ønske. Han ba henne bare om ikke å reise så langt som til Trento, men å bli nærmere hjemmet. Det ble til slutt enighet om at hun skulle tre inn hos benediktinerinnene (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret San Gerolamo [Hieronymus] i Bassano (Bassano del Grappa), hvor det var kjent at observansen var streng. Det var i 1621 og hun var 14 ½ år gammel.

Et århundre etter konsilet i Trento (Tridentinerkonsilet) var de fleste klostrene reformert i henhold til dets direktiver. Svært få av kvinneklostrene nøt munkenes eksempte (selvstendige) status, og da bare hvis de tilhørte kongregasjoner som hadde både munker og nonner. Nonneklostre utenfor slike kongregasjoner var som regel underlagt biskopen, og hans hånd kunne ligge tungt over klosterets indre liv, spesielt når vidtrekkende makt ble gitt til en kapellan eller skriftefar som var utnevnt av biskopen og sjelden en benediktinermunk. Embetet som abbedisse hadde heller ikke mye til felles med Benedikts regel. For å gjøre reformer lettere hadde pave Gregor XIII (1572-85) bestemt at en abbedisses embetsperiode bare skulle være tre år, en periode som var for kort til å være gagnlig og kom igjen så ofte at følelsen av omkalfatring ble overveldende. Disse faktorene skulle spille en fremtredende rolle i den nye postulantens liv.

Maria ble ikledd novisedrakten på sin 15-årsdag den 15. august 1621 og fikk navnet Johanna Maria. Ett år senere, i 1622, stemte en enstemmig kommunitet for at hun skulle få avlegge løftene. Hun var da 16 år, som var minimumsalderen som var tillatt av konsilet i Trento. Foreldre og venner fylte kirken på festen for Marias fødselsdag den 8. september. Til forsamlingens forferdelse stoppet novisen brått mens hun leste opp løfteavleggelsen. Hun hadde gått inn i en ekstase, og hun fortalte senere at Vårherre hadde vist seg for henne sammen med Jomfru Maria og den hellige Benedikt og mange andre helgener og engler.

Deretter fulgte en periode med rikelig åndelig trøst, men den ble i 1623 fulgt av en periode med visnende tørrhet. Fra 1631 begynte hun å gjennomleve Kristi lidelse, og ofte gikk hun i ekstase fra torsdag og ble der til fredag eller lørdag. Seks år senere blir det sagt at hun mottok Kristi sårmerker (stigmata) og fikk også den nåden å få oppleve et mystisk ekteskap. Hennes ekstaser hadde så langt vært holdt private, men etter hvert som de økte i antall, kunne de komme over henne uavhengig av tid og sted og var nå kjent av alle. Det var uunngåelig at Johanna nå ble en kilde til splittelse både innenfor og utenfor kommuniteten. Mange mente at hun var offer for djevelsk bedrag om ikke besettelse, og i tillegg var abbedissen bekymret for Inkvisisjonen.

Den unge nonnen ba oppriktig til Jomfru Maria at sårmerkene skulle bli usynlige og ekstasene bli overkommelige å styre. Hennes bønner ble oppfylt. Merkene av stigmata holdt seg, men sårene var ikke lenger åpne, og hennes fredagsekstaser ble begrenset til nattetimene. Hun var dermed i stand til å ta sin plass i koret og refektoriet, ubemerket, men ikke lenger ukjent. Ofte ble hun kalt til samtalerommet for å treffe mange mennesker som søkte hennes bønner og råd. Til sin egen veiledning hadde hun Don Alviso Salviano som skriftefar. Han var først selv skeptisk til henne og ba henne om å skrive en beretning om alle sine åndelige erfaringer. Manuskriptet ble sendt til andre teologer, som godkjente dem. Straks han var overbevist om ektheten i hennes mystiske liv, ble Don Alviso hennes trofaste venn, veileder og far.

I omtrent ti år var hun forfulgt av frykt: frykt for fortapelse, frykt for spottende djevler, onde tanker, tørrhet og glemsel. Hun var ute av stand til å spise eller sove og helsen hennes begynte å svikte. Til slutt følte hun seg reddet gjennom forbønn av den hellige Cajetan av Thiene (1480-1547), grunnleggeren av Theatinerordenen. Don Alviso døde like etter. Hun klarte å få tilbake sitt manuskript, som hun straks brente.

Johanna Maria ble utnevnt til novisemester, et embete som ikke bare omfattet novisiatet, men også elevene. Hun trakk flere ansøkere til klosteret enn det som det var plass til. Hun var spesielt glad i Katarina Miozzi, som hun hadde hjulpet da hun var angrepet av tvil når det gjaldt sitt kall og som til slutt trådte inn og ble hennes fortrolige. Sr. Katarina er hovedkilden for informasjonen om sr. Johanna Marias indre liv. Etter å ha fått tilgang til sin læremesters selvbiografiske skrifter, tok hun notater som er bevart. Disse indikerer at novisemesterens gave å kunne se inn i andres sjeler gjorde henne i stand til å utvise et sikkert skjønn og at hennes undervisning fokuserte på dyden ydmykhet som den fremste forutsetning for hellighet i livet.

Sr. Johanna Maria var nå godt kjent, og hun ble beleiret av besøkende og brev. Hennes lengsel etter ensomhet var så sterk at hun tryglet sin skriftefar om å la henne flytte over til kapusinerne, men dette ble frarådet. En mer pinefull ensomhet ble hennes skjebne da opposisjonen innen kommuniteten – begrenset til fire nonner – hardnet til et fiendskap som gitt så langt som å lokke frem støtte i presteskapet, inkludert biskopen og hans generalvikar. I 1643 ankom generalvikaren for å foreta en kanonisk visitasjon og å presidere over valget til abbedisse. Sr. Johanna Maria ble valgt, men valget ble underkjent av generalvikaren med den begrunnelse at hun ikke var kanonisk valgbar, siden hun var under minimumsalderen. Kommuniteten lyktes i å få henne valgt som abbedissens assistent, men generalvikaren svarte med å binde hennes hender: Hun fikk ikke skrive til mennesker utenfor unntatt til faren, og da bare sjelden. Hun fikk gå til samtalerommet bare for å treffe slektninger, hun fikk hjelpe abbedissen med korrespondansen på den betingelsen at hun alltid erklærte at hun skrev i abbedissens navn og aldri tilføyde noen personlig etterskrift.

På dette punktet ble det utnevnt en ny skriftefar, Dominico de Veglia, en rettskaffen, eksemplarisk, stivsinnet og kanskje uoverlagt grusom mann, som støttet generalen fullt og helt i hans motstand mot den visjonære nonnen. Han nektet å høre på henne hvis hun snakket selv, irettesatte henne privat og offentlig, holdt tilbake alle tillatelser til å gjøre noen form for bot og jagde henne ut av skriftestolen. Sr. Johanna Maria opprettholdt en respektfull holdning overfor ham. Hun fikk nå kommunion bare to ganger om året. Hun skrev til sin far at hun hadde det privilegium å lide og følte ingen bitterhet. Faren var nå en av hennes mest betrodde fortrolige, og under hennes innflytelse hadde han gradvis vendt seg til Gud. Men hun fikk nå forbud mot å skrive til ham, og dette forbudet gjaldt i syv år.

Det neste valget til abbedisse ble holdt i 1652, og sr. Johanna Maria ble igjen valgt. Denne gang kunne generalvikaren ikke protestere, men den valgte abbedissen var overveldet og ønsket å nekte. Først etter flere timer i bønn kom hun til å se det som Guds vilje. Hennes ledelse av klosteret viste at det ikke trengte å være noen motsetning mellom den høyeste mystiske union med Gud og praktisk administrasjon. Hun viste seg som en stor reformabbedisse i ånden fra konsilet i Trento. Overtalelse og medfølelse var hennes foretrukne holdning overfor kommuniteten, men hennes eget eksempel telte mer. Hun var fast i å insistere på monastisk observans og i å oppmuntre søstrene til bønnens vei. Hun avskaffet den verdslighet som hadde funnet veien inn i klosteret, men visste hvordan hun skulle være vennlig og medfølende overfor ethvert behov. Hennes raushet overfor de fattige fikk kjellermesteren til å anklage henne for å sløse bort klosterets eiendeler. Dette nådde biskopens ører, som ba at bøkene skulle sendes over til ham. De viste at klosteret hadde blitt renovert, kirken restaurert, all gjeld betalt, søstrene vel sørget for og enda var det penger i reserve. Som abbedisse ble hun rådspurt både av høytstående personer og av enkle mennesker.

Hennes periode som abbedisse gikk ut i 1655. Ettersom hun ikke kunne gjenvelges for enda en periode med det samme, ble hun valgt til embetet som priorinne. Generalvikaren holdt tilbake resultatet av valget og tok det med til biskopen i forventning om at han ville underkjenne valget, men det ble godkjent. En ny biskop ble utnevnt i 1660, men dette forandret ingen ting, ettersom også han var dypt mistroisk overfor mystikere. I 1661 kom han til klosteret for å presidere over valget av ny abbedisse. Valget viste at det var flertall for at Johanna Maria skulle bli abbedisse enda en periode. Biskopen ba om en ny valgomgang, men resultatet var det samme. Da erklærte han valget for ugyldig. For å løse situasjonen trakk sr. Johanna Maria sitt kandidatur tilbake og åpnet veien for en annen kandidat, og trakk seg tilbake til sitt isolerte liv. Hun regnet med at hun fortsatt var bundet av kuriens forbud mot besøk i samtalerommet inntil restriksjonene formelt ble opphevet. En sympatisk innstilt abbedisse kan ha påvirket kurien til å oppheve restriksjonene mot hennes besøk i samtalerommet, og hun gjenopptok sitt fruktbare apostolat.

I 1664 skulle det igjen være valgt av abbedisse, og denne gangen var det ingen innblanding mot det massive ønske til flertallet i kommuniteten. Det skulle bli hennes andre og siste periode. Under henne ble klosteret et hus av glødende bønn og et mønster for observans. Men hennes tro skulle fortsatt settes på prøve. Bispedømmets kurie hadde utnevnt til kjellermester en av de nonnene som fortsatt motsatte seg henne, sr. Teresa Fava, som skulle virke som en motvekt mot abbedissens antatt ukloke veldedighet. Men det var hungersnød i Lombardia, og i tillegg hadde det meste av pengene gått med til kriger mot tyrkerne. De fattige kom til klosteret for å be om mat, og abbedissen ville ikke sende dem bort. De siste grønnsakene ble brukt til å lage suppe til dem. Kjellermesteren var rasende, men neste dag kjørte en vogn opp foran klosterporten med et stort lass med grønnsaker som gave. Sr. Teresa Favas bror var såret, og abbedissen skydde ingenting for å gjøre alt som var mulig for offeret, men ingenting tyntes å formilde sr. Teresa.

En ny skriftefar, Don Giovanni Battista Freschi, ble utnevnt i 1667, og han viste seg å være like uforsonlig som sine forgjengere. Abbedissen hadde bestemt seg for å sette opp en mur rundt klausuren for å sikre et større privatliv for kommuniteten, men presten mente at dette tilhørte hans myndighet, ikke hennes, og han ga straks ordre om at den skulle rives ned. Han brukte skriftestolen til å overhøvle henne slik at alle søstrene som ventet, kunne høre at han hevet stemmen i sinne. Men abbedissen beholdt fatningen. I 1667 var det nytt valg, og igjen ble abbedisse Johanna Maria valgt til priorinne.

I 1670 ble hun alvorlig syk, og hun døde den 1. mars 1670 i sitt kloster i Bassano. Sr. Teresa Fava var den siste av opposisjonen som innrømmet sin feilbedømmelse av henne, og hun ba daglig til Johanna Maria om tilgivelse. Hun ble saligkåret den 9. juni 1783 (dokumentet (Breve) var datert den 2. juni) av pave Pius VI (1775-99). Hennes minnedag er dødsdagen 1. mars, mens den tidligere var 22. februar. I Asiago feires hun den 26. februar. Helligkåringsprosessen er innledet. Da klosteret ble stengt i 1810, ble hennes relikvier flyttet til sognekirken i Bassano.

Det meste av hennes utallige asketiske skrifter er gått tapt, men to avhandlinger om Kristi lidelse ble trykt på 1600- og 1700-tallet og fikk stor utbredelse, og de hadde betydelig innflytelse. Hennes korrespondanse med faren er bevart.