Nyhetskommentar av f. Claes Tande, 10. januar 2000
På festen for Herrens Åpenbaring skjedde noe i Beijings katolske Nantang-kirke som har skjedd gang på gang de siste førti-femti år, men som denne gang har fått en oppmerksomhet som aldri før: Katolske bispevielser i regi av Kinas statssstøttede patriotiske katolske assosiasjon. Oppmerksomheten skyldes den kontante reaksjon fra Vatikanets side da planene om bispevielsene ble kjent. I motsetning til ved tidligere anledninger, tok Roma øyeblikkelig og offentlig kraftig avstand fra seremonien.
Vatikanets reaksjon
Pavestolens pressetalsmann, Joaquin Navarro-Valls, uttalte den 4. januar 2000, etter at ordinasjonsplanene var blitt kjent:
Jeg må gi uttrykk for Den hellige Stols overraskelse og skuffelse, fordi denne beslutning kommer på en tid da det fra alle sider høres stemmer som reiser ekte håp om en normalisering av forbindelsene mellom Den hellige Stol og Beijing. Denne handling oppsetter hindringer som uten tvil hindrer denne prosess.
En skarpere, men ikke fullt så offisiell reaksjon, representerer den dekning som nyhetsbyrået Fides har hatt om denne saken. Fides er nyhetsbyrået til Vatikanets kongregasjon for Troens Utbredelse, det kurieorgan som har mest umiddelbar føling med forholdene i Kina.
En utfordring mot Vatikanet
Ordinasjonen av de fem biskopene betraktes som en åpen utfordring av Roma. Den fant sted bare noen timer før Pave Johannes Paul II ordinerte tolv biskoper fra hele verden. Seremonien i Nantang-katedralen fulgte den katolske kirkes ordninger, men ordinandene var alle sammen utnevnt av Kinas patriotiske katolske assosiasjon, en organisasjon opprettet etter initiativ fra regimet i 1957, og som har lovet troskap overfor det kinesiske ateistiske kommunistparti.
All den stund slike bispevielser har vært rutine i Kina, det vil si ordinasjoner av biskoper som ikke er blitt utnevnt av Paven - slik alle andre katolske biskoper i verden er det - er det interessant at Vatikanet reagerte så kraftig mot dem denne gang. Forklaringen er at det i lengre tid har vært samtaler bak kulissene mellom Vatikanet og de kinesiske myndigheter med det for øye å normalisere forholdet mellom Vatikanet og Beijing. Det dreier seg blant annet om å gjenoppta de diplomatiske forbindelser. De ble avbrutt i 1951, kort tid etter at kommunistene kom til makt i Kina, ved at den pavelige nuntius (ambassadør) ble utvist. Resultatet ble at Vartikanet måtte henlegge sitt nuntiatur til Taipeh på Taiwan.
Vatikanet har alltid fremholdt at Pavestolens diplomatiske stasjon i Taiwan ikke er et resultat av at Pavestolen foretok et eget valg mellom de to kinesiske regimer, men at det ene regime utviste den pavelige nuntius. Men Pavestolen har ikke sett noen grunn til å bryte med Taiwan og gjenopprette den diplomatiske stasjon i Beijing, dersom dette likevel ikke får konsekvenser for den katolske kirkes frihet i Kina.
To kirker
Det eksisterer nå to parallelle katolske kirker i Kina, begge med i katolsk forstand gyldige embeder, gyldige sakramenter og katolsk lære. Antagelig er de omtrent jevnstore, og det kan sammenlagt dreie seg om ti til tolv millioner troende. Men den ene kirke, den som er anerkjent og støttet av regimet, har biskoper som ikke er blitt utnevnt av Vatikanet. I den grad denne situasjon er oppstått som følge av de implisertes frie valg, må denne kirke kunne betraktes som en skismatisk katolsk kirke - selv om Vatikanet har vært forsiktig med å bruke denne betegnelsen, blant annet nettopp ut fra at den oppståtte situasjon er oppstått på grunn av politisk tvang og overgrep. Den andre katolske kirke er en undergrunnskirke, og den er i det minste like stor, eller noe større, enn den regimestøttede kirke. Den har biskoper, prester, ordensfolk og troende som åpent bekjenner sin troskap til og enhet med den apostoliske stol, det vil si med Pavestolen.
For Vatikanet har det vært lite aktuelt å gjenopprette de diplomatiske forbindelser med Beijing bare for diplomatiets egen skyld. De kontakter som har vært mellom partene, har ganske sikkert gitt Vatikanet et håp om at en nyordning av de diplomatiske forbindelser ville ledsages av en nyordning og normalisering av de kirkelige forhold.
Ifølge den italienske avisen Il Messagero skal den avtale som man trodde holdt på å bane seg frem, gå ut på at Vatikanet skulle fremlegge navnene på sine bispekandidater for den regjerings godkjenning før utnevnelsene ble offentliggjort og ordinasjonene foretatt. I dette lys må de fem patriotisk-katolske bispevielser i Peking ha manifestert for Roma de de løfter eller signaler som kineserne måtte ha gitt, likevel ikke var til å stole på. Derfor den overraskende og skarpe reaksjon fra Roma.
Ydmykelsens hundreår
Det kinesiske kommunistiske regime har tradisjonelt beskyldt Vatikanet for å forsøke å blande seg inn i Kinas "indre anliggender" ved å fastholde på at Paven skulle være kinesiske katolikkers overhode. Nå er den katolske kirke en forsvinnende liten minoritet i Kina (ca én prosent), og med unntak med et mindre jordbruksoråde sør for Beijing, finnes det heller ingen overveiende katolske områder i landet, eller områder med en relativt stor katolsk minoritet (Hongkong og Macao unntatt).
Denne holdningen henger dels sammen med vanlig kommunistisk motstand mot religion og mot grupperinger med utenlandske kontakter, på linje med det man har sett i andre kommuniststater. I Kina tilkommer det som kineserne betegner som "ydmykelsens århundre" - perioden fra ca. 1840 til ca. 1949, da utenlandske imperialistiske stater tok seg til rette. Kineserne så da, av og til med rette, de utenlandske misjonærer som en integrert del av den utenlandske innblanding.
Uklare skiller
Forholdet mellom den regimekontrollerte kirke og undergrunnskirken er ikke entydig. For det første eksisterer de ikke geografisk helt side om side. Den ene kirke er jo en forbudt kirke, med ikke-registrerte medlemmer. Begge kirke lider under alvorlig prestemangel - selv om bildet er i ferd med å bedre seg ved at man etter Mao Zedongs død har sett opprettelsen av et stort antall "offisielle" og "undergrunns" presteseminarer. Slik er det endel områder der rom-tro katolikker ikke har noe annet alternativ enn å oppsøke de patriotiske menigheter og prester. Det er videre kjent at endel av den regimetro kirkes prester og biskoper i sitt hjerte faktisk bekjenner lojalitet til Roma. Man kan ofte oppleve at det bes for Pave Johannes Paul II, og bekjennes enhet med ham, i mange patriotiske menigheters gudstjenester.
Man finner også noen få eksempler på biskoper som nyter både den patriotiske forenings og Romas anerkjennelse. Det dreier seg ikke bare om eldre Roma-utnevnte biskoper som ble bispeviet på tidlig 1950-tall. I 1999 skal Roma etterskuddsvis ha anerkjent flere yngre biskoper, som tidligere var blitt utvalgt av den patriotiske forening og bispeviet uten pavelig mandat. Samme år bispeviet tre "patriotiske" biskoper en kandidat etter å ha mottatt pavens godkjenning.
Den katolske kirke utenfor Kina har også på mange steder i all åpenhet bistått den offisielle katolske kirke, for eksempel med teologisk opplæring for lærere på dens presteseminarer, og med å finansiere dens produksjon og spreding av bibler, bønnebøker og annen katolsk litteratur.
Samtidig er det klart at et stort antall av de regimetro katolikker i undergrunnskirken ser på den rom-tro kirke som forrædersk. Undergrunnskirkemn har tidligere blitt forfulgt meget blodig, og forfølgelsen er på ingen måte avsluttet. Det er også lekket ut at toneangivende krefter i kommunistpartiet håper at det etterstrebede tilsynelatende tøvær mellom Beijing og Vatikanet vil føre til at troende i undergrunnskirken våger seg mer frem i dagen - slik at det da lettere skal bli mulig å ringe inn deres ledere og knuse den.
Ordinasjoner ikke etter planen
Det var til å begynne med tale om at 12 nye biskoper skulle ordineres i Beijing den 6. januar - altså nøyaktig det samme antall som Paven skulle ordinere i Peterskirken. Da man imidlertid fra kinesisk side gikk offentlig ut med ordinasjonsplanene, den 4. januar, het det imidlertid at det var tre som skulle bispevies. Så, dagen etter, ble dette antallet justert til fem.
Det som da var skjedd, var at de fleste, ni, av de 12 bispekandidater hadde trukket seg og nektet å ta imot ordinasjonen, fordi det var gått opp for dem at ordinasjonene ikke var blitt godkjent av Roma og at seremonien var ment å sende et politisk signal. Én av dem sa han "hadde problemer med det", en annen sa han var syk, og de øvrige fant andre unnskyldninger. Så i siste liten lyktes det den statsstøttede katolske kirke å finne frem til to kandidater i tillegg som var villige til å la seg ordinere. (Kina har i ettertid benektet at det noensinne var planen å ordinere flere enn fem.)
Ifølge nyhetsbyrået Fides var det også andre ting som ikke gikk etter planen: De 130 prestekandidater på Beijings nasjonale katolske presteseminar nektet å delta. Dette er naturligvis et presteseminar som er tilknyttet Kinas "offisielle" katolske kirke, ikke undergrunnskirken. De hadde vært med på øvelsene til seremonien, men i siste liten bestemte de seg for ikke å overvære ordinasjonene. Nå har prestekandidatene gitt til kjenne at de frykter represalier på grunn av sin boykott. I et budskap til venner skriver de: "Vær så snill å be for oss, og uttrykk med den universelle kirke solidaritet med oss."
Lokale kilder sier at ikke mere enn 200 legfolk overvar seremonien. Vanligvis er messebesøket på alminnelige søndager på mellom 400 og 600 i Nantang-kirken. Ifølge Fides' kilder skal en rekke av de tilstedeværende geistlige, også noen av dem som ble ordinert, ha oppført seg på en så fraværende eller keitete måte at det er grunn til å feste lit til påstandene om at de var blitt utsatt for et betydelig press.
Noen prester tilhørende den patriotiske assosiasjon satte åpent spørsmålstegn ved ordinasjonene, som var trumfet igjennom av regjeringens Byrå for Religiøse Anliggender - fordi "dette bringer den katolske kirke i Kina i en farlig skismatisk situasjon."
Det er bare noen uker siden Paven rettet et budskap til kinesiske katolikker, forut for tusenårsskiftet.
De ordinerende og de ordinerte biskoper
De tilstedeværende biskoper fra den statstøttede katolske kirke var disse: Biskopene Liu Yuanren (fra bispedømmet Nanjing), Fu Tieshan (Beijing), Tu Shihua (Hanyang), Jiang Taoran (Shijazhuang), Yu Chengcai (Haimen), Lao Juan (Shuoxian) og Liu Jinghe (Tangshan). Med ett unntak har ingen av dem forbindelser med Den hellige stol. Andre patriotiske biskoper som var innbudt, forsvant i siste øyeblikk før seremonien tok til.
De fem nye biskoper som ble ordinert for den statsstøttede kirke, var: Zhan Silu (39 år, for bispedømmet Mingdong i Fujian), Su Changshan (74, Baoding i Hebei, sør for Beijing), Fang Jianping (39, Tangshan), Lu Xinping (36, Nanjing) og Jin Daoyuan (71, Changzhi). De var alle under sterkt press. De tre yngre var særlig plaget av tvil. Én av dem betrodde seg til Fides' kilde: "Presset var sterkt, og jeg er svak."
Det katolske asiatiske nyhetsbyrået UCAN kunne fortelle at minst én av de fem nye biskopene, Zhan Silu, avla en troskapsed til Paven.
Kritikk fra Hongkong
Den katolske kirke i Hongkong har reagert kraftig på bispevielsene i Beijing. Hongkong er som kjent nå under kinesisk styre, men det katolske bispedømmet Hongkongs biskoper er alle sammen utnevnt før 1997, og av Pavestolen. Koadjutor-biskop Joseph Zen Ze-kiun betegnet ordinasjonene som en konfrontasjonshandling, og oppfordret samtidig Beijing-regimet til å oppgi sin forfølgelse og undertrykkelse av den pasvetro katolske undergrunnskirke. Han erklærte videre, ifølge det amerikanske katolske nyhetsbyrået CNS, at ordinasjonene samsvarte med den strategi som tegnes opp i hemmelig kommunistisk partidokument fra sist sommer som har lekket ut, der det beskrives metoder for å styrke den statlig anerkjente kirke og et endelig oppgjør med undergrunnskatolikkene.
Også Hongkongs hjelpebiskop, John Tong Hon, så på vigslene som et nytt bevis på regiments plan om å kontrollere den katolske kirkes liv fullstendig. Til "South China Morning Post" sa han at det var viktig å gardere seg mot at denslags politikk skulle få innpass overfor den katolske kirke i Hongkong.
KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)