Hopp til hovedinnhold
Publisert 12. februar 2009 | Oppdatert 6. januar 2011

Torsdag 29. januar 2009 holdt pave Benedikt XVI årets viktigste kirkerettslige tale, nemlig talen til Den romerske rota i anledning åpningen av rettsåret 2009. I år tok paven opp et gammelt tema, nemlig grensedragning mellom virkelig inkapasitet til å inngå gyldig ekteskap og andre psykologiske og psykiatriske vanskeligheter i et ekteskap. Går man for langt i å betrakte mennesket som psykisk inkapabelt til ekteskap, vil det føre til en antropologisk pessimisme og skandalisere Kirkens budskap om ekteskapet, hevder paven i sin tale. Her følger hele talen, oversatt fra italiensk til norsk av bispedømmeadministrator for Tromsø stift, msgr. Torbjørn Olsen, som også har doktorgrad i kirkerett:

PAVE BENEDIKT XVI

TALE TIL DOMSTOLEN DEN ROMERSKE ROTA I ANLEDNING ÅPNINGEN AV RETTSÅRET [2009]

Ærede dommere, embetsmenn og medarbeidere ved domstolen Den romerske rota!

Den høytidelige åpning av den rettslige aktivitet ved deres domstol gir meg også i år gleden av å motta de aktverdige medlemmene, monsignore-dekanen som jeg takker for den skjønne hilsningstale, auditørprelatkollegiet, domstolens embetsmenn og advokatene ved Studio Rotale. Til dere alle retter jeg min hjerteligste hilsen samtidig som jeg vil uttrykke min påskjønnelse for de viktige oppgaver som dere tar dere av som pavens og Den hellige stols trofaste medarbeidere.

Ved begynnelsen av deres arbeidsår venter dere dere fra paven et ord som kan være dere til lys og orientering i oppfyllelsen av deres delikate verv. Mangfoldige kunne de være de tema som vi kunne dvelt ved i denne sammenheng, men på tyve års avstand fra Johannes Paul IIs taler om den psykiske inkapasitet i ekteskapsnullitetssakene, 5. februar 1987 (AAS 79 [1987], s. 1453-1459) og 25. januar 1988 (AAS 80 [1988], s. 1178-1185), synes det opportunt å spørre seg om i hvilken utstrekning disse innlegg har fått en adekvat resipering i de kirkelige domstoler. Nå er ikke dette tidspunktet for å avlegge regnskap, men for alles øyne er det som gitt faktum et problem som fortsetter å være av stor aktualitet. I noen tilfeller kan man dessverre ennå melde om at kravet som min ærverdige forgjenger talte om, er levende, nemlig det å beskytte kirkeligsamfunnet «mot skandaler ved i praksis å se verdien ved det kristne ekteskap ødelagt ved at overdrivelsen av og nærmest automatikken i nullitetserklæringer har økt i tilfelle av ekteskapssammenbrudd under anførsel av en eller annen psykisk umodenhet eller svakhet hos en stiftende» ( tale til Den romerske rota, 5.2.1987, cit., nr. 9, s. 1458).

Ved vår sammenkomst i dag ligger det meg på hjertet å henlede rettsutøvernes oppmerksomhet på kravet om å behandle sakene med den påkrevde tilbørlige grundighet mht. den tjeneste for sannhet og kjærlighet som er særegen for Den romerske rota. Til kravet om prosedyremessig strenghet tilføyer i virkeligheten de ovennevnte taler på grunnlag av prinsippene i den kristne antropologi de i bunnen liggende kriterier ikke alene for utvelgelse av de psykiatriske og psykologiske sakkyndige, men også for selve den rettslige avgjørelse av sakene. I så henseende er det opportunt også å minne om noen distinksjoner som fra gammelt av trekker opp demarkasjonslinjen mellom «en psykisk modenhet som vil være målet for den menneskelige utvikling», og «den kanoniske modenhet som derimot er det laveste utganspunkt for ekteskapets gyldighet» ( ibid., nr. 6, s. 1457); på annen plass mellom inkapasitet og vanskelighet da «alene inkapasitet til, og jo ikke det vanskelige ved å avgi konsensus og ved å realisere et ekte livets og kjærlighetens fellesskap gjør ekteskapet juridisk sett null verd» ( ibid., nr. 7, s. 1457); på tredje plass mellom den kanonistiske normalitetsdimensjon der normaliteten - inspirert av det helhetlige syn på den menneskelige person - «også innbefatter moderate former for psykologiske vanskeligheter», og den kliniske dimensjon som ekskluderer fra konseptet eksistensen av enhver modenhetsbegrensning og «enhver form for psykopatologi» ( tale til Den romerske rota, 25.1.1988, cit., nr. 5, s. 1181); til slutt mellom «minimumskapasiteten tilstrekkelig for gyldig konsensus» og den idealiserte kapasitet «for dyp nok modenhet for å få til et lykkelig ekteskaplig liv» ( ibid., nr. 9, s. 1183).

Tatt så i betraktning medvirkningen av de intellektuelle muligheter og viljeskreftene under dannelsen av den ekteskapelige konsensus bekreftet pave Johannes Paul II i det nevnte innlegg fra 5. februar 1987 prinsippet ut fra hvilket en ekte inkapasitet «alene kan settes opp som hypotese under forekomsten av en alvorlig form for anomali som - hvordan man nå enn vil bestemme den - substansielt må angripe intensjons- og/eller viljeskapsisteten ( tale til Den romerske rota, cit., nr. 7, s. 1457). I så henseende synes det opportunt å minne om at den kodikale bestemmelse om psykisk inkapasitet under dens anvendelsesaspekt er blitt beriket og integrert også i den ferske instruksjon Dignitas connubii av 25. januar 2005. For at en slik inkapasitet i virkeligheten skal være oppfylt, kreves det alt på ektevigselstidspunktet forekomsten av en særskilt psykisk anomali (art. 209, § 1) som på alvorlig vis forstyrrer fornuftens bruk (art. 209, § 2, nr. 1; kan. 1095, nr. 1) eller den kritiske og elektive evne i forhold til viktige avgjørelser, særlig hva angår det frie valg av stand i livet (art. 209, § 2, nr. 2; kan. 1095, nr. 2), eller som fremkaller i de stiftende ikke alene en alvorlig vanskelighet, men også umuligheten i forhold til de oppgaver som henger i hop med ekteskapets essensielle forpliktelser (art. 209, § 2, nr. 3; kan. 1095, nr. 3).

Stadig i denne anledning vil jeg likeens komme tilbake til temaet inkapasitet til å stifte ekteskap ut fra kanon 1095 i lys av forholdet mellom den menneskelige person og ekteskapet og minne om noen fundamentale prinsipper som skal opplyse rettsutøverne. Det er fremfor alt nødvendig å gjenoppdage i positiv betydning den kapasitet som i prinsippet enhver menneskelig person har til å gifte seg i kraft av selve vedkommendes natur som mann eller som kvinne. I virkeligheten løper vi den risiko å falle i en antropologisk pessimisme som i lys av dagens kulturelle situasjon betrakter det som nærmest umulig å gifte seg. Særlig det faktum at en slik situasjon ikke er ensartet i de forskjellige deler av verden, kan man ikke blande sammen med ekte konsensuell inkapasitet de reelle vanskeligheter som mange befinner seg i, spesielt de unge, og som får dem til å tro at den ekteskapelige enhet skulle være noe som normalt er utenkelig og upraktikabelt. Tvert imot er hevdelsen på nytt av den medfødte menneskelige kapasitet til ekteskap det særegne utgangspunkt for å hjelpe par til å oppdage ekteskapets naturlige realitet og den høye plass som det har på frelsesplanet. Det som i siste instans står på spill, er selve er sannheten om ekteskapet og om dets indre juridiske natur (jfr Benedikt XVI, tale til Den romerske rota, 27.1.2007, AAS 99 [2007], s. 86-91), en ufrakommelig forutsetning for å kunne finne frem til og bedømme den påkrevde kapasitet for å kunne gifte seg.

I denne betydning må kapasiteten måles i relasjon til det som er essensielt for ekteskapet, nemlig «livets og den ekteskapelige kjærlighets intime fellesskap som er grunnlagt av Skaperen, og som han har utstyrt med sine lover» (2.Vat.-kons., past. konst. Gaudium et spes, nr. 48), og på særskilt vis med de essensielle forpliktelser forbundet med dette, og som blir å ta på seg fra ektefolkenes side (kan. 1095, nr. 3). Denne kapasitet blir ikke målt i relasjon til en bestemt grad av eksistensiell eller effektiv realisering av den ekteskapelige enhet ut fra oppfyllelse av de essensielle forpliktelser, men i relasjon til den effektive vilje hos hver av de stiftende som gjorde en slik realisering mulig og operativ alt i øyeblikket da giftermålspakten ble inngått. Talen om kapasitet eller inkapasitet har således mening i utmålingen der man har blikket på selve ekteskapsinngåelseshandlingen, nemlig på det bånd som er etablert ved viljeshandlingen fra ektefolkenes side og som etablerer den juridiske realitet ved det bibelske ett kjød ( 1.Mos 2, 24; Mark 10, 8; Ef 5, 31; jf. kan. 1061, § 1) hvis substansielle gyldighet ikke avhenger av den etterfølgende oppførsel fra ektefellene gjennom det ekteskapelige liv. Tvert om vil - under en reduksjonistisk synsvinkel som underkjenner sannheten om ekteskapet - den effektive realisering av et ekte livets og kjærlighetens fellesskap, idealisert på nivå av rent menneskelig velvære, essensielt bli avhengig utelukkende av aksidensielle fakta, men derimot ikke av utøvelsen av den menneskelige frihet, støttet av nåden. Det er sant at denne frihet for den menneskelige natur, «såret i sin egen naturlige kraft» og «med tilbøyelighet til synd» ( Den katolske kirkes katekisme, nr. 405), er begrenset og ufullkommen, men ikke av den grunn uautentisk og utilstrekkelig for å realisere den selvbestemmelseshandling hos de stiftende som er den ekteskapelige pakt som gir liv til ekteskapet og familien fundert på det.

Dog idealiserer deler av den aktuelle antropologiske «humanistikk», styrt ut fra selvrealisering og egosentrisk selvtranscendens, på den måte den menneskelige person og ekteskapet at de ender opp med å fornekte den psykiske kapasitet for slike personer, fundert på elementer som ikke korresponderer med de essensielle krav til det ekteskapelige bånd. Overfor disse konsepter kan ikke kirkerettskulturene la være å gjøre regning med den ekte realisme som min ærverdige forgjenger refererte til (jfr Johannes Paul II, tale til Den romerske rota, 27.1.1997, nr. 4, AAS 89 [1997], s. 488), fordi kapasiteten refererer seg til en minste nødvendighet for at de som gifter seg, kan skjenke deres egen væren som mannlig person og som kvinnelig person for å grunne det bånd som den langt største majoritet av den menneskelige væren er kalt til. Derav følger at nullitetssakene ut fra psykisk inkapasitet krever - ut fra en prinsipiell linje - at dommeren betjener seg av hjelp fra sakkyndige for å akseptere eksistensen av en ekte inkapasitet (kan. 1680; art. 203, § 1, DC), at det alltid er et unntak i forhold til det naturlige prinsipp om nødvendig kapasitet for å fatte, avgjøre og realisere gaven i seg selv som føder det ekteskapelige bånd.

Så meget, ærverdige medlemmer av domstolen Den romerske rota, er hva jeg ønsker å uttrykke ved denne høytidelige og for meg alltid kjærkomne anledning. Mens dere blir formant til å stå på med høy kristne samvittighet i utøvelsen av deres embete - hvis store viktighet for Kirkens liv gjør seg bemerket også i de saker som nettopp er nevnt -, ønsker jeg dere lykke til ved at Herren alltid følger dere i deres delikate arbeid med lyset fra hans nåde som den apostoliske velsignelse vil være pant på, den som jeg lyser over hver enkelte med dyp kjærlighet.

VIS - Vatican Information Service (12. februar 2009)

Mer om: