(Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen)
Å utdanne unge mennesker i rettferdighet og fred
1. Begynnelsen på et nytt år, en Guds gave til menneskeheten, får meg til å rette til dere alle, med stor tillit og hengivenhet, mine hjerteligste gode ønsker for at tiden som nå står foran oss, må bli konkret markert av rettferdighet og fred.
Med hvilken holdning bør vi se på det Nye Året? Vi finner et vakkert bilde i Salme 130. Salmedikteren sier at troens folk venter på Herren ”mer enn vaktmenn etter morgenen” (v. 6). De venter på ham med et fast håp fordi de vet at han vil bringe lys, barmhjertighet, frelse. Denne forventningen oppstod gjennom det Utvalgte folks erfaring. Det forstod at Gud oppdro dem til å se på verden i dens sannhet, og ikke bli nedslått av prøvelser. Jeg inviterer dere til å se på 2012 med denne tillitsfulle holdningen. Det er sant at det året som nå tar slutt, har vært markert av en økende følelse av frustrasjon over krisen som nå truer samfunnet, arbeidslivet og økonomien. Det er en krise som hovedsakelig har kulturelle og antropologiske røtter. Det synes som om en skygge har falt over vår tid og hindrer oss i å se dagslyset klart.
I denne skyggen fortsetter imidlertid menneskehjertet å vente på det daggry som salmedikteren taler om. Fordi denne forventningen er særlig kraftig og tydelig i unge mennesker, går mine tanker til dem og til det bidrag de kan og må gi samfunnet. Jeg vil derfor gjerne vie dette budskapet for den 45. Verdens fredsdag til temaet undervisning: ”Å undervise unge mennesker i rettferdighet og fred”, fordi jeg er overbevist om at de unge, med deres entusiasme og idealisme, kan gi verden et nytt håp.
Mitt budskap retter seg også til foreldre, familier og alle som er involvert i undervisning og formasjon, så vel som til ledere i forskjellige områder i det religiøse, sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle liv og i media. Å være oppmerksom de unges verden og forstå den, høre til den og gjøre den gjeldende, er ikke bare hensiktsmessig, men en hovedoppgave for hele samfunnet for å bygge opp en fremtid i rettferdighet og fred.
Det dreier seg om å formidle for unge mennesker en forståelse for livets positive verdi, ved å vekke i dem et ønske om å bruke livet i det Godes tjeneste. Dette er en oppgave som engasjerer hver av oss personlig.
De bekymringer som i nyere tid blir fremsatt av mange unge mennesker rundt om i verden, viser at de ønsker å se fremtiden med et solid håp. I øyeblikket finnes det mange aspekter som fyller dem med uro: De ønsker å få en undervisning som forbereder dem mer grundig til å gå inn i den virkelige verden. De ser hvor vanskelig det er å danne en familie og finne en sikker arbeidsplass. De undrer seg om de virkelig kan bidra til det politiske, kulturelle og økonomiske liv for å bygge opp et samfunn med et mer menneskelig og solidarisk ansikt.
Det er viktig at denne uro og den idealisme som ligger under den, får den nødvendige oppmerksomhet på hvert trinn i samfunnet. Kirken ser på de unge med håp og tillit. Den oppmuntrer dem til å søke sannheten, å forsvare det felles gode, å være åpne for verden rundt dem og villige til å se ”nye ting” (Jes 42,9; 48,6).
De som underviser
2. Undervisning er det mest interessante og vanskeligste eventyr i livet. Å undervise – fra det latinske educere – betyr å lede mennesker til å gå videre over seg selv og introdusere dem til virkeligheten, mot en fylde som fører til vekst. Denne prosessen skjer ved møtet mellom to friheter, de voksnes og de unges. Den forlanger ansvar hos den som blir undervist, og som må være åpen for å bli ført til erkjennelse av virkeligheten, og hos den som underviser, og som må være beredt til å gi av seg selv. Av denne grunn trenger vi mer enn noensinne autentiske vitner, i stand til å se lenger enn andre, fordi deres liv omfatter større rom. Et vitne er en som først lever det liv som han eller hun foreslår for andre.
Hvor finner sann undervisning i fred og rettferdighet sted? Først og fremst i familien, siden foreldrene er de første undervisere. Familien er samfunnets primære celle. ”I familien lærer barna de menneskelige og kristne verdier som gjør dem i stand til å ha et konstruktivt og fredelig liv sammen. Det er i familien de lærer solidaritet mellom generasjonene, respekt for regler, tilgivelse og hvordan man skal ta imot andre.” 1 Familien er den første skolen der vi blir trenet i rettferdighet og fred.
Vi lever i en verden hvor familier, og livet selv, stadig blir truet og ikke sjelden fragmentert. Arbeidsforhold som ofte ikke er i samsvar med ansvar innenfor familien, bekymring for fremtiden, livets frenetiske tempo, behovet for å flytte ofte for å sikre seg en passende inntekt, for ikke å snakke om ren overlevelse – alt dette gjør det vanskelig å sikre at barn mottar en av de mest dyrebare skatter: foreldrenes nærvær. Dette nærværet gjør det mulig å delta dypere i livets reise, og slik føre videre erfaringer og overbevisninger som er kommet til gjennom årene – erfaringer og overbevisninger som bare kan bli kommunisert ved å tilbringe tid sammen. Jeg må henstille til foreldrene at de ikke må miste motet! Måtte de oppmuntre barna gjennom deres livs eksempel til fremfor alt å sette håpet til Gud, den ene kilde til autentisk rettferdighet og fred.
Jeg vil også gjerne vende meg til dem som har ansvaret for undervisningsinstitusjoner. Med en sterk sans for ansvar kan de sikre at hver persons verdighet alltid blir respektert og satt pris på. La dem være opptatt av at hver ung person skal være i stand til å oppdage sitt eget kall, og bli hjulpet til utvikle sine Gudgitte gaver. Må de forsikre familier om at deres barn kan motta en undervisning som ikke står i motsetning til deres samvittighet og deres religiøse prinsipper.
Ethvert undervisningsområde kan være et sted for åpenhet mot det transcendente og mot andre, et sted for dialog, samhold og oppmerksom lytting, hvor unge mennesker føler seg verdsatt på grunn av sine personlige evner og indre rikdom, og kan lære å sette pris på sine brødre og søstre. Måtte unge mennesker bli undervist i å føle den glede som kommer fra den daglige kjærlighet og medfølelse overfor andre, og fra den aktive deltagelse i å bygge opp et mer menneskelig og broderlig samfunn.
Så vender jeg meg til de ansvarlige i politikken, og ber dem tilby konkret assistanse til familier og undervisningsinstitusjoner for at de kan utøve sin rett og plikt til å undervise. Det må aldri mangle tilstrekkelig støtte for foreldrene i deres oppgave. La dem sikre at ingen bli nektet adgang til undervisning, og at familiene blir i stand til fritt å velge de undervisningsstrukturer de finner er mest passende for sine barn. La dem gå inn for å forene familier som er splittet gjennom behovet for å tjene til livets opphold. La dem gi unge mennesker et riktig bilde av politikken som en sann tjeneste for alles gode.
Jeg kan ikke la være å appellere til mediaverdenen om å gi dens bidrag til undervisningen. I dagens samfunn har massemedia en spesiell rolle: De informerer ikke bare, men former også lytternes sinn, og således kan de gi et betydelig bidrag til unge menneskers undervisning. Det er viktig at vi ikke glemmer at forbindelsen mellom undervisning og kommunikasjon er ekstremt nær. Undervisning finner sted gjennom kommunikasjon, som på godt og ondt bidrar til personens forming.
Unge mennesker trenger å ha mot til å leve etter de samme høye standarder som de setter for andre. De har et stort ansvar: Måtte de finne styrken til å gjøre god og vis bruk av sin frihet. Også de er ansvarlige for sin utdannelse og forming i rettferdighet og fred!
Utdannelse i sannhet og frihet
3. Den hellige Augustin spurte en gang: ”Quid enim fortius desiderat anima quam veritatem? – Hva ønsker mennesket sterkere enn sannheten? 2 Et samfunns menneskelige ansikt avhenger i stor grad av undervisningens bidrag til å holde dette ukuelige spørsmålet levende. For undervisningen angår personens helhetlige forming, den moralske og åndelige forming inkludert, med henblikk på menneskets endelige mål og det gode for samfunnet det tilhører. For å undervise i sannheten er det derfor først og fremst nødvendig å vite hvem den menneskelige person er, – å kjenne den menneskelige natur. Når han betrakter verden rundt seg, reflekterer salmedikteren slik: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?” (Sal 8,4-5). Dette er det fundmentale spørsmål som man må stille seg: Hva er mennesket? Mennesket er et vesen som i sitt hjerte bærer en tørst etter uendelighet, en tørst etter sannhet – ikke etter en delsannhet, men etter en sannhet som kan forklare meningen med livet – siden mennesket ble skapt i Guds bilde og likt ham. Den takknemlige erkjennelse av at livet er en uvurderlig gave, fører så til oppdagelsen av ens egen indre verdi og hver eneste persons ukrenkelighet. Det første skrittet i undervisningen er derfor å lære å gjenkjenne Skaperens bilde i mennesket, og følgelig lære å ha en dyp respekt for hvert menneskelig vesen, og hjelpe andre til å leve et liv som samsvarer med denne høyeste verdighet. Vi må aldri glemme at ”autentisk menneskelig utvikling angår hele personen i alle dens dimensjoner”, 3 den transcendente dimensjon inkludert. Denne personen kan ikke bli ofret for å oppnå et spesielt gode, enten dette er økonomisk eller sosialt, individuelt eller kollektivt.
Bare i forholdet til Gud forstår mennesket også meningen med den menneskelige frihet. Det er undervisningens oppgave å forme mennesker i autentisk frihet. Denne består ikke i mangel på bindinger eller den frie viljes overhøyhet. Og den gjør ikke jeget til noe absolutt. Mennesket som ser seg selv som noe absolutt, som ikke avhenger av noen eller noe, i stand til å gjøre alt det ønsker, ender med å motsi sannheten i dets egen væren og miste friheten. Mennesket er snarere et relasjonelt vesen, som lever i et forhold til andre, og særlig til Gud.
Frihet er en dyrebar verdi, men den er skrøpelig. Den kan bli misforstått og misbrukt. ”I dag er det en særlig lumsk hindring for undervisningsoppgaven at det i vårt samfunn og vår kultur er et massivt nærvær av en relativisme som ikke anser noe for å være definitivt. Den endelige målestokken er bare det egne jeg med dets ønsker. Og under den tilsynelatende frihet blir det til et fengsel for hver av oss, idet det låser hver person inn i dens eget selv. Innenfor en slik relativistisk horisont er sann undervisning ikke mulig uten sannhetens lys. For før eller senere blir hver person i virkeligheten dømt til å tvile på kvaliteten i dens eget liv, og på de relasjoner det består av. Likeledes vil man tvile på gyldigheten i ens egen innsats for å bygge noe sammen meÅ ud andre.” 4
For å utøve sin frihet, må mennesket overvinne den relativistiske horisonten og erkjenne sannheten om seg selv, og sannheten om godt og ondt. Dypt inne i sin samvittighet oppdager mennesket en lov som det ikke gir seg selv, men som det må adlyde. Dens stemme kaller en til kjærlighet, og til å gjøre det gode, unngå det onde og ta ansvaret for det gode man gjør og det onde man begår. 5 Utøvelsen av friheten er derfor intimt forbundet med den naturlige morallov, som er universell i sin karakter, uttrykker hver persons verdighet og danner grunnlaget for fundamentale menneskelige rettigheter og plikter. I siste instans danner dette grunnlaget for et rettferdig og fredelig samliv.
Den riktige bruk av frihet er derfor sentralt for å fremme rettferdighet og fred. Dette krever respekt for en selv og for andre, også når de i liv og væren skiller seg sterkt fra ens egen væremåte. Ut fra denne holdningen oppstår de elementer som er nødvendige hvis ikke fred og rettferdighet bare skal forbli ord: gjensidig tillit, evnen til å føre en konstruktiv dialog, muligheten for å tilgi, som man stadig ønsker å motta, men finner vanskelig å gi, den gjensidige kjærlighet, medlidenhet med de svakeste, så vel som beredskap til å gjøre ofre.
Utdannelse i rettferdighet
4. I denne vår verden, hvor, til tross for gode intensjoner, personens verdi, menneskelig verdighet og menneskeretter blir alvorlig truet gjennom den utbredte tendens til bare å bruke kriterier som nytte, profitt og materiell eiendom, er det viktig ikke å skille begrepet rettferdighet fra dets transcendentale røtter. Rettferdighet er ikke rett og slett en menneskelig konvensjon. For det som er rettferdig, blir ikke opprinnelig bestemt av den positive lov, men av menneskets dype identitet. Det er det helhetlige synet på mennesket som redder oss fra å falle i et juridisk avtalebegrep, og gjør oss i stand til å plassere rettferdigheten innenfor en horisont av solidaritet og kjærlighet. 6
Vi kan ikke ignorere det faktum at noen strømninger i
den moderne kultur, bygget på rasjonalistiske og individualistiske prinsipper, har kuttet begrepet rettferdighet fra dets transcendentale røtter, adskilt det fra kjærlighet og solidaritet: ”’Menneskenes by’ blir fremmet ikke bare på grunnlag av rettigheter og plikter, men i en større og mer fundamental utstrekning gjennom forhold som er kjennetegnet av vederlagsfrihet, barmhjertighet og fellesskap. Nestekjærlighet åpenbarer også i de menneskelige forhold alltid Guds kjærlighet. Dette gir teologisk og frelsebringende verdi til all innsats for rettferdighet i verden.” 7
”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes” (Matt 5,6). De skal bli mettet fordi de hungrer og tørster etter det riktige forhold til Gud , til dem selv, til deres brødre og søstre, og til hele skapningen.
Utdannelse i fred
5. ”Fred er ikke bare fravær av krig, og begrenser seg ikke til likevekt mellom motstridende makter. Det kan ikke bli fred på jorden uten at de enkeltes eiendom sikres, uten fritt samkvem mellom mennesker, uten aktelse for den enkeltes og folkenes verdighet, uten aktiv handling i brorskap.” 8 Vi kristne tror at Kristus er vår sanne fred: I ham, ved hans kors, har Gud forsonet verden med seg selv, og har brutt ned skilleveggene som skilte oss fra hverandre (jfr. Ef 2,14-18). I ham er det bare én familie, forsonet i kjærlighet.
Fred er imidlertid ikke bare en gave som skal bli mottatt: Det er også en oppgave som må utføres. For å være sanne fredsstiftere må vi undervise oss selv i medlidenhet, solidaritet, samarbeid, brorskap – i å være aktive innenfor samfunnet og opptatt av øke oppmerksomheten om nasjonale og internasjonale emner, og om hvor viktig det er å søke adekvate mekanismer for omfordeling av rikdom, fremme av vekst, samarbeid for utvikling og løsning av konflikter. ”Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn”, som Jesus sier i Bergprekenen (Matt 5,9).
Fred for alle er frukten av rettferdighet for alle, og ingen kan trekke seg fra denne viktige oppgaven som skal fremme rettferdighet – alt etter ens særlige områder for å vise kompetanse og ansvar. Til de unge, som er så sterkt knyttet til idealer, sender jeg en særlig invitasjon til å være tålmodige og utholdende i å søke rettferdighet og fred, til å fremme smaken for det riktige og sanne, selv når det innebærer offer og å svømme mot tidevannet.
Å løfte våre øyne til Gud
6. Før den vanskelige utfordringen til å gå på rettferdighetens og fredens stier, kan vi være fristet til å spørre, med salmedikterens ord: ”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?” (Sal 121,1).
Til alle, og særlig til unge mennesker, ønsker jeg å si ettertrykkelig: ”Det er ikke ideologier som redder verden, men bare å henvende seg til den levende Gud, vår Skaper. Han er den som garanterer vår frihet, garanterer hva som virkelig er godt og sant. Dette blir den ubetingete tilbakevenden til Gud, som er målestokken for hva som er rett, og på samme tid er den evigvarende kjærlighet. Og hva kan frelse oss hvis det ikke er kjærligheten?” 9 Kjærligheten fryder seg over sannheten. Den er den kraft som gjør oss i stand til å gå inn for sannheten, rettferdighet og freden, fordi den bærer alle ting, tror alle ting, håper alle ting, utholder alle ting (jfr. 1 Kor 13,1-13).
Kjære unge mennesker, dere er en dyrebar gave for samfunnet. La dere ikke miste motet når dere møter vanskeligheter, og gi ikke etter for falske løsninger som ofte synes å være den letteste veien til å overvinne problemer. Vær ikke redde for å binde dere, for å møte hardt arbeid og offer, for å velge stier som krever fasthet og trofasthet, ydmykhet og hengivelse. Vær sikre i deres ungdom og dens dype ønsker om lykke, sannhet, skjønnhet og ekte kjærlighet! Lev fullt ut i denne delen av livet som er så rik og full av entusiasme.
Vær bevisste om at dere selv er et eksempel og en inspirasjonskilde for voksne, og desto mer i den utstrekning dere prøver å overvinne urettferdighet og korrupsjon, og strever for å bygge opp en bedre fremtid. Vær klar over deres muligheter: Bli aldri selvsentrert, men arbeid for en bedre fremtid for alle. Dere er aldri alene. Kirken har tillit til dere, følger dere, oppmuntrer dere og ønsker å tilby dere den mest dyrebare gave den har: muligheten for å løfte deres øyne til Gud, til å møte Jesus Kristus, som selv er rettferdighet og fred.
Alle dere menn og kvinner i verden som tar fredens sak til sitt hjerte: Fred er ikke en velsignelse som allerede er oppnådd, men snarere et mål som hver og én av oss må strebe mot. La oss se med større håp mot fremtiden. La oss oppmuntre hverandre på veien. La oss arbeide sammen for å gi vår verden et mer menneskelig og broderlig ansikt. Og la oss føle et felles ansvar for nåværende og fremtidige generasjoner, særlig ved å trene dem til å bli fredens folk og de som bygger freden.
Med disse tankene gir jeg dere mine refleksjoner, og jeg appeller til hver av dere: La oss samle våre åndelige, moralske og materielle ressurser for det store mål ”å undervise unge mennesker i rettferdighet og fred”.
Fra Vatikanet, 8. desember 2011
Benedikt XVI
Fotnoter
1. Benedikt XVI, Tale til administratorer i Lazio-regionen og Roma by og provins (14. januar 2011). L’Osservatore Romano, 15. januar 2011, s. 7.
2. Kommentar til Johannesevangeliet, 26, 5.
3. Benedikt XVI, Encyklikalt brev Caritas in Veritate ( 29. juni 2009). 11: AAS 101 (2009), 648; jfr. Paul VI, Encyklikalt brev Populorum Progressio (26. mars 1967), 14: AAS 59 (1967), 264.
4. Benedikt XVI, Tale ved bispemøte i Laterankirken (6. juni 2005): AAS 97 (2005), 816.
5. Jfr. Annet Vatikankonsil, Kirken i den moderne verden, Gaudium et Spes, 16.
6. Jfr. Benedikt XVI, Tale til den tyske Bundestag (Berlin, 22. september 2011): L’Osservatore Romano, 24. september 2011, s. 6-7).
7. Encyklikale brev Caritas in Veritate, 6 (29. juni 2009) 6: AAS 101 (2009), 644-645.
8. Den Katolske Kirkes Katekisme, nr. 2304.
9. Benedikt XVI, Tale til Ungdomsvigilien (Köln 20. august 2005): AAS 97 (2005), 885-886.