Verdensbønnedagen for kall 2012 feires i år den
29. april. I anledning kallssøndagen kommer
Den hellige far hvert år med et budskap - som også i år er oversatt til
norsk.
Kjære brødre og søstre,
Den 49. verdensdagen for bønn om kall som vil bli feiret den 29. april 2012, den fjerde påskesøndag, tilskynder oss til å tenke over temaet «kall, Guds kjærlighets gave».
Kilden til enhver fullkommen gave er Gud som er kjærlighet – Deus caritas est: «den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (1 Joh 4,16). Skriften forteller oss historien om denne opprinnelige forbindelsen mellom mennesket og Gud, en forbindelse som eksisterer forut for selve skapelsen. Paulus, som skriver til de kristne i byen Efesos, retter en lovprisningssalme til Faderen som gjennom århundrene fullender sin universelle frelsesplan med uendelig velvilje. Det er en kjærlighetens plan. I hans sønn, Jesus – skriver Paulus – «utvalgte han oss [i kjærlighet] før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil» (Ef 1,4). Vi er elsket av Gud selv «før» vi ble til! Bare beveget av sin betingelsesløse kjærlighet, skapte han oss «av intet» (se 2 Makk 7,28) for å føre oss inn i det fulle felleskap med ham.
I stor undring over Guds forsyns verk, utbryter salmisten: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» (Sal 8, 4-5). Den dype sannheten om vår tilværelse er således omfattet av dette forbausende mysteriet: hver skapning, og i særdeleshet hvert menneske, er frukten av Guds tanke og en Guds kjærlighetshandling. Denne kjærligheten er grenseløs, trofast og evigvarende (se Jer 31,3). Oppdagelsen av denne sannheten er det som virkelig dypt forandrer livene våre. I et berømt avsnitt i hans bok Bekjennelser, uttrykker den hellige Augustin med stor styrke denne oppdagelsen av Gud, den ypperste skjønnhet og den ypperste kjærlighet, en Gud som alltid var ham nær. En Gud han endelig åpnet sitt sinn og sitt hjerte for, og lot seg forvandle: «Sent har jeg elsket deg, du alltid urgamle, alltid nye, sent har jeg elsket deg! Du var inne i meg, men jeg var utenfor, og det var der jeg lette etter deg. I min ukjærlighet kastet jeg meg inn i de vakre tingene som du skapte. Du var med meg, men jeg var ikke med deg. Skapte ting holdt meg borte fra deg, likevel hadde de ikke vært til i det hele tatt om de ikke hadde vært i deg. Du kalte, du ropte og du brøt gjennom min døvhet. Du lynte, du skinte og du fordrev min blindhet. Du åndet din vellukt på meg, jeg trakk pusten og nå gisper jeg etter deg. Jeg har smakt deg og nå hungrer og tørster jeg etter mer. Du rørte meg og jeg følte en brennende lengsel etter din fred» (Z, 27.38). Med disse bildene forsøker helgenen fra Hippo å beskrive det usigelige mysterium som var hans møte med Gud. Et møte med Guds kjærlighet som forvandler hele livet.
Det er en kjærlighet som er grenseløs og som er før oss. Den nærer oss og leder oss langs livets vei, en kjærlighet som er rotfestet i en gave fra Gud som er helt gratis. Min forgjenger, den salige Johannes Paul II talte spesielt om det ministerielle prestedømme da han skrev at «enhver tjenestehandling – selv om den leder til kjærlighet og tjeneste for Kirken – er en tilskyndelse til å vokse i en stadig større kjærlighet til og tjeneste for Jesus Kristus, hodet, hyrden og brudgommen til Kirken. Denne kjærligheten er alltid et svar på den frie og godvillige Guds kjærlighet i Kristus.» (Pastores Dabo Vobis, 25). Ethvert konkret kall blir faktisk født ved at Gud tar initiativet. Det er en gave som har sitt opphav i Guds kjærlighet. Han er Den som tar det «første skritt», og dette er ikke fordi han han har funnet noe godt i oss, men på grunn av kjærligheten som finnes i ham og som «er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd» (Rom 5,5).
I enhver tidsalder finner vi kilden til det guddommelige kall i Guds grenseløse kjærlighets initiativ. Dette åpenbarer seg fullt ut i Jesus Kristus. Som jeg skrev i min første encyklika, Deus Caritas Est: «Vi kan faktisk se Gud på mangfoldige måter. I den kjærlighetshistorie som Bibelen beretter for oss, kommer han oss i møte, han forsøker å vinne våre hjerter – ved den siste nattverd, ved det hjerte som ble gjennomboret på korset, når han åpenbarte seg som den oppstandne, og ved de store gjerninger han lot apostlene virke for å lede den vordende Kirke på dens vei. Herren har heller ikke vært fraværende i Kirkens videre historie: Han kommer oss stadig på ny i møte – gjennom mennesker som utstråler hans lys, gjennom sitt Ord, i sakramentene, særlig i eukaristien» (Nr. 17).
Guds kjærlighet varer til evig tid. Han er trofast mot seg selv, til «ordet han ga, i tusen slektsledd» (Salme 105,8). Likevel må den innbydende skjønnheten til denne guddommelige kjærligheten, som er før oss og som ledsager oss, stadig forkynnes på nytt, særlig til de yngre generasjoner. Den guddommelige kjærligheten er den skjulte drivkraften, motivasjonen som aldri feiler, ikke en gang i de vanskeligste av omstendigheter.
Kjære brødre og søstre. Vi må åpne livene våre for denne kjærligheten. Det er til fullkommenheten i Faderens kjærlighet (se Matt 5,48) at Jesus kaller oss hver eneste dag! Det kristne livets høye norm består i å elske «på samme måte» som Gud elsker. Med en kjærlighet som åpenbarer seg i den fullstendige, trofaste og fruktbare gaven av ens innerste vesen. Den hellige Johannes av Korset skriver til priorinnen ved klosteret i Segovia, som led ved de fryktelige omstendighetene vedrørende hans suspensjon. Han svarer med å tilskynde henne til å handle slik Gud gjør: «Tenk ikke annet enn at Gud forordner alt, og der hvor det ikke er noen kjærlighet må du så kjærlighet, så skal du derfra høste kjærlighet» (Letters, 26).
Det er i denne åkeren, som representerer selvoppofring og åpenhet mot Guds kjærlighet, og som frukten av Guds kjærlighet, at alle kall fødes og vokser. Når vi livnærer oss ved denne kilden gjennom bønn, vedvarende tilflukt til Guds ord og til sakramentene, særlig eukaristien, blir det mulig å leve et liv i kjærlighet til våre neste. I dem lærer vi å se Kristus, Herrens ansikt (se Matt 25, 31-46). For å gi uttrykk for den uatskillelige forbindelsen som knytter disse «to kjærligheter» – kjærligheten til Gud og ens neste – som begge har sitt utspring fra den samme guddommelige kilde og vender tilbake til den, bruker pave sankt Gregor den store frøplanten som bilde: «I våre hjerters jord plantet Gud først roten til kjærligheten til ham. Fra denne roten, liksom løvet, spirer vår kjærlighet til hverandre (Moralium Libri, sive expositio in Librum B. Job, Lib. VII, Ch. 24, 28; PL 75, 780D).
Disse to uttrykkene for den ene guddommelige kjærligheten må leves ut med særlig intensitet og renhet av hjertet av dem som har bestemt seg for å sette ut på veien mot en kallserkjennelse til det ministerielle prestedømmet og livet viet til Gud. Disse uttrykkene er kallets karakteristiske kjennetegn. Kjærligheten til Gud, som prester og innviede mennesker er kalt til å gjenspeile, om enn ufullkomment, er motivasjonen til å besvare Herrens kall til særlig innvielse til Gud gjennom ordinasjon til prestedømmet eller bekjennelse av de evangeliske råd. Den hellige Peters lidenskapelige svar til den guddommelige mester: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær» (Joh 21,15) inneholder hemmeligheten til et liv som til det fulle gis og leves ut og derved blir dypt lykkelig.
Det andre praktiske uttrykket for kjærligheten, den som er rettet mot vår neste, og særlig dem som lider og har de største behovene, er den definitive tilskyndelsen som leder presten og det innviede mennesket til å bli en som bygger felleskap mellom mennesker og en som sår håp. Forholdet mellom innviede mennesker, og særlig presten, til det kristne felleskapet er livsviktig og blir et grunnleggende aspekt ved deres følelsesliv. Den hellige Johannes Maria Vianney likte å si «prester er ikke prester for seg selv, men for deg» (Le cure d’Ars. Sa pensée – Son cœur, Foi Vivante, 1966, s. 100).
Kjære mine brødre biskoper, kjære prester, diakoner, innviede menn og kvinner, kateketer, pastoralarbeidere og alle dere som er engasjert i utdannelsen av unge mennesker: Jeg vil inderlig oppmuntre dere til å følge nøye med på de medlemmene av menighetsfelleskap, sammenslutninger og kirkelige bevegelser som kjenner et kall til prestedømmet eller til en særlig innvielse. Det er viktig for Kirken å skape betingelsene som gjør det mulig for mange unge mennesker å gi et helhjertet «ja» som svar på Gud kjærlige kall.
Oppgaven å fremme kall består i å tilby nyttig orientering og veiledning på veien. I denne bør følgende elementer være sentrale: kjærlighet til Guds ord, næret av en voksende fortrolighet med hellig skrift, og oppmerksom og uopphørlig bønn, både personlig og i felleskap med andre. Dette vil gjøre det mulig å høre Guds kall blant alle dagliglivets røster. Men fremfor alt burde eukaristien være hjertet i enhver kallsreise: det er her at kjærligheten til Gud rører oss i Kristi offer, det fullkomne uttrykk for kjærlighet, og det er her at vi stadig lærer på nytt hvordan å leve i henhold til Guds kjærlighets «høye norm». Bibel, bønn og eukaristi er den dyrebare skatt som setter oss i stand til å fatte skjønnheten i et liv som brukes helt til tjeneste for riket.
Det er mitt håp at de lokale kirkene, og de forskjellige gruppene innenfor dem, vil bli steder hvor kall nøye prøves og deres ekthet undersøkes, steder hvor unge menn og kvinner blir tilbudt klok og sterk åndelig veiledning. Slik blir selve det kristne felleskapet en manifestasjon av kjærligheten til Gud som ethvert kall er omsluttet av. Som en respons på fordringene fra Jesu nye bud, kan dette finne et uttrykksfullt og spesielt uttrykk i kristne familier, hvis kjærlighet er et uttrykk for Kristi kjærlighet, han som ga seg selv for Kirken sin (se Ef 5,32). Innenfor familien «et livets og kjærlighetens felleskap» (Gaudium et Spes, 48), kan unge mennesker ha en vidunderlig opplevelse av denne selvhengivende kjærligheten. Faktisk er familier ikke bare fortrinnsberettigede for menneskelig og kristen formasjon. De kan også være den «fremste og mest fortreffelige grobunn for kallet til et liv viet til Guds rike» (Familiaris Consortio, 53), ved å hjelpe deres medlemmer å se, nettopp innen familien, skjønnheten og viktigheten av prestedømmet og det innviede liv. Måtte hyrder og alle troende lekfolk alltid samarbeide så at disse «hjemmene og fellesskapsskolene» blir mange, formet med den Hellige Familie av Nasaret som forbilde, en harmonisk refleksjon på jorden av Den aller helligste Treenighetens liv.
Med dette som bønn og håp, gir jeg alle dere av hjertet min apostoliske velsignelse: mine brødre biskopene, prestene, diakonene, innviede menn og kvinner og alle troende lekfolk, og særlig de unge menn og kvinner som streber etter å lytte med et føyelig hjerte til Guds stemme og er klare til å gi et helhjertet og trofast svar.
Fra Vatikanet, 18. oktober 2011
BENEDICTUS PP. XVI
(Oversettelse: Vidar Andre Eide)