Relikvien i St. Olav domkirke – er den ekte?
Av Andreas Dingstad
Et av de første minnene jeg har fra St. Olav domkirke er fra slutten av nittitallet. Det er 29. juli, olsok og min egen bursdag. En svettende sogneprest går i høytidelig prosesjon rundt kirken bærende på helligdomsarmen med relikvien av Olav den hellige.
La meg allikevel komme med en innrømmelse: Jeg har aldri helt klart å ”knekke koden” rundt denne mannen, og mitt inntrykk er at det er flere enn meg som har slitt med å bygge opp en "olavsfromhet". Kan det være fordi han har endt opp som det litt trauste symbolet på norsk høyverdig katolisisme?
Men Gud virket gjennom Olav. Eller som det står på glassmonteret som omslutter Olavsarmen i St. Olav domkirke: DEXTERA DOMINI FECIT VIRTUTEM – Herrens høyre hånd gjorde veldige verk.
Relikvien undersøkes
Desember 2011: Det er dagen derpå, og jeg stresser oppover Akersveien. Jeg skal bevitne noe helt spesielt: Vaktmester Francis har på ordre fra biskop Eidsvig tatt ut olavsrelikvien fra helligdomsarmen. Nå ligger den i sakristiet i St. Olav domkirke, hvor forfatteren og religionshistorikeren Øystein Morten og rettsmedisineren Per Holck har kommet for å ta den i øyesyn. Morten skriver på en bok om Olav Haraldsson og ønsker å ta prøver fra relikvien.
Men la oss ta et kort tilbakeblikk på skinnbenets historie.
Det var dronning Josefine, den katolske ektefellen til kong Oscar 1 (1799–1859), som i 1861 etter tips fra biskop Studach, kom med en formell forespørsel til danskekongen om å få olavsrelikvien som gave. Benet hadde siden 1684 vært oppbevart i kongens museum, kjøpt sammen med andre ”rariteter” (!) for 250 riksdaler på en auksjon i København.
I Johannes Duins artikkel i St. Olav tidsskrift fra 1955 om Helligdomsarmen, heter det:
Februar året efter sendte den danske konge, Fredrik VII, henne denne omtalte relikvie, innesluttet i en nøyaktig kopi av det originale relikviegjemmet som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København. I de dokumenter som fulgte med, ble det gjort rede for at relikviaret visstnok hadde formen av en arm med (avbrutt) opprakt hånd, men at relikvien «forlængst» var erkjent å stamme fra et av Olavs ben. Relikviegjemmet hadde helt fra kong Kristian Vs dager (regjerte 1670–1699) vært oppbevart i København, og museumsdirektøren erklærte at han ikke hadde noen grunn til å tro eller anta at det ben som var overlevert ham med det originale gjemmet, i tidens løp skulle være ombyttet eller forandret.
Søndag 3. august 1862 føres relikviet inn i St. Olav domkirke i en høytidelig prosesjon. Der har den vært siden.
Jeg er den siste som ankommer St. Olav denne desemberdagen. Benet ligger allerede fremme, på et hvitt håndkle. Det er overraskende stort, rundt 40 cm. Jeg ser på det med en blanding av høytidelighet og ærefrykt. Dette er mildt sagt heftig!
Jeg misunner ikke biskopen der han sitter og prater med Morten og Holck. Fallhøyden er jo stor. Hva hvis dette viser seg å være en forfalskning? Rommet formelig oser av ulik kompetanse på høyt nivå – et synlig og konkret møte mellom tro og vitenskap.
Etter hvert kommer partene til enighet. Det skal tas boreprøver fra relikvien, og det forsikres om at benet skal levers tilbake i uendret stand. Francis pakker det forsiktig inn mens formalitetene gjennomgås. Benet overleveres til Per Holck.
Jeg lurer på hva han tenker i det han forlater åstedet med det som (forhåpentligvis) er relikvien av Olav den Hellige i veska. Er han gira? Kan vi stole på ham? Hva skal han egentlig gjøre med benet?
Så går tiden, og Mortens prosjekt havner litt i glemmeboka da resultatene uteblir. Så, i februar 2013 begynner det å skje noe…
St. Olav kirkeblad tok en prat med forfatter og religionshistoriker Øystein Morten om boken ”Jakten på Olav den hellige”, som slippes på Spartacus forlag 18. mars.
Hva fikk deg til å skrive denne boka?
– Nysgjerrigheten min ble vekket da jeg leste om relikvien til Olav den hellige og kroppen de hadde i Nidarosdomen på 1500-tallet – hvor den ble av, og mysteriet rundt dette.
– Så ble jeg selvsagt forbløffet da jeg hørte det fantes det som ble hevdet å være et skinnben fra Olav i St. Olav kirke.
– Etter hvert bestemte jeg meg for å skrive en bok om relikvien og kroppen til Olav den hellige. Boken skulle skrives som en thriller som kombinerer ulike tidsnivåer – det var den opprinnelige planen. En skisse ble også skrevet allerede i 2008 da jeg fått et stipend fra den faglitterære forfatterforeningen. På dette tidspunkt var ikke relikvien i St. Olav med i bildet.
Du skriver på prosa.no at du ville lage en kombinasjon av lettbent pageturner og seriøs historiebok – ”Dan Brown møter Sverre Bagge”. Kan du fortelle litt om utfordringene i sjangeren du operer innenfor?
– Når man vil kombinere denne sjangeren med virkeligheten, krever det jo at historien går opp, at leseren får svaret, løsningen – og at historien lukker seg. Dette har selvsagt vært vanskelig, da fakta ikke alltid føyer seg dit man vil eller forventer. Samtid hadde jeg heller ikke tilgang på benet.
Så startet dialogen med bispedømmet og biskop Eidsvig om å foreta tester. Hvordan opplevde du denne prosessen?
– Da vi til slutt fikk med oss benet, var jo målet nådd. I forkant var det selvsagt en del forhandlinger som tok litt tid. Samtidig satt jeg med en liten følelse av at kirken var litt ukomfortabel med denne typen undersøkelser, samt noe usikker på hvordan man skulle gå frem.
– Men når vi først fikk møte biskop Eidsvig, gikk dette veldig greit – han fremsto pragmatisk og veldig fornuftig.
Ble du overrasket da Per Holck fikk ta med seg hele relikvien?
– Ja, faktisk veldig. Jeg hadde fått inntrykk av at Vatikanet måtte rådføres før en hel relikvie som dette kunne bli utsatt for undersøkelser. Det var overraskende, men allikevel skjedde alt i trygge former. Per Holck er jo ekspert på historiske skjeletter og behandlingen av dem.
– Det som gjorde det spennende var at troen møter vitenskapen. Og hva ville resultatet bli?
Kan du fortelle om karbondateringen? Denne ble tatt av en tidligere avskåret bit fra skinnbenet?
– Ja. Undersøkelsen gav en dødsdato på mellom 980-1040, pluss/minus 30 år. Det er altså 90 % sannsynlighet for perioden 980–1040. Strengt tatt kunne det ikke truffet bedre.
Ble det tatt en ny test for å bekrefte dette?
– Nei. C14-testen ble bare tatt én gang, men den regnes som meget sikker da de hadde rikelig med materiale.
Det ble også foretatt andre undersøkelser?
– Vi håpet å få gjennomført en strontiumundersøkelse, som kan vise hva slags kosthold personen hadde. Dette kunne fortalt oss noe om det geografiske området personen vokste opp i. Men undersøkelsen var ikke vellykket.
– Samtidig ble det funnet treff på mitokondrielt DNA, som nedarves fra mor til barn. Ut fra dette ble det slått fast at skjelettet tilhører såkalt Haplogruppe H: den vanligste gruppen for europeere, men også en gruppe som befolket deler av Afrika og Asia.
Så dukker det opp nye spor og teorier. Et av disse er linken til Sigurd Jorsalfare (1090–1130), hvis antatte levninger har ligget i det kongelige mausoleum på Akershus slott siden 1957. I gamle sagatekster hevdes det at Olav den hellige og Sigurd Jorsalfare nedstammer i direkte mannlig slektslinje fra selveste Harald Hårfagre (850–931/32). Nå ønsker du altså å få tilgang på Jorsalfares levninger for å kunne finne en match til Olavs skinneben. Først og fremst: Er ikke dette en litt søkt teori?
– Tja. Den historiske debatten om hvorvidt disse kongene stammer fra Harald Hårfagre, har jo pågått lenge. Slektskapet er i hvert fall noe som påstås i deres egen samtid, blant annet gjennom skaldekvadene fra Olavs tid. Er dette propaganda eller sannhet? Det er det vanskelig å si noe sikkert om. Det vi kan slå fast er at – ifølge tradisjonen – hadde Harald Hårfagre veldig mange barn, og dermed mange etterkommere.
– Personlig er jeg absolutt åpen for at teorien kan stemme.
En teori som kan verifiseres gjennom evt. DNA-match mellom hodeskallen i Akershus Festning og skinnbenet fra St. Olav?
– Det kunne vært en mulighet. Dessverre har vi ennå ikke klart å hente ut Y-kromosomer fra skinnbenet. Dette er en av de tingene som har gjort prosessen mer komplisert enn først antatt. I virkeligheten går nemlig ikke alt opp som i en Dan Brown-thriller. Jeg synes allikevel at vi har funnet mye, og kommet et godt stykke på vei.
– Levningene fra Sigurd Jorsalfare åpner jo også en link til andre konger, for eksempel Harald Hardråde. Kanskje vil det også dukke opp nye biter av Olav den hellige? DNA-testing åpner uansett for en helt ny dimensjon i historieforskningen.
Disse levningene fra Akershus Festning har dere nå fått tilgang til?
– Ja. Men her støter igjen vi på nye problemer. Olavsrelikvien har gitt oss DNA fra den kvinnelige linjen. Derfor er skinnebenet foreløpig vanskelig å samkjøre med Sigurd Jorsalfare, som skal være i slekt på farssiden.
– Så ting tar tid. Prøvene er blitt analysert ved diverse laboratorier i utlandet. Jeg håper at det til slutt vil være mulig å få resultater.
Mye av historien til skinnebenet i St. Olav ligger gjemt i historiens mørke, frem til det dukker opp på en auksjon i København i 1684. Allikevel – i lys av dine undersøkelser: Tror du at dette er Hellig Olav?
– Ja, det tror jeg. Sporene som har dukket opp, peker i den retning: Hva slags type begravelse som har blitt utført, historien til benet osv. På tross av flere hundre år som ikke kan gjøres rede for, kan rettsmedisineren Per Holck se hvor benet har blitt oppbevart. Det har for eksempel ikke ligget i jorden, men blitt bevart gjennom det som ser ut som en tørkeprosess.
– Samtidig hevder noen at kroppen som ble oppbevart i Nidarosdomen, ikke var Olavs, men at den ble byttet ut i 1030/31. Personlig anser jeg ikke disse teoriene som spesielt sannsynlige. Jeg tror de ville ha gjenkjent ham. Forholdene i Norge på denne tiden var også ganske små, og bløffen ville vært svært vanskelig å gjennomføre.
– Så teorien om at Den katolske kirke byttet ut liket, finner jeg lite sannsynlig.
– Spørsmålet blir om man kan stole på tradisjonen i Den katolske kirke eller ikke: Bløffer man, eller bløffer man ikke? Finnes det gode rutiner innad kirken, en bevissthet på at relikvien skal være et historisk materiale, så er alt dette ekte. Da er dette Olav Haraldsson, både i St. Olav domkirke og i Nidarosdomen på 1500-tallet.
– Samtidig vet vi at det fantes en omfattende svindel med relikvier. Men at domkapittelet i Nidarosdomen skulle gå til det alvorlige skrittet å bytte ut et lik, finner jeg vanskelig å tro.
– Skinnebenet ligger i en relikviebeholder fra 1200-tallet. Inni er det et ben fra en person død rundt 1030, som ikke har blitt jordlagt – men utsatt for en balsameringsprosess. Ville man virkelig gått så langt for å gjennomføre svindelen? Hva ville man i tilfelle oppnå?
– Alle våre resultater, inkludert karbondateringen, peker i retning av at relikvien er ekte, selv om vi vitenskapelig sett ikke kan bevise dette med hundre prosents sikkerhet. Det er i hvert fall svært vanskelig å bevise det motsatte.
Her kommer jo troen inn i bildet?
– Ja. Men hva er forskjellen på en helgen og en historisk person? Dette er to forskjellige ting: Helgenfortellingene peker på likheter med Jesus selv og brukes som et trosforbilde. På den annen side har vi den historiske personen med de kalde ugjendrivelige vitenskapelige fakta. Disse slår ofte ulikt ut.
– Den klassiske historien om Olav Haraldsson, som vi finner hos Snorre, er da også langt på vei en slik helgenhistorie. Jeg har i boken forsøkt å strippe bort alt og stille spørsmålet: Hva står vi igjen med?
– Det kanskje mest paradoksale er et det er helgenhistoriene selv som motsier at relikvien i kirken skulle være ekte. Våre funn viser for eksempel at skinnebenet tilhørte en mann på rundt 180 cm, noe som er langt over gjennomsnittshøyden på denne tiden. Den kanskje eldste beskrivelsen ev kroppsformen, Passio Olavi, beskriver ham derimot som kortvokst. Men at mennesket skulle kunne foreta vitenskapelige tester av helgener, var vel ikke akkurat noe som streifet folk på den tiden.
– Alle mysterier lar seg altså ikke løse.