Hopp til hovedinnhold
Publisert 3. november 2014 | Oppdatert 3. november 2014

Om Allehelgensdag, Alle sjelers dag og Den hellige Martin av Porres

I serien norske program fra Vatikanradioen er det i dag klart for sr. Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster.

Lytt under.

Fulltekst:

Velsignet november, ønsker søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster. November er en velsignet måned: Tenk å få begynne med Allehelgensdag, gå videre med Alle sjelers dag og så rett på minnedagen for St. Martin av Porres!

Vind og regn og mindre lys har ryddet opp i naturen – nå er det ikke mange blader igjen, selv ikke på kirsebærtrærne. De står ofte gullende gule og lyser ekstra til Allehelgensdag – mens alle andre trær står ribbet. Ribbet, ja, men nakenheten bærer nye velsignelser: Så snart bladene faller av, får vi øye på alle knoppene som buler ut på hver kvist og vitner i håp om vårens lys og varme og ny frodighet. Men det er mer enn det. Større utsyn, bedre utsikt når løvtrærne nå står i silhuett. Vi ser mye mer av fjorden i vinterhalvåret, og det er en spennende skiftning med alle nakne trær og busker. Dessuten åpenbarer hvert tre andre sider ved sin natur og personlighet, uten de dekkende bladene som mykner inntrykket. Nå må man lese trærnes språk på en annen måte, utfra grenenes og kvistenes form og treets struktur.

Det passer så godt med Allehelgensdag, Alle sjelers dag og alle helgendager. Våre menneskelige liv har mye til felles med trær og blomster og dyr. Også våre liv blir på en måte tydeligere når vi dør, også for dem vi forsvinner fra. Fordi vi ikke forsvinner. Det er det flotte i vår kristne tilnærming til døden og det evige liv. Døden betyr at vi når vårt mål, en milepæl i vår livsvandring fra Faderen til Faderen. Og i samfunnet av de hellige lever vi videre, om vi aldri så mye blir glemt av menneskene. Våre liv har likevel en uvurderlig mening og innflytelse i virkelighetens mennesker og natur – og i Guds glede. Det blir så ekstra tydelig når vi feirer dem som har gått foran oss, blir vâr hvilken betydning de vi kjente og de vi lærer å kjenne har i våre egne og andres liv.

På Tautra feirer vi ikke St. Martin av Porres, som i dag 3. november er valgfri minnedag i Norge. Jeg har glemt å spørre hvorfor, og det kan bli et annet år. Men i mitt hjerte feirer jeg denne usedvanlige dominikanerhelgen. Jeg hadde aldri hørt om ham før jeg trådte inn i kloster i USA, men han ble en trofast og spesiell venn. Spesiell fordi en av søstrene hadde ham som vernehelgen. En gang jeg var på kurs i vårt kloster i Kentucky, fikk jeg besøke hennes familie i nærheten, også kirken som var hennes til hun gikk i kloster 17 år gammel. Det var St. Martin of Porres Catholic Church. En enkel kirke, med statue av denne tidlige peruvianske helgen som jeg fremdeles bærer bilde av i mitt indre.

Min søster vokste opp i fattige kår. De var mange barn, og faren, som var arbeider på en tobakksfarm, ble kjørt ned og drept av en fyllekjører en søndag morgen på vei til Martin av Porres kirke. Det var den gang det ennå var strengt praktisert raseskille i sydstatene i USA, og denne kirken var for de svarte. Men min klostersøsters familie, som var hvite, gikk dit fordi kirken lå så nær huset der de bodde.

Én gang har jeg møtt Martin av Porres i Norge, da jeg var på retrett hos dominikanerinnene i Alkeveien i Bodø. Der hang et nydelig portrett av ham i kapellet.

Hvem var han? Hvorfor er han så viktig?

Han ble født i 1579 i Lima, Peru, 47 år etter at conquistadorene erobret Peru, og vel 40 år etter at reformasjonen ble innført i Norge og vi mistet vår selvstendighet som nasjon. Han var født utenfor ekteskap, faren var av spansk adel, moren var frigitt slave fra Panama, med halvt indiansk bakgrunn. Martin bærer i sin egen person tre kontinenter og ulike kulturer og raser. Det er ennå ikke gått hundre år fra Columbus kom til Amerika. Faren forlot moren og barna da Martin var bare 2 år. Moren vasket klær for folk for å skaffe det de trengte. Martin glemte aldri de fattige. Han var mulatt, kanskje dels indiansk, hadde i seg både arven fra adel og slaveri, og er blitt en utrolig viktig helgen for alle som opplever undertrykkelse og diskriminering på grunn av rase.

Fra barnsben av tilbragte han mye tid i bønn. I Peru var det en lov som forbød mennesker av afrikansk og indiansk herkomst å bli fullverdige medlemmer av religiøse ordener. Men da han var 15 år, ba han om å få bo hos dominikanerne og gjøre frivillig arbeid. Feiekosten er en av hans attributter! Han er husket nettopp for sin vilje til å gjøre det usleste av arbeid. Hans livsførsel var slik at lederen for kommuniteten trosset lovens forbud og lot ham avlegge klosterløfter som legbror, senere også ikle ham drakten. Fremfor alt tjente han de syke både i og utenfor klosteret, og opprettet et barnehjem i Lima. Hver dag sørget han for mat til 160 fattige utenfor klosteret.

Han var opplært i medisin og sykepleie, og hadde ansvar for klosterets sykeavdeling. Under en epidemi der 60 brødre var smittet, ble disse holdt strengt isolert fra resten av brødrene, men Martin kom og stelte for dem, uhindret av låste dører. Når han bragte de sykeste og verst sårete han fant til klosteret for pleie, og ble irettesatt av sine foresatte, unnskylte han seg: Jeg visste ikke at lydigheten hadde forrang fremfor nestekjærligheten. Da fikk han frie tøyler til å utøve sine kjærlighetsgjerninger.

Da han døde 59 år gammel, var folk overbevist om hans hellighet, og han ble vist stor ære av de fattige mens han lå på likstrå. Selv om det var mange beretninger om mirakler, og disse fortsatte gjennom århundrene, ble han ikke beatifisert før 1837, selv om hans dydige liv var erklært ærbart av paven i 1763. Først i 1962 ble han kanonisert av pave Johannes 23.

Hvorfor er han så viktig?     

Jeg tror først og fremst fordi han løfter opp de små og svake, de undertrykte, de diskriminerte, de fattige, de uten status, de som er annerledes. Han var selv en av dem, og identifiserte seg så sterkt med dem at da klosteret var i økonomiske vanskeligheter, sa han: Jeg er mulatt, selg meg som slave! Han må ha visst mer enn vi om hva slaveri var, og likevel var hans hengivenhet til Kristus så sterk at han så seg selv som Kristi slave, som tjener for hvert menneske han møtte. En sann november-helgen som har mye å lære oss i dagens samfunn.

Lovet være Jesus Kristus som gir oss slike forbilder i høstmørket!