– Vi må elske og støtte familien! Nuntius' preken ved pontifikal­messen i St. Olav

Mandag 19. januar feiret nuntius til de nordiske land, Henryk Józef Nowacki, pontifikal­messe i St. Olav domkirke sammen med bispedømmets klerus.

Bilde

Les hans preken under.

Deres Eksellenser, kjære Biskoper,    
Kjære brødre i Kristi presteskap,
Kjære brødre og søstre,

Jeg takker biskop Eidsvig for invitasjonen til dette møtet og hilser alle som er tilstede her i domkirken. Vi møtes for å uttrykke vår takknemlighet til Gud for den nåde vi mottar i vår prestetjeneste, samt be Ham om å fortsatt gi oss velsignelse og lys i det nye året, 2015.

Hva vil dette året bringe til Den katolske kirken i verden? Hva venter verden på i år? Det er det ingen av oss som kan si. Vi går inn i dette året fulle av håp. Dette håpet har sitt utspring i vår Mester og Hyrde, Jesus Kristus og i Hans nåde.

Han leder oss på denne verdens veier, Hans guddommelige hånd holder vår hånd, Hans lys følger våre skritt og våre veier, Han taler sitt ord til oss når vi ikke vet hva vi skal si. Gjennom sin uendelige nåde tilgir Han våre synder og feiltrinn. Hans kjærlighetsfulle hjerte styrker våre hjerter når de overveldes av frykt eller av mørk og tung ensomhet.

Vi går inn i det nye året med blikket festet på Jesus. Vi er villige til å tjene Ham trofast på tross våre menneskelige svakheter.

Alt dette ber vi Jesus om i dag, Han som kommer til oss på Kirkens alter i sakramentet, under skikkelse av brød og vin. Eukaristien er kilden og høydepunktet i det kristne liv - ifølge Det annet Vatikankonsil. Det er et nådesakrament, et tegn på enhet og hengivenhetens bånd (CCC nr 1323).

I dag ønsker vi å takke og prise Gud for at Han, gjennom presteskapets sakrament, har gjort oss forvaltere av dette store mysterium i vår tro. Styrket med Eukaristien, kan vi rolig gå videre mot en ukjent fremtid i tillit til kraften i Kristi legeme og blod.

Mine kjære brødre i presteskapet,

Vi er alle utsendt. Gjennom presteskapets sakrament har Kristus gjort oss til forkynnere av sitt Evangelium - det glade budskap -  overfor verden. Når vi feirer dette eukaristiske offer, si da til Ham at vi trofast og ærlig vil svare på Hans kall.

I det inneværende år setter Kristus foran oss den store oppgaven å evangelisere familien. Bispesynoden har rettet sin oppmerksomhet mot de pastorale utfordringene for familien i en evangeliseringskontekst.

I dagens verden er familien under påvirkning av store sosiale og kulturelle endringer. Mange familier er trofaste mot sitt kall, men det er også mange familier som har mistet forståelsen av sitt kall og viktigheten av ekteskaps- og familieliv. I de nye situasjonene som de har befunnet seg i, er mange familier gått tapt. Jeg tenker her på masseinnvandring, globalisering og den manglende anerkjennelse av kristne verdier som veivisere for familielivet.

Denne synoden er en fortsettelse av tidligere synoder som har arbeidet med familiespørsmål. Familien er en av de mest dyrebare menneskelige verdier, derfor ønsker Kirken å komme familien i møte, den ønsker å tilby sin hjelp, den uttrykker sin solidaritet med hver familie, og den ønsker å tjene familien.

Gjennom sine hyrders stemmer føler Kirken behov for å formidle ord om håp til familiene, og peker på Jesus som ledsager hver familie med tålmodighet, ømhet og miskunn. Hans nærvær i familien rettferdiggjør kjærligheten mellom ektefellene, Han tilbyr dem sin hjelp til å leve trofast, til å utfylle hverandre og til å være åpne for livet.

Når vi i dag frembærer messens offer, ønsker vi å takke Gud for alle disse familiene som her i Norge gir flotte vitnesbyrd om troskap, uoppløselig ekteskap og livsglede. De er den sanne og autentiske «huskirke».

Be også oppriktig for de par som av mange forskjellige grunner ikke lever i et sakramentalt forhold eller er skilt. Disse familiene er såret. Vi har en plikt til å følge dem og bidra til at Guds plan blir virkeliggjort i deres liv. De trenger vår hjelp på en særskilt måte. Vi må møte dem med forståelse og ord om håp. De forventer vår hjelp til å helbrede sine smertefulle sår.

Kjære brødre,

Det er alvorlige oppgaver dere står overfor. Som sjelesørgere bør dere ledsage familiene og delta i deres noen ganger dramatiske vanskeligheter ved å tilby uselvisk hjelp og faderlig forståelse. Ingen skal utelukkes, fordømmes eller avvises. Dere må ha et åpent hjerte for alle. Dere må trøste, vise kjærlighet og barmhjertighet. Dere må være som den barmhjertige samaritan som stelte sårene til den syke han møtte på veien, uten å spørre hvor han kom fra, eller hvor han skulle eller hva han het.

Det er enda en svært viktig oppgave som dere står overfor. Dere skal forberede unge mennesker for ekteskap og familieliv. De skal forberedes til å ta ansvar for sin egen fremtid, slik at de ikke gir opp når de støter på problemer, men er i stand til å løse dem.

Alle, både bispedømmets prester, medlemmer av religiøse ordener, nonner, medlemmer av kirkelige bevegelser, er sammen kalt til å tre ut av sitt eget. Dere skal åpne deres hjerter og for våre brødres og søstres behov.

I sitt apostoliske brev, rettet til alle gudviede personer i anledning Året for det gudviede liv, skriver pave Frans at «hele menneskeheten venter på oss: folk som har mistet alt håp, familier i vanskeligheter, forlatte barn, unge som opplever at fremtiden stengt er for dem, forlatte, syke og eldre, fornøyde rike fylt med materielle goder men med tomhet i hjertet, menn og kvinner på jakt etter meningen med livet og tørst etter det guddommelige. Ikke vær lukket inne i dere selv, ikke la dere forgifte av små krangler, ikke forbli fanget i egne problemer. De løser seg hvis du forlater huset, og ved å forkynne det glade budskap vil du hjelpe andre å løse sine problemer. Du vil finne liv ved å gi liv, håp ved å gi håp og kjærlighet ved å gi kjærlighet.»

Pave Frans forventer «konkrete handlinger slik at dere tar imot flyktninger og viser omsorg for de fattige. Han forventer at alle som tilhører ordenslivet, uansett i hvilken form det er, stiller seg selv spørsmålet om hva Gud og menneskene i den moderne tid ønsker av oss i dag».

Mine kjære brødre i presteskapet,

I sin apostoliske ekhortasjon Familiaris Consortio skriver Den hellige Johannes Paul II at «det er unnværlig for enhver person av god vilje å engasjere seg i saken om å redde og fremme familieverdier. Det er noe som haster».

I tider som disse, der vi møter både prøvelser og nåde, forventer Kirken et slikt engasjement fra oss prester, fra munker og nonner.

Først og fremst må vi elske familien. Det betyr å alltid støtte den, å kjenne de farer og den ondskap som truer den, slik at vi kan være i stand til å overvinne dem. Vi må gjøre vårt for å skape et gunstig miljø for familiens utvikling og dens åndelige vekst. Vi må ha tid til familien og åpne hjertet for hver familie, og spesielt for dem som gjennomgår vanskelige tider og trues av oppløsning. Å elske familien - det er å omgi den med kjærlighet og oppriktig, daglig bønn.

Menneskehetens fremtid går gjennom familien. Jesus sender oss for at vi alle skal være apostler for familien. Dere bør ikke være redde for å forkynne det glade budskap om familien og vitne om Kristi kjærlighet og Hans nåde i dette landet.

Måtte Kristus og Hans mor Maria velsigne dere i denne utfordrende evangeliseringsmisjon. Amen.