– Å være et tegn blant de menneskene vi lever blant
På Festen for Herrens fremstilling i templet reflekterer sr. Hanne Maria fra Tautra Marikloster om ordenslivets dag og klosterlivets daglige utfordringer.
[TEKSTVERSJON]
Velsignet kyndelsmesse, ønsker søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster. Festen for Herrens fremstilling i tempelet er en vakker fest, der vi går med lys i prosesjon inn i messen og får høre evangeliet om Herrens, det lille barnets og dets foreldres møte med de gamle Simeon og Anna. «Et lys som åpenbarer deg for folkeslagene» synger vi med Simeon til ham som er lysets kilde og opphav til det evige lys. Festen er kjent fra de første århundrer, og i over tusen år har det vært en lysmesse, kyndelsmess. Slike fester forandrer seg likevel litt gjennom århundrene, får noe lagt til eller noe trukket fra. For 15 år siden ble kyndelsmesse gjort til ordenslivets dag. Over hele verden gjør biskopene litt stas på ordensfolk, og slik det er mulig, samler dem til messe i domkirken.
Siden vi er inne i et år pave Frans har erklært som ordenslivets år, vil jeg i dag snakke om klosterlivet slik jeg kjenner det fra cistercienserordenen, en benediktinsk orden. I Norge har vi nonnekloster på Tautra i Trondheimsfjorden og munkekloster i Munkeby i Levanger.
Hva er det som er så spesielt med klosterlivet? Jeg har gått og lurt på det noen dager, og ikke minst forleden dag da jeg hadde en dag for meg selv til ensomhet og bønn, gikk tur i stranda rundt den lille øya vår, så på den fantastiske variasjonen i form og farge på steinene i rullesteinsfjæra, og plutselig fikk se noe så knallrødt som jeg sjelden har sett innimellom steinene. Det var rogn fra en fisk jeg ikke kjente – hodet av fisken lå ved siden av, den som har spist den likte tydeligvis ikke rogna.
Hva har dette å gjøre med klosterlivet?
Kanskje det handler om å stoppe opp og se. Åpne øynene, som vi synger om til kyndelsmesse. Løfte på steinen og se hva det er. Ta tid til å SE, ta tid til å stoppe, ta tid til å lytte og tid til å lukte. La seg overraske, oppdage nye ting i livet, undre seg over mangfoldet i alt Gud gir, og ta seg tid til å huske at det kommer fra Gud, og takke og prise ham – selv for noe så underlig lite som en klump knallrød rogn fra en svart fisk.
Men årvåkenhet er da vel ikke forbeholdt ordensfolk? Så langt ifra! Og kanskje er det ikke noe som er så spesielt med klosterlivet. Jeg må spørre naboene når jeg ser sånne rare ting, og som regel får jeg svar på det jeg ikke vet, fra andre som bedre enn meg kan det å SE.
Ser vi ordenslivet under ett, med dem som driver aktivt arbeid i samfunnet og oss som lever mer tilbaketrukket i strengere klausur og med bønnen som hovedoppgave, så er det ikke så lett å peke på noe som er vårt, annerledes enn det kristne liv alle døpte er kalt til. Vi har et felles kall til å være prest, profet og konge, et tredelt kall vi har fått tildelt i dåpen. Hvordan dette kallet utfolder seg i hver enkelt varierer sterkt. Men alle er vi kalt til – som prest – å frembære våre liv som offer, som eukaristi, som lovsang og tjeneste for Herren, som en ørliten del av Kristi frelsende gjerning på jord. Vi er alle kalt til – som profet – å være et tegn blant de menneskene vi lever blant, et tegn på Kristi kjærlighet, et tegn på Guds rikes fremvekst i verden, et tegn på det mysteriet som er langt større enn vi selv vet og forstår. Og vi er alle kalt til – som konge – å lære å styre vårt eget liv vel. Lære å ta hensyn til alle sider ved vår personlighet, tøyle og temme villskapen i oss, integrere den så den blir en konstruktiv kraft i kjærlighetens tjeneste. Fremelske det gode, la det få rom. Lære den gode og kloke balanse mellom hensynet til andre og hensynet til oss selv, så vi i frihet kan la det som er den andres beste gå foran vårt eget.
Ordensfolk og andre folk, vi er i samme båt. Og likevel – det må da være noe spesielt med klosterlivet? Kanskje, og kanskje ikke. Sølibatet kan du si er spesielt for oss og prestene – kyskheten gjelder som utfordring til alle, enten gift eller ugift. Men sølibatet gir oss tid og frihet til å samles syv ganger daglig til tidebønn, noe som ikke er lett forenlig med familieliv. Og kanskje det spesielle ligger i en viss profesjonalitet innen det som er den enkelte ordens særlige kall eller nådegave. Slik du kan se forskjell på en begavet amatør og en profesjonell innen ulike yrker – forskjellen behøver ikke være stor, men utdanning og erfaring og daglig øvelse kan ofte gi en sikkerhet hos den profesjonelle som den begavete ikke nødvendigvis har.
Og hva skal jeg da si om cisterciensernes ordensliv? Helst ville jeg si: Det handler om kjærlighet. Akkurat som alt ordensliv og alt kristent liv. Og ikke før jeg sier det, så vet jeg at det er der vi feiler mest. I kjærlighet, takknemlighet og ydmykhet. I dette å sette de andres beste før mitt eget. I dette å ta imot og tro på Kristi kjærlighet så vi kan slippe oss selv og i frihet ta imot det som er vår plass – nederst og sist.
Kanskje det er det klosterlivet handler om, lære hva som er vår plass som menneske. Laveste plass. Sist? Minst? Er det det denne dagen handler om?
«Nå, Herre, kan du la din tjener fare i fred, for ditt løfte er oppfylt. For mine øyne har sett din frelse som du har gjort rede for alle hedningefolkene», synger vi videre med gamle Simeon i dagens prosesjon. Møtet med det lille spebarnet i morens armer er nok. Det er den herlighet vi lengter etter å se, en frelse for alle folk. Det er nok.
Nok – for klosterliv og annet liv? Men hvorfor gikk vi i kloster hvis det ikke er annerledes enn annet liv?
Jeg vet ikke, vet bare at det er et kall fra Gud, og når Gud kaller, er lykken å følge det kallet, uansett hva det er. Min egen erfaring er at det er et liv der gleden vokser, et liv der smerten vokser, et liv der fellesskapet vokser, et liv der ydmykhetens utfordringer blir stadig mer påtrengende, et liv der nokså strenge rammer gir uanet frihet. Et liv der det å gi avkall på samvær med familie og venner gir en dypere kontakt med dem i bønn, og der ukjente mennesker blir enda viktigere enn før. Et liv der MENING fyller hver dag, der skjønnheten er overveldende – enten det er i mennesker, rullesteinsfjæra, knallrød rogn eller gylden himmel.
Om klosterlivet handler om å stoppe opp og se og vite seg sett av Gud, så er det like mye min bønn for alle som ikke lever i kloster og ordensliv. Noen ganger tenker jeg at dette livet er så mye mer fantastisk enn jeg kunne forestilt meg. Men kanskje ville jeg sagt det samme hvis jeg var bestemor med en flokk barnebarn rundt meg? Kanskje det viktige med kyndelsmesse og ordenslivets dag er at vi trenger hverandre, og at vi i vårt felles dåpskall og våre ulike livskall som kristne beriker og inspirerer hverandre, slik jeg ser lille gudbarn Johanne liste seg barfot over fjellknausene og får påminnelse om at slik bør vi liste oss mellom hverandre i våre relasjoner. Lovet være Jesus Kristus som kommer sitt folk i møte – i og utenfor klostrene!