Den deilige sommeren
I serien norske innslag fra Vatikanradioen snakker sr. Hanne-Maria fra Tautra Mariakloster i dag om sommeren 2015, og "ihukommelse" som et godt ord for det å minnes - å la seg undervise av historien på.
Så regner det igjen, og det lette vinddraget sier at nå er det høst. Velsignet frisk september, ønsker søster Hanne-Maria Berentzen fra Tautra Mariakloster. Klosterøya her midt i Trondheimsfjorden innstiller seg pent på dette: Nå er det høst. Stranda er stille, fiskemåke, hettemåke, vipe og tjeld er for lengst dratt sørover til fjerne land. Svalene fyller ennå luften og setter seg på kirketaket til morgensang før soloppgang. Linerlene tripper og vipper fremdeles, hagesangerne samler seg i små flokker. Stærens unger går på videregående skole og er ikke så ofte å se, men av og til kommer de hjem med 100 eller 200 klassekamerater, slår seg ned i tuntreet og holder stor konsert – eller lander på ripsbuskene som ennå har bær, hvis bærnettet er fjernet.
Det ble en deilig sommer. Men uvant, en sommer som krever refleksjon. Skurtreskeren går om kapp med potetopptakeren, men ennå er det mye korn som må berges, mange uker senere enn vanlig. Vi ber om godt vær for innhøstingen. Det er en fantastisk tid – også i klosterhaven. Bærhøsten sen – som det meste. Fremdeles spiser vi nyplukkete bringebær, stikkelsbær og rips, og syltingen er bare så vidt begynt. De smaker av sol, bærene, omsider.
Den deilige sommeren kom, den kom i august, og den varte hele august. Med passe regn så vi slappe å vanne for mye, mildt, deilig sommerregn – og skybrudd som spratt i bakken. Sommeren trenger regn, både mildt og hardt. Og sol som varmer og tørker igjen. Nok til at huden kan huske, huske gjennom vinteren, huske den deilige sommeren.
Jovisst skal vi leve i nuet, leve høsten, glede oss over den friske angen av jord i en kjøligere morgen. Glede oss over natten og mørket som er kommet tilbake, over flaggermusene som flagrer rundt i sene nattetimer når det ikke er for kaldt – mens det første lys av morgengry skinner i nordøst. Glede oss over månen og stjernene som syns igjen, som lyser og skinner.
Jo, vi kristne skal leve i nuet, årvåkent oppmerksomt, helt levende i det som er øyeblikkets virkelighet. Likevel skal vi minnes sommeren, minnes varmt gress mot bare føtter, minnes bad i fjord og hav, minnes varme og lys, dufter og blomstring, samvær og god tid. Vi skal minnes alt det gode, uten å glemme det som skremmer. Ihukommelse er et godt gammelt ord for en sunn måte å minnes, et sentralt ord for oss kristne. Huske på en måte som aktualiserer det en husker, som gjør fortiden aktuell i nåtid. Huske på en måte som ikke flykter fra nuet, fra øyeblikkets virkelighet, men som belyser og utvider øyeblikket, som setter øyeblikket i et større perspektiv, så vi ikke blir trangsynte eller blinde. Å minnes som ihukommelse er ikke nostalgi og drømmer, men våkenhet og nærvær i den aktuelle situasjon. Og mer enn det – det er også å være fremtidsrettet, være helt i nuet, opplyst av fortiden og med klokskap se fremover.
Dette er vår inkarnerte kristentro, troen på Gud som handler i historien, på Kristus som ble menneske i historien, og sprengte tidens rammer. Hele vår religion handler på en måte om å minnes – om ikke å glemme – om hele tiden å la seg undervise av historien, og slik dypere og dypere å grunnfestes i troen på Guds nærvær og Guds handling i vår hverdag, og bidra til å være Kristi tjenere i å forme nåtid og fremtid. Minnes den deilige sommeren i august – og ikke glemme de kalde, våte, blåsende dagene i mai, juni og juli. Huske sommeren som kom, og ikke glemme sommeren som lot vente på seg. Det kan være en krevende balansegang i realitetsorienteringen, det å ta imot og godta alt vi får med takk og lovprisning. Uten naiv dumhet. Vi skal huske og takke, vi skal huske for å gjøre noe med nuet, for å se fremover.
Den uvanlige sommeren kom nærmest som en illustrasjon på pave Frans sin encyclica Laudato si. Her leser vi om klimaforandringene og opplever dem så uhyre konkret. Og hva gjør vi så? Stryker vi ut mai, juni og juli av minnet, tenker på deilige august, og glir tilbake til vår egen behagelighet?
Det krever mot, askese, vilje og brennende kjærlighet å ta imot pavens sterke oppfordring til omvendelse. Den deilige sommeren kan hjelpe oss, hjelpe oss til å ta imot all godhet og glede og bruke den med styrke for å legge om hverdagen, ta tid til forandring, ta tid til å leve årvåkent og gjøre vårt for at jorda, miljøet, klimaet skal finne tilbake til en balanse.
Det kan begynne i små ting, i oppmerksomhet. I å huske, huske ordene vi leste. Når bringebærene ble sent modne, fikk vi mer konkurranse av veps, trost og stær enn vi er vant til. De har alle den stygge uvanen å spise halve bæret og la resten henge. Og som oss foretrekker de de aller fineste bærene. Jeg pleier å småskjenne på dem når jeg plukker og får disse halvspiste bærene i hånden. I år stoppet jeg småskjenningen, selv om det var mange friske skudd som hadde brukket under vekten av fuglene, og vepsen surret ubehagelig nær. I år hadde jeg lest Laudato si, og minnet meg selv stadig om at vepsen, stæren og trosten er like viktige som jeg og søstrene og våre gjester. Før sa jeg: «Dette er våre bær!» og jaget vepsen aggressivt bort. I år husket jeg at alt og ingenting er vårt, hvert eneste hele bringebær er en gave – noen til vepsen og noen til oss. Vepsen har også en viktig plass i skaperverket. Og når jeg er rolig, kan vi arbeide side om side, med den forsiktighet bringebærplukking uansett innbyr til. Jeg vil anbefale bringebær til alle som har en hageflekk. Å dyrke og plukke bringebær lærer oss så mye om livet. Først den utrolige villigheten buskene har – de spretter opp og sprer seg muntert og usystematisk på alle sider av de pene radene vi begrenser dem til. Du må lære kunsten å beskjære – merke deg hva du gjorde det ene året, og hvordan det er for ryggen å plukke bær i forhold til hvor lavt eller høyt du beskar dem. Skuddene er toårige, så du må lære forskjell på nye og gamle skudd, fjerne de gamle, stole på de nye. Bøye dem innenfor snoren når de er unge, myke og villige. Og – selvfølgelig: Tar du tid til å luke, får du mye mer bær!
Bærene byr seg frem når de er modne, men likevel må du lete. Plukker du raden i én retning, finner du mer straks du snur deg og ser fra den andre siden, som trofast Lectio Divina i møte med Bibelen. Å skifte perspektiv lar deg oppdage større rikdommer. Dessuten lønner det seg å gå ned på huk eller på kne – da ser du alt nedenfra, og ser mye mer! Av lekre, kjempestore, dyprøde, søte bringebær som henger godt gjemt under blad som krøller seg rundt dem, beskytter dem mot regn og vind, så de skal holde seg søte og lekre. Og når høsten kommer, bærene er plukket og bladene tørre, så rasler det en høstlig bringebærmusikk gjennom haven.
Lovet være Jesus Kristus som lærer oss å huske og minnes – den rare og den deilige sommeren.