Sr. Erika Wienholt
Født: 05. august 1926
Døde: 09. oktober 2015
Rekviem blir feiret onsdag, 14. oktober kl. 11.30 i Kristi Konge Kapell, Gladsvei 23, 0489 Oslo.
Søster Erika inntrådte som postulant hos St. Josephsøstrene i Albachten/ Münster og avla sine første løfter i 1952. Hun ble utdannet sykepleier ved St. Josephsøstrenes Sykepleieskole i Oslo fra 1952 – 1958 og arbeidet først som sykepleier på Vor Frue Hospital Oslo, og ved St. Joseph Hospital i Fredrikstad inntil 1963.
På grunn av dårlig rygg måtte sr. Erika gi opp arbeide som sykepleier ved sykesengene. Derfor i 1963 valgte hun å spesialisere seg som fysiokjemiker ved St. Joseph Hospital i Porsgrunn.
Etter spesialutdanningen virket sr. Erika som fysiokjemiker ved St. Josephsøstrenes Hospitaler i Fredrikstad og Vor Frue Hospital i Oslo. I 1981 ble sr. Erika uførepensjonist; noe som hun ikke var glad for. Men sviktende helse gjorde det nødvendig for henne å oppgi den aktive virksomheten innen sykepleien.
Sr. Erika var meget allsidig begavet på andre felt og kunne derfor finne meningsfulle oppgaver innenfor andre områder.
I 1981 flyttet hun til St. Joseph Hospital i Halden og overtok der ulike oppgaver blant annet i resepsjonen og i kommuniteten. I 1987 kom sr. Erika tilbake til Oslo /Grefsen og gjorde enda en flott oppgave ved å medvirke i aktivitetsavdelingen for pensjonerte medsøstre. Her viste hun igjen sin praktiske allsidighet .
Sr. Erika har i hele sitt klosterliv vist og gitt utrykk for at hun hadde valgt klosterlivet som den rette livsvei for henne. Hun satte denne livsformen meget høyt, og kombinert med oppgavene i sykehusene erfarte hun den som meget meningsfull. Medsøstrene opplevde henne som dyktig innenfor de arbeidsoppgavene som hun ivaretok.
Og vi kunne være sikker på at det hun holdt på med ble gjort meget samvittighetsfullt. Hennes nøyaktighet kunne også for henne føre til en fallgrube til engstelse og bekymringer. Da var det godt for henne å ha medsøstre som kunne se litt mer raust på saker og ting.
I de siste 4 år var Sr. Erika på vår pleieavdeling på Grefsen. Til tross for økende demens satte hun stor pris på husets daglige felles bønn og liturgi, som hun kunne følge med i ved teknisk overføring fra husets kapell.
På den måten erfarte hun hele tiden tilhørighet og fellesskap med sine medsøstre.
Sammen med flere mennesker som har møtt sr. Erika i klosterlivet og apostolatet ved blant annet i ulike kommuniteter og sykehus takker vi henne for hennes trofasthet i klosterlivet, påliteligheten og iver i alle de oppgaver som ble betrodd henne.
Vi lyser fred over hennes minne.
St. Josephsøstrene