«Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer» (Matt 9,13)
Barmhjertighetsarbeid under jubelåret
1) Maria, bildet på en kirke som evangeliserer fordi hun lar seg evangelisere
I bullen som proklamerer det ekstraordinære barmhjertighetsjubelåret, sa jeg at «fastetiden i jubelåret kan sees som en gyllen anledning til å erfare og feire Guds barmhjertighet» (Misericordiae Vultus, 17). Ved å oppfordre til å lytte oppmerksomt til Guds ord og ved å fremme initiativet «24 timer for Herren» ønsket jeg å understreke viktigheten av å lytte til Guds ord i bønn, og særlig til det profetiske ordet. Guds barmhjertighet er et budskap til verden, et budskap som hver enkelt kristen kalles til å erfare personlig. Derfor vil jeg i fastetiden sende ut barmhjertighets-misjonærer, som for alle kan være et tydelig tegn på Guds nærhet og tilgivelse.
Etter å ha mottatt de gode nyhetene fra erkeengelen Gabriel, synger Maria profetisk i Magnificat om hvordan Gud i sin barmhjertighet har utvalgt henne. Jomfruen fra Nasaret, forlovet med Josef, blir på den måten et perfekt forbilde for en evangeliserende kirke, for hun ble, og forblir, en som lar seg evangelisere av Den Hellige Ånd, som gjorde henne fruktbar i hennes jomfruelighet. I den profetiske tradisjonen er barmhjertighet sterkt forbundet med mors liv (rahamim), også rent etymologisk, og med en raus, trofast og inderlig godhet (hesed) som vist i ekteskapet og i familierelasjoner.
2) Guds pakt med menneskeheten: en historie om barmhjertighet
Guds barmhjertighet er et mysterium som blir åpenbart i historien gjennom pakten mellom Gud og Israel, hans folk. Gud viser at han alltid er rik på barmhjertighet, alltid rede til å vise en dyp ømhet og medfølelse med sitt folk. Dette blir ekstra tydelig når folket i sin troløshet bryter pakten med Gud, noe som fører til at pakten må fornyes og bekreftes gjennom rettferd og sannhet. Her finner vi en ekte kjærlighetshistorie, der Gud spiller rollen som den forrådte faren og ektefellen, mens Israel har rollen som det troløse barnet og bruden. Disse familiære bildene – som for eksempel hos Hosea (Hos 1–2), viser hvor inderlig Gud ønsker å knytte seg selv til sitt folk.
Denne kjærlighetshistorien har sitt høydepunkt i inkarnasjonen av Guds sønn. I Kristus øser Faderen ut sin uendelige barmhjertighet til den grad at den blir en «inkarnert barmhjertighet» (Misericordiae Vultus, 8). Som menneske er Jesus fra Nasaret en ekte israelitt; han legemliggjør det fullkomne budet som enhver jøde er pålagt gjennom Sjema, og som den dag i dag er kjernen i Guds pakt med Israel: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 6,4–5). Som Guds sønn er han brudgommen som gjør alt for å vinne kjærligheten til sin brud, og knyttes til henne med en ubetinget kjærlighet som blir synlig ved den evige bryllupsfesten.
Dette er selve kjernen i apostlenes forkynnelse (kerygma), der den guddommelige barmhjertigheten gis en helt sentral og grunnleggende plass. Den er «skjønnheten i Guds frelsende kjærlighet som manifesteres i Jesus Kristus som døde og sto opp igjen» (Evangelii Gaudium, 36), det viktigste budskapet som vi «må høre om og om igjen på ulike måter, den vi på den ene eller andre måten må framholde i løpet av katekesen, på ethvert nivå og ved enhver anledning» (ibid., 164).
Barmhjertighet «uttrykker Guds måte å nå synderen på, ved å gi ham en ny sjanse til selverkjennelse, omvendelse og tro» (Misericordiae Vultus, 21), og på den måten gjenopprette relasjonen med ham. I den korsfestede Jesus viser Gud sin lengsel etter nærhet med synderne, uansett hvor langt vekk fra ham de har forvillet seg. På denne måten håper han å mykne brudens forherdede hjerte.
3) Hva barmhjertighet gjør
Guds barmhjertighet forvandler menneskets hjerte, for ved at vi erfarer trofast kjærlighet, settes vi i stand til selv å bli barmhjertige. Som et stadig nytt mirakel stråler guddommelig barmhjertighet fram fra våre liv og inspirerer oss til å elske vår neste og vie oss til det som i Kirkens tradisjon kalles barmhjertighetsgjerninger, det være seg åndelige eller legemlige. Dette er et arbeid som minner oss om at troen kommer til uttrykk i konkret handling i hverdagen for å hjelpe vår neste både fysisk og åndelig: ved å gi mat, besøke, trøste og undervise. Det er slike ting vi skal dømmes etter, og det var derfor jeg uttrykte håpet om at «de kristne vil reflektere over de åndelige og de legemlige barmhjertighetsgjerningene, for på den måten å gjenoppvekke vår samvittighet som så altfor ofte er blitt sløv i møtet med fattigdom, og slik kunne trenge dypere inn til kjernen av evangeliet, der de fattige viser at de har en helt spesiell erfaring av Guds barmhjertighet» (ibid., 15). For i den fattige «blir Kristi kropp synlig, gjennom de torturerte, de sønderknuste, de plagede, de underernærte og flyktningene ... for at de kan få vår anerkjennelse, omsorg og nærhet» (ibid.). Som et fantastisk og uhørt mysterium videreføres på denne måten det uskyldige lammets lidelser – den brennende buskens uslokkelige og ubetingede kjærlighet. Overfor en slik kjærlighet kan vi, som Moses, bare ta sandalene av (jf. 2 Mos 3,5), særlig når de fattige er brødre og søstre i Kristus som lider for sin tros skyld.
I lys av denne kjærligheten, sterk som døden (jf. Høys 8,6), blir det klart at de som virkelig er fattige, er de som ikke selv ser seg som fattige. De regner seg som rike, men er faktisk de fattigste av de fattige. De er nemlig slaver av synden, som får dem til å bruke rikdom og makt, ikke i tjeneste for Gud og andre, men til å kvele sannheten om at de selv ikke er annet enn fattige tiggere. Jo større deres makt og rikdom er, jo mer kan deres blindhet og selvbedrag vokse. Det kan bli så ille at de blir blinde for Lasarus som tigger ved deres egen dørstokk (Luk 16,20–21). Den fattige mannen Lasarus er et bilde på Kristus, som gjennom den fattige bønnfaller oss om å vende om. Derfor representerer den fattige en invitasjon til å ta imot omvendelsen Gud tilbyr og som vi så lett kan overse. Slik blindhet henger ofte sammen med en stolt illusjon av egen allmakt, en illevarslende refleks av djevelens fristelse: «dere vil bli lik Gud» (1 Mos 3,5) – som er roten til all synd. Denne illusjonen kan også vise seg i sosiale og politiske systemer, som i de totalitære regimene på 1900-tallet, eller som i vår tid ved ensrettede og teknologiske ideologier som pretenderer å gjøre Gud irrelevant og nedgraderer mennesket til et råmateriale som er til for å utnyttes. En tilsvarende illusjon ser vi der syndige strukturer, knyttet til en falsk utviklingsmodell basert på en idolisering av penger, fører til at enkeltindivider og samfunn vokser seg rike på bekostning av de fattige; de lukker dørene og nekter til og med å se de fattige.
Derfor er fastetiden i dette jubelåret en egnet tid for oss alle til å overvinne vår eksistensielle fremmedgjøring, ved å lytte til Guds ord og praktisere gode gjerninger. Gjennom legemlige barmhjertighetsgjerninger rører vi ved Kristi kropp i våre brødre og søstre som trenger å bli mettet og kledd, som har behov for husly eller besøk. Og gjennom det åndelige barmhjertighetsarbeidet – sjelesorg, undervisning, tilgivelse, formaning og bønn – kommer vi mer direkte i kontakt med vår egen syndighet. Det legemlige og det åndelige barmhjertighetsarbeidet må aldri løsrives fra hverandre. Ved å røre ved Jesu korsfestede kropp hos den som lider, kan vi som syndere få i gave å innse at vi også er fattige og i nød. Ved å velge en slik vei kan til og med de «hovmodige», de «mektige» og de «rike» som det snakkes om i Magnificat, erfare å bli tatt imot og ufortjent bli elsket av den korsfestede Herre som døde og sto opp for dem. Det er bare denne kjærligheten som er svaret på den lengselen etter varig lykke og kjærlighet som vi feilaktig tror kan tilfredsstilles med idolene kunnskap, makt og rikdom. Det er likevel alltid en fare for at de hovmodige, rike og mektige fortsetter å holde hjertedøren stengt for Kristus, som gjennom de fattige står og banker på. De risikerer å fordømme seg selv til en evig avgrunn av ensomhet, som er helvete. Abrahams skarpe ord treffer både dem og oss: «De har Moses og profetene, de får høre på dem» (Luk 16,29). En slik oppmerksom lytting vil være det beste for å forberede oss til å feire brudgommens endelige seier over synd og død, han som nå er stått opp og som lengter etter å gjøre sin forlovede ren, mens hun venter på hans komme.
La oss ikke kaste bort denne fastetiden som er en så gunstig tid for omvendelse! Det ber vi om, ved jomfru Marias moderlige forbønn, hun som, da Guds store barmhjertighet ble skjenket henne, var den første til å innse sin litenhet (Luk 1,48) og kalle seg Herrens ringe tjenerinne (Luk 1,38).
Fra Vatikanet, 4. oktober 2015
Festdagen for den hellige Frans av Assisi
Oversatt av Ingvild Røsok