I sin ellevte katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 23. mars, snakker pave Frans om påsken. Skjærtorsdag, langfredag og påskeaften viser oss Guds kjærlighet som går helt til enden uten å ende. Vi blir brakt nærmere vår tros store mysterium: Jesu oppstandelse.
Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 | Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 | Katekese 9 | Katekese 10
Påsken i jubelåret
Dagens refleksjon over Guds barmhjertighet bringer oss inn i påskens triduum, altså tre hellige dager. Vi vil leve skjærtorsdag, langfredag og påskeaften som sterke øyeblikk som gjør det mulig for oss å komme stadig lenger inn vår tros store mysterium: Vår Herre Jesu oppstandelse. Alt i disse tre dagene forteller om barmhjertighet fordi det synliggjør rekkevidden av Guds kjærlighet. Vi vil lytte til fortellingen om Jesu livs siste dager. Evangelisten Johannes gir oss nøkkelen til å forstå deres dype mening: Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste (Joh 13,1). Guds kjærlighet har ingen grenser. Den hellige Augustin pleide å si at det er en kjærlighet som går «helt til enden uten å ende». Gud gir seg fullstendig til hver enkelt av oss, uten forbehold. Det mysteriet som vi tilber i denne hellige uka er en storartet historie om kjærlighet som ikke lar seg forhindre av noe. Jesu lidelseshistorie varer til verdens ende fordi han deler hele menneskehetens lidelser og er uavbrutt tilstede i det som skjer i hver enkelts liv. De tre påskedagene er altså minnefeiringen av et kjærlighetsdrama som gjør oss sikre på at vi aldri vil bli forlatt i livets prøvelser.
Skjærtorsdag innstifter Jesus eukaristien, og i påskemåltidet foregriper han sitt offer på Golgata. For å få disiplene til å fatte den kjærligheten som er i ham, vasker han føttene deres og gir dem nok en gang personlig eksemplet på hvordan de skal handle. Eukaristien er kjærligheten som stiller seg til tjeneste. Det er Kristi sublime nærvær som ønsker å stille hver enkelts - særlig de svakestes - sult, for å gjøre oss i stand til å vitne midt ute i alle vanskene i verden. Og ikke bare det. Ved å gi seg selv til oss som mat viser Jesus oss at vi må lære å bryte dette brødet med andre slik at det kan bli et ekte livsfellesskap med de som trenger det. Han gir seg selv til oss, og han ber oss bli i seg for at vi kan gjøre det samme.
Langfredag blir kjærlighetens høydepunkt nådd. På korset hengir Jesus seg til Faderen for å tilby hele verden frelsen. Hans død uttrykker kjærligheten gitt helt til enden, uten å ende. En kjærlighet som ønsker å omfavne alle og ikke utelukker noen. En kjærlighet som strekker seg til alle tider og til alle steder: En uuttømmelig frelseskilde som hver av oss syndere kan øse av. Hvis Gud har vist sin høyeste kjærlighet i Jesu død, så kan vi og må også vi, som er født på ny ved Den hellige ånden, elske hverandre.
Og så endelig påskeaften, som er dagen for Guds stillhet. Det må være en stille dag, og vi må gjøre det vi kan for at den virkelig skal være en stille dag for oss, slik det var dengang: Det er dagen for Guds stillhet. Gravlagt deler Jesus dødens drama med hele menneskeheten. Det er en talende stillhet som uttrykker kjærligheten som solidaritet med de forlatte gjennom alle tider. Guds sønn når fram til dem. Han fyller den tomheten som bare Faderens uendelige barmhjertighet kan fylle.
Gud tier, men av kjærlighet. På denne dagen blir kjærligheten - denne stille kjærligheten - til forventning om livet i oppstandelsen. Påskeaften vil det gjøre oss godt å tenke på den tause Jomfru Maria, «Den troende», som i stillhet ventet på oppstandelsen. Jomfru må være vårt bilde på den påskeaftenen for oss. Tenk godt etter hvordan hun levde den påskeaftenen: i forventing. Dette er kjærligheten som ikke tviler, men som håper på Herrens ord, som tror at det vil bli åpenbart og stråle på påskedagen.
Alt dette er et stort kjærlighets- og barmhjertighetsmysterium. Våre fattige ord greier ikke å uttrykke det fullgodt. Kanskje kan erfaringen til ei jente, ei nokså ukjent jente, komme oss til hjelp. Hun skrev noen sublime ord om Kristi kjærlighet. Det var Julian av Norwich. Denne jenta, som var analfabet, hadde visjoner om Jesu lidelse. Etter at hun var blitt nonne - innemurt nonne - beskrev hun med et enkelt, men dypt og intenst språk, meningen med den barmhjertige kjærligheten. Hun sa: «Så spurte vår gode Herre meg: 'Er du glad for at jeg led for deg?'. Jeg svarte ham: 'Ja, gode Herre, og jeg er deg veldig takknemlig for det; ja, gode Herre, velsignet være deg'. Så sa Jesus, vår gode Herre: 'Hvis du er glad, så er jeg også glad. Det å ha lidt for deg er fryd, glede og evig lykksalighet for meg. Jeg skulle gjerne ha lidt mer for deg, om det hadde vært mulig.'». Dette er vår Jesus, som sier til hver av oss: «Jeg skulle gjerne ha lidt mer for deg, om det hadde vært mulig.»
De er så vakre, disse ordene! De gjør det mulig virkelig å skjønne den enorme, den grenseløse kjærligheten som Herren har til hver og en av oss. La oss bli hyllet inn i denne barmhjertigheten som kommer oss i møte; og i disse dager, mens vi holder blikket fast rettet mot Herrens lidelse og død, la oss i hjertet ta i mot hans store kjærlighet, og liksom Jomfru Maria på lørdagen, i stillhet vente på oppstandelsen.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse