I sin tjuende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 25. mai, ser pave Frans på lignelsen om enken og dommeren. Når vi ber som Jesus, bevarer bønnen vår tro: Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Bønnen forvandler våre ønsker og former dem etter Farens vilje, for i bønnen streber vi fremfor alt etter forening med Gud, som er barmhjertig kjærlighet.
I Lukasevangeliets attende kapittel leser vi:
Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:
«I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»
(Luk 18,1-8)
Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5|Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 |Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 |Katekese 12 | Katekese 13 | Katekese 14 | Katekese 15 | Katekese 16 | Katekese 17 | Katekese 18 | Katekese 19
Bønnen som kilde til barmhjertighet
God dag, kjære brødre og søstre!
Den lignelsen (jf. Luk 18,1-8) som vi nettopp har lyttet til lærer oss noe viktig: at vi alltid skal be og ikke miste motet (jf. vers 1). Det dreier seg altså ikke om at jeg skal be innimellom, når jeg føler for det. Nei, Jesus sier at vi alltid skal be og ikke miste motet. Og han gir eksemplet på enken og dommeren.
Dommeren er en mektig mann som feller dommer ut ifra Moseloven. Derfor anbefalte den bibelske tradisjonen at dommerne skulle være gudfryktige, troverdige, upartiske og ubestikkelige (jf. 2 Mos 18,21). Men denne dommeren derimot fryktet ikke Gud og tok ikke hensyn til noe menneske (jf. vers 2). Det var en urettferdig og skruppelløs dommer som ikke tok hensyn til loven, men gjorde det som han selv ville ifølge sine egne interesser. Til ham er det en enke vender seg for å få sin rett. De foreldreløse, utlendingene og enkene var de svakeste gruppene i samfunnet. De rettighetene som loven ga dem kunne lett bli trampet på ettersom de vanskelig kunne gjøre seg gjeldende, svake og forsvarsløse som de var: en stakkars enke, der, alene, uten noe til å forsvare seg kunne de lett overse og ikke gi henne hennes rett. Slik var det også med den foreldreløse, med utlendingen, med migranten: På den tiden var dette et alvorlig problem. Når dommeren viser seg likegyldig, griper enken til sitt eneste våpen: Hun insisterer. Hun fortsetter å forstyrre ham med sitt krav om rettferdighet. Og det er nettopp med denne utholdenheten oppnår hun sitt mål. Til slutt gir dommeren etter og bønnhører henne, ikke fordi han er drevet av barmhjertighet og heller ikke fordi han lytter til sin samvittighet. Han medgir ganske enkelt at Jeg får ‘hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg’ (vers 5).
Av denne lignelsen trekker Jesus en dobbel konklusjon: Når det med innstendig bønner lyktes enken å få den uhederlige dommeren til å gi etter, hvor mye mer vil da ikke Faren, som er god og rettferdig, «hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?». Og dessuten er han ikke sen til å hjelpe dem, men vil handle «snart» (versene 7-8).
Det er derfor Jesus oppfordrer oss til stadig å be og ikke miste motet. Vi har alle våre stunder når vi er slitne og motløse, spesielt når bønnen ikke ser ut til å ha noen virkning. Men Jesus forsikrer oss om at til forskjell fra den uhederlige dommeren bønnhører Gud sine barn raskt, selv om det ikke betyr at han nødvendigvis gjør det akkurat når og akkurat slik som vi hadde ønsket det. Bønnen er ingen tryllestav! Bønnen hjelper oss å bevare troen på Gud og til å stole på ham også når vi ikke forstår hans vilje. I dette er Jesus selv – som ba mye! – et forbilde for oss. I Hebreerbrevet står det at Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig (Hebr 5,7). Umiddelbart høres dette usannsynlig ut for Jesus døde jo på korset. Men det er ikke galt det som står i Hebreerbrevet: Gud reddet virkelig Jesus fra døden og lot ham seire fullstendig over den, men veien til seieren gikk gjennom selve døden! Ordene om nødropet som Gud bønnhørte viser til Jesu bønn i Getsemane. Grepet av gru ber Jesus Faren om å få slippe lidelsens bitre beger, men bønnen er gjennomsyret av tillit til Faren og han overgir seg fullstendig til hans vilje: Men - sier Jesus - ikke som jeg vil, bare som du vil (Matt 26,39). Bønnens gjenstand kommer i bakgrunnen; det viktigste er relasjonen med Faren. Det er det bønnen gjør: Den forvandler vårt ønske og former det etter Farens vilje, uansett hva den er, for den som ber streber fremfor alt etter forening med Gud, som er barmhjertig kjærlighet.
Lignelsen slutter med et spørsmål: Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden? (vers 8). Dette spørsmålet er en formaning til oss alle: Vi må ikke oppgi bønnen selv om vi ikke blir bønnhørte. Det er bønnen som bevarer troen. Uten bønn vakler troen! La oss be Herren om en tro som blir til uopphørlig bønn, utholdende, liksom bønnen til enken i lignelsen, en tro som får næring av lengselen etter hans komme. Og i bønnen får vi føle Guds medlidenhet; som en Far, full av barmhjertig kjærlighet, går han sine barn i møte.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse