I sin nittende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 18. mai, tar pave Frans for seg lignelsen om den rike mannen og Lasarus. Han oppfordrer oss til å lytte til Guds ord og lukke opp hjertedøra for de fattige. «Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg».
I Lukasevangeliets sekstende kapittel leser vi:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.
Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» (Luk 16,19-31)
Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5 |Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 |Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 |Katekese 12 | Katekese 13 | Katekese 14 | Katekese 15 | Katekese 16 | Katekese 17 | Katekese 18
Fattigdom og barmhjertighet
God dag, kjære brødre og søstre!
I dag ønsker jeg å dvele ved lignelsen om den rike mannen og den fattige Lasarus [også omtalt i budskapet for fastetiden] Livet til disse to menneskene synes å gå på parallelle spor: De lever under rakt motsatte forhold, og de kommer ikke borti hverandre. Den rike mannens dør er alltid stengt for den fattige, som ligger utenfor og prøver å få tak i rester fra den rikes bord. Den rike mannen kler seg i luksuriøse klær mens Lasarus er dekket av sår; den rike har festmåltid hver dag, mens Lasarus holder på å sulte i hjel. Bare hundene tar seg av ham og kommer og slikker sårene hans. Denne scenen får oss til å minnes Menneskesønnens harde bebreidelse dommedag: For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; [] jeg var naken, og dere kledde meg ikke (Matt 25,42-43). Lasarus er et godt bilde på det lydløse skriket fra de fattige gjennom alle tider og på motsigelsene i en verden der enorme rikdommer og ressurser er i hendene på noen få.
Jesus sier at en dag døde den rike mannen, - både fattige og rike dør, de har samme bestemmelse, liksom alle vi, her gjøres det ingen unntak. Da henvendte den rike mannen seg til Abraham og kalte ham bedende for «far» (versene 24.27). Han gjør altså krav på å være hans sønn og tilhøre Guds folk. Men da han ennå var i live viste han aldri noe tegn på at han tok Gud i betraktning. Tvertimot gjorde han seg selv til alle tings midtpunkt, og lukket seg inne i sin verden av luksus og sløseri. Ved å utelukke Lasarus tok han ikke hensyn til verken Gud eller hans lov. Å overse den fattige er å forakte Gud! Dette må vi lære skikkelig: Å overse den fattige er å forakte Gud. Vi legger merke til en detalj i lignelsen: Den rike har ikke noe navn, men bare dette adjektivet: «den rike»; mens den fattiges navn blir gjentatt fem ganger, og «Lasarus» betyr «Gud hjelper». Lasarus som ligger utenfor døra er en levende oppfordring til den rike om å huske Gud, men den rike tar ikke i mot denne oppfordringen. Så han vil bli dømt, ikke for sin rikdom, men fordi han var ikke var i stand til å føle medlidelse med Lasarus og hjelpe ham.
I den andre delen av lignelsen ser vi igjen Lasarus og den rike mannen etter at de har dødd (versene 22-31). I det hinsidige er situasjonen blitt vendt opp ned: Den fattige Lasarus blir brakt av englene til Abraham i himmelen, mens den rike derimot er styrtet ned i dødsriket og er i pine. Da den rike slo øynene opp, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. Det kan synes som om det er første gang han ser Lasarus, men ordene avslører ham: 'Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit,' - så han kjente ham! - 'send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Nå kjenner den rike mannen Lasarus igjen og ber ham om hjelp, mens da han ennå var i live lot han som om han ikke så ham. - Ofte, veldig ofte, later folk som om de ikke ser de fattige! For dem eksisterer ikke de fattige. - Før nektet han til og med Lasarus restene fra sitt bord, og nå ønsker han at han skal bringe ham noe å drikke! Han tror fortsatt at hans tidligere sosiale posisjon gjør at han har spesielle rettigheter. Men Abraham sier at det ikke er mulig å oppfylle hans ønske, og han gir nøkkelen til hele fortellingen: Han forklarer at det gode og det vonde er blitt fordelt slik at urettferdigheten på jorda blir utjevnet, og den døra som skilte den rike fra den fattige da de ennå var i live nå er blitt til endyp kløft. Så lenge Lasarus ennå var rett utenfor den rikes hjem kunne den rike ennå ha blitt reddet. Han kunne ha åpnet døra si og ha hjulpet Lasarus. Men nå som begge er døde er det ikke lenger mulig å gjøre noe. Gud blir aldri trukket inn direkte, men lignelsen gir oss en tydelig advarsel: Guds barmhjertighet mot oss henger sammen med vår barmhjertighet mot vår neste; når vår barmhjertighet mangler, så får heller ikke Guds barmhjertighet plass i hjertet vårt, - den slipper ikke inn. Hvis ikke jeg åpner hjertedøra for den fattige, så forblir den døra stengt. Også for Gud. Og det er forferdelig.
Da begynner den rike mannen å tenke på brødrene sine. Også dem kan det gå på samme måte. Han ber om at Lasarus må bli sendt tilbake til verden for å advare dem. Men Abraham svarer: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem'. Vi skal ikke forvente undre før vi omvender oss, men vi bør åpne hjertet for Guds ord, som kaller oss til å elske Gud og vår neste. Guds ord kan få et inntørket hjerte til å leve på ny og helbrede det for dets blindhet. Den rike mannen kjente Guds ord, men han lot det ikke slippe inn i hjertet sitt, han lyttet ikke til det. Derfor var han ikke i stand til å åpne øynene og ha medlidenhet med den fattige. Ingen budbærer og intet budskap kan erstatte de fattige som vi møter under vår vandring, for i dem kommer Jesus selv oss i møte: Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg (Matt 25,40), sier Jesus. Så gjemt i den endevendelsen av stillingene som lignelsen beskriver ligger vår frelses mysterium, der Jesus forbinder fattigdom og barmhjertighet.
Kjære brødre og søstre, når vi lytter til denne evangelieteksten kan vi og alle verdens fattige sammen med Maria synge:
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
(Luk 1,52-53)
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse