I sin tjueførste katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 1. juni, tar pave Frans for seg lignelsen om fariseeren og tolleren. Det er tollerens korte, ydmyke bønn som når Guds hjerte. Tolleren har ingenting å gi Gud, bare sitt tomme hjerte, sine tomme hender og sitt oppriktige «Gud, vær meg synder nådig!».
I Lukasevangeliets attende kapittel leser vi:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
(Luk 18,9-14)
Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5|Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 |Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 |Katekese 12 | Katekese 13 | Katekese 14 | Katekese 15 | Katekese 16 | Katekese 17 | Katekese 18 | Katekese 19 | Katekese 20
Ydmyk bønn oppnår barmhjertighet
Forrige onsdag hørte vi lignelsen om enken og dommeren - om at vi må være utholdende i bønnen. Ved hjelp av en annen lignelse vil Jesus i dag lære oss den riktige innstillingen for å be og påkalle Farens barmhjertighet - hvordan vi skal be, den riktige innstillingen. Det er lignelsen om fariseeren og tolleren (jf. Luk 18,9-14).
Begge mennene går opp til tempelet for å be, men de gjør det på helt forskjellige måter og får helt motsatte resultater. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba (vers 11), og han bruker mange ord. Riktignok retter han en takksigelsesbønn til Gud, men i virkeligheten gjør han seg viktig med sine fortjenester og føler seg bedre enn andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet som han uttrykker det, eller som den tolleren der, sier han og viser til den andre personen som var der. Det er nettopp her problemet ligger: Denne fariseeren ber til Gud, men egentlig ser han på seg selv. Han ber til seg selv! I stedet for å ha Herren for sine øyne har han et speil. Selv om han er i tempelet føler han ingen trang til å falle ned for Guds majestet. Han blir stående, han føler seg sikker på seg selv, det er som om han selv er tempelets herre! Han lister opp alle sine gode gjerninger; han er ulastelig, han følger Loven mer enn nødvendig, han faster to ganger i uken og gir tiende av alt han tjener. Så snarere enn å be nyter han sin egen lovlydighet. Men hans innstilling og hans ord er langt fra Guds måte å handle og snakke på, - Gud som elsker alle mennesker og som ikke forakter synderne. Tvert imot forakter denne fariseeren synderne, også når han viser til den andre som er tilstede. Kort sagt, fariseeren, som regner seg selv for å være rettferdig, forsømmer det viktigste budet: å elske Gud og sin neste (jf. Mark 12,28-34).
Det er altså ikke nok å spørre oss selv om hvor mye vi ber. Vi må også spørre oss hvordan vi ber, eller bedre sagt, hvordan hjertet vårt er: Det er viktig å undersøke det for å vurdere tankene og følelsene og for å utrydde arroganse og hykleri. Men, spør jeg: Kan man be med arroganse? Nei. Kan man be med hykleri? Nei. Vi kan bare be når vi trer fram foran Gud slik som vi er. Ikke som fariseeren som ba med arroganse og hykleri. Vi er alle utsatt for hverdagens stress og jag, underlagt følelsene; vi er fortumlede, forvirrede. Vi må lære å finne igjen veien til vårt hjerte, å vinne tilbake inderligheten og stillheten, for det er der Gud møter oss og snakker til oss. Det er bare derfra at vi i vår tur kan møte andre og snakke med dem. Fariseeren går til tempelet, han er selvsikker, men han merker ikke at han har mistet veien til hjertet sitt.
Tolleren derimot - den andre - går til tempelet med et ydmykt og angrende hjerte: Han sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet (vers 13). Hans bønn er helt kort, ikke så lang som fariseerens: Gud, vær meg synder nådig!. Ikke noe mer enn det. Det er en vakker bønn! Skatteoppkreverne, som ble kalt for tollere, ble ansett for å være urene mennesker, underlagt de utenlandske herskerne; de ble sett skjevt til og ble generelt regnet til «synderne». Lignelsen lærer oss at det ikke er utifra vår sosiale tilhørighet at vi er rettferdige eller syndere, men utifra hvordan vi forholder oss til Gud og hvordan vi forholder oss til andre. Tollerens botsgester og hans få og enkle ord vitner om at han er seg bevisst sin elendige tilstand. Bønnen hans er essensiell. Han oppfører seg ydmykt, og det eneste han er sikker på er at han er en synder som trenger Guds nåde. Mens fariseeren ikke ba om noe siden han allerede hadde alt, kan tolleren bare tigge om Guds barmhjertighet. Og det er vakkert: å tigge om Guds barmhjertighet! Tolleren kommer «med tomme hender», med et tomt hjerte og erkjenner at han er en synder. Slik viser han oss alle hva som skal til for å få Guds tilgivelse. Til sist er det nettopp han, den foraktede, som blir til et bilde på den ekte troende.
Jesus avslutter lignelsen med en dom: Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt (vers 14). Hvem av disse to er den korrupte? Fariseeren. Fariseeren er et bilde på den korrupte som later som om han ber, men som bare greier å bryste seg foran speilet. Han er korrupt og later som om han ber. Slik er det i livet: Den som regner seg selv for å være rettferdig og dømmer og forakter andre er korrupt og hyklersk. Hovmodigheten ødelegger de gode gjerningene, tømmer bønnen, fjerner oss fra Gud og fra andre. Det er ikke for å nedverdige oss at Gud foretrekker ydmykhet. Det er heller slik at det må ydmykhet til for å kunne bli løftet opp av ham og få kjenne barmhjertigheten som kommer og fyller alle våre tomrom. Bønnen til den hovmodige når ikke fram til Guds hjerte, mens den elendiges ydmyke bønn slår det opp på vidt gap. Gud har en svakhet: svakheten for de ydmyke. For et ydmykt hjerte åpner Gud hjertet sitt fullstendig. Det er denne ydmykheten som jomfru Maria uttrykker i lovsangen Magnificat [også i katekese 19 siterte paven Magnificat]: For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. [...] Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham (Luk 1,48.50). Må hun, vår mor, hjelpe oss å be med et ydmykt hjerte. Og la oss gjenta den vakre bønnen tre ganger:Gud, vær meg synder nådig!
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse