Hopp til hovedinnhold
Bilde
Publisert 25. april 2017 | Oppdatert 25. april 2017

Bilde

Lørdag 22. april ble det 20. og 21. århundrets martyrer minnet med en bønnevake i kirken San BartolomeoTiberøya i Roma. Det var Sant’Egidio-fellesskapet som hadde arrangert bønnevaken, og pave Frans ledet den. For circa sytten år siden ga pave Johannes Paul II Sant'Egidio-fellesskapet i oppdrag å samle informasjon om nåtidens martyrer og trosvitner. Mye av arbeidet ble utført nettopp på Tiberøya. Endel minnegjenstander – etter både katolikker, ortodokse, anglikanere og protestanter – er permanent utstilt i kirkens seks sidekapeller.

Andrea Riccardi, Sant’Egidio-fellesskapets grunnlegger, holdt en innledende tale. Han minnet om det var nøyaktig fire år siden kidnappingen av to syriske biskoper på veien til Aleppo. Han sa også at når det gjelder de nye martyrene skammer vi oss «fordi de er våre samtidige, i noen tilfeller våre venner eller noen vi har sittet til bords sammen med. Som Christian de Chergé […]. Som Shahbaz Bhatti… » Riccardi avsluttet med å si at bønnevaken kan sies å være en forberedelse til pavens reise til Egypt. I Egypt har de kristne det svært vanskelig.

Med på bønnevaken var også slektninger og venner av mennesker som ble drept for sin tro: Karl Scneider fortalte om sin far Paul Schneider, en protestantisk prest som ble drept i Buchenwald i 1939. Roselyne Hamel fortalte om sin bror Jacques Hamel, presten som ble myrdet nær Rouen i fjor. Francisco Guevara, fortalte om sin venn William Quijano, en 21-åring som ble drept i San Salvador i 2009. Vekselvis med disse vitnesbyrdene ble Johannes' åpenbaring 7,9-17 lest opp.

Paven holdt en preken (se lenger ned på denne siden), og deretter ble det tent lyst og bedt for mange, mange martyrer, både kjente og ukjente. Minst 215 millioner kristne blir forfulgt i verden i dag.

Rett etter bønnevaken hilste paven på noen flyktninger som er blitt brakt til Italia via de humanitære korridorene, som er et økumenisk initiativ.

Evangelieteksten før prekenen var:

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!
Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere. (Joh 15,12-18)

Her følger pave Frans’ preken under bønnevaken:

Vi har kommet som pilegrimer til San Bartolomeo-basilikaen på Tiberøya, hvor gammel historie om martyrdød [apostelen Bartolomeus og den hellige Adalbert av Praha] blir forbundet med minnet om de nye martyrene, de mange kristne som er blitt drept av det forrige – og dette – århundrets vanvittige ideologier. De ble drept bare fordi de var Jesu disipler.

Når vi minnes disse heltemodige vitnene, både de gamle og de nye, får vi bekreftet noe som vi er oss bevisst: At Kirken er Kirke hvis den er martyrenes Kirke. Og martyrene er de som, slik vi er blitt minnet om av Johannes' åpenbaring, «kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,14). De fikk den nåde å bekjenne Jesus helt til enden, helt til døden. De lider, de gir livet, og for deres vitnesbyrd blir vi velsignet av Gud. Og det fins også mange skjulte martyrer, de kvinnene og mennene, som holder fast ved kjærlighetens milde kraft og Den hellige ånds stemme, og som i dagliglivet prøver å hjelpe sine søsken og elske Gud uten forbehold.

Egentlig er det hatet som er grunnen til alle forfølgelsene: Denne verdens fyrste hater dem som Jesus med sin død og oppstandelse har frelst og frikjøpt. I den evangelieteksten som vi har lyttet til (jf. Joh 15,12-19) bruker Jesus et sterkt og skremmende ord, nemlig «hat». Han, som er kjærlighetens mester, han som så gjerne snakket om kjærlighet, snakker her om hat. Men han ønsket alltid å kalle tingene ved deres rette navn. Og han sier til oss: «Vær ikke redde! Verden vil hate dere; men dere skal vite at den hatet meg først».

Av kjærlighet utvalgte Jesus oss og kjøpte oss fri. Med sin død og oppstandelse kjøpte han oss fri fra verdens makt, fra djevelens makt, fra denne verdens fyrstes makt. Opprinnelsen til hatet er som følger: Ettersom vi er blitt frelst av Jesus, og denne verdens fyrste ikke ønsker det, hater han oss og egger til forfølgelsene, som har pågått helt siden Jesu tid og Kirkens tilblivelse. Hvor mange kristne fellesskap blir vel ikke utsatt for forfølgelse i dag! Hvorfor? På grunn av denne verdens ånds hat.

I vanskelige øyeblikk i historien har vi ofte hørt det bli sagt: «Nå trenger fedrelandet helter». En martyr kan jo ses som en helt, men det vesentlige ved martyren er den nådegaven som vedkommende fikk: Det er Guds nåde, ikke motet, som gjør oss til martyrer. På lignende vis kan vi spørre oss: «Hva trenger Kirken i dag?». Blodvitner og dessuten vitner, hverdagens hellige. For det er de hellige som bringer Kirken framover. De hellige. Kirken kan ikke fortsette uten dem. Kirken trenger hverdagens hellige, de menneskene som fører et vanlig, men konsekvent liv. Men Kirken trenger også dem som tør ta imot den nåde å være vitner helt til enden, helt til døden. Alle disse er Kirkens levende blod. De er vitnene som bringer Kirken framover. De vitner om at Jesus er stått opp, at Jesus lever, og det vitner de om med et konsekvent liv og med den kraften som de får i gave av Den hellige ånd.

Jeg ønsker å føye et ikon til denne kirken i dag. En kvinne. Jeg kjenner ikke navnet. Men hun ser på oss fra himmelen. Jeg var på Lesvos, jeg hilste på flyktningene. Det var en mann der, på tretti år, med tre barn. Han så på meg og sa: «Far, jeg er muslim. Kona mi var kristen. Det kom terrorister til landet vårt, de så på oss og spurte oss om vår religion. De så at hun bar et krusifiks [paven antydet at hun bar et kors om halsen] og sa at hun skulle kaste det fra seg. Det gjorde hun ikke, og de skar over halsen hennes like for øynene mine. Vi elsket hverandre høyt!». Dette er det ikonet som jeg bringer som gave i dag. Jeg vet ikke om den mannen fortsatt er på Lesvos, eller om han har greid å komme seg til et annet sted. Jeg vet ikke om han har greid å komme seg ut av den konsentrasjonsleiren, for flyktningleirene – mange av dem – er konsentrasjonsleirer, for det er så mange stuet sammen i dem. Og de sjenerøse folkene som tar imot dem må ta også denne byrden på seg fordi de internasjonale avtalene later til å være viktigere enn menneskerettighetene… Og denne mannen var ikke bitter: Han, muslim, bar denne lidelsen, dette korset, uten nag. Han tok tilflukt i sin kones kjærlighet, hun som fikk nåde i martyrdøden.

Det er en stor gave å kunne minnes disse trosvitnene og be på dette stedet. Det er en gave for Sant’Egidio-fellesskapet, for Kirken i Roma, for alle de kristne fellesskapene i denne byen og for mange pilegrimer. Martyrenes levende arv gir oss i dag fred og enhet. De lærer oss at med kjærlighetens kraft, med mildhet kan vi bekjempe arroganse, vold og krig, og tålmodig virkeliggjøre freden. Så vi kan be slik: «Herre, gjør oss til verdige vitner for evangeliet og din kjærlighet; øs din barmhjertighet over menneskeheten; forny din Kirke, beskytt de kristne som blir forfulgt, gi hele verden fred snart. Din er herligheten, Herre, og vår er skammen (jf. Dan 9,7).

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse