Prestevielse av Paul Opata lørdag 21. april 2018
Kjære prester og ordensfolk, men fremfor alt, kjære Paul,
din prestevielse er en kirkehistorisk begivenhet. Du er den første afrikaner som blir viet til katolsk prestetjeneste i Norge. Det betyr blant annet at du er et svar på svært manges bønn og mer enn antyder at våre katolske afrikanske fellesskap har slått rot i norsk jord, for å bruke et upresist uttrykk.
Vi har alle kunnet se hvor nær du er våre afrikanere – 4296 av dem registrert i OKB – uten at det på noen måte har avsondret deg fra andre. Ditt år som diakon i Trondhjem har tydelig vist at du ser – og imøtekommer – pastorale behov i hele menigheten og at du har et hjerte for økumenikk.
Det er betimelig å nevne at Paul i sitt år som diakon, hadde en egen evne til å se hva andre ikke rakk å gjøre, og så gjorde han det. Dette gjelder bl.a. arbeidet blant ministranter – som jeg har sett fruktene av – og studenter samt voksenkatekesen.
«Du er en av dem han har valgt, og du besvarer hans kjærlighet ved å elske dem han elsker.»
Paul Opata ble født i Kisumu i Kenya, i nærheten av Lake Victoria, den 31. mai 1980. Fiske var den viktigste næring der hvor han vokste opp. Pauls interesser var akademiske, og han valgte studier i teologi og filosofi. I 2004 avsluttet han en bachelorgrad i disse fagene. Prestekallet modnet nok også i disse årene. Han fortsatte imidlertid sine studier i Nairobi, og tok en mastergrad i diplomati og internasjonal politikk i 2010 og var en tid knyttet til utenriksdepartementet i Kenya før han fortsatte med en lignende fagkrets ved Høyskolen i Buskerud, og avsluttet med en mastergrad der i 2014. På denne tid ble han tatt opp som prestestudent ved St. Eystein og tok endel enkeltfag ved Menighetsfakultetet. Studiene ble ifjor avsluttet med enda en mastergrad ved Det skotske kollegium og dominikanernes universitet, Angelicum, i Roma.
(Annen lesning, lest før biskopens preken)
Evangelium: Johannes 15,12–17
Jesus sa til sine disipler: «Dette er mitt bud: At dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.
Dere er mine venner, dersom dere gjør som jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre har fore. Nei, dere kaller jeg nå venner; for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gitt dere del i. Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»
Kjære Paul, jeg er overbevist om at du har valgt det evangelium (se avsnitt over, red. anm.) vi nettopp har hørt av minst to grunner: (1) Det sier noe svært viktig og nødvendig om forholdet mellom Kristus og hans disipler. Du er en av dem han har valgt, og (2) du besvarer hans kjærlighet ved å elske dem han elsker. Derfor har du kunnet motta hans kall.
Du er gammel nok til å vite hvor utholdende og trofast Kristus elsker oss. Våre feil og forsømmelser, nederlag og svik rokker ikke ved hans kjærlighet. Du er også gammel nok til å vite at det er meget i vårt trosliv som er uforutsigbart – dette er forresten med på å holde troen ung, men Guds kjærlighet er der uansett hva vi føler og gjør.
Din kjærlighet til de troende er imidlertid altfor viktig til at den kan tuftes på noe så vagt og flyktig som følelser. Den må være av den samme karakter som Herrens egen, og derfor båret og holdt oppe av din tro, din vilje og din opplyste forstand.
Mange reagerer på at Jesus sier at «Dere er mine venner, dersom dere gjør som jeg befaler dere». Slik er jo ikke et vennskap mellom mennesker. Men vennskapet med Gud er, for å si det forsiktig, ikke helt det samme. Du forstår at det å gjøre som han befaler, ikke er en betingelse for vennskapet med Herren, men et kjennetegn på det.
«De vet at du har et stort ansvar, for overfor Gud skal du ikke bare avlegge regnskap for deg selv, men også for den hjord som blir deg betrodd.»
Du feirer din første messe imorgen, den 4. søndag i påsketiden. I hver kirke i hele verden høres evangeliet om den gode hyrde, og det bes for kall til prestegjerningen. I vår domkirke vil du vise hva som skjer når Guds folk ber: Gud kaller prester i sin tjeneste.
Våre troende kunne ikke forestille seg en større gave nettopp denne søndagen, enn det du gir dem, ditt liv for dem. Og de vil fortsette å be for deg. De vet at du har et stort ansvar, for overfor Gud skal du ikke bare avlegge regnskap for deg selv, men også for den hjord som blir deg betrodd.
Min appell til deg er kort: «Lev ditt liv som prest slik at andre unge menn som Gud kaller, blir i stand til å motta kallet. Det er ikke noe som er mer oppmuntrende for disse enn et godt eksempel, en prest som er oppofrende og lykkelig i sitt kall.»
+ Bernt I. Eidsvig, Can. Reg.
Biskop av Oslo
Les mer
- Paul Opatas biografi
- Biskop Bernts preken ved Paul Opatas diakonvielse
- – Der jeg kommer fra, feirer vi messen med hele kroppen
- Se også billedserie fra ordinasjonsmessen
- Paul Opatas takkeord
- Se video fra ordinasjonen
- Biskop Berns preken fra ordinasjonsmessen