Reisebrev fra Valladolid

Publisert 16. november 2018 | Oppdatert 16. november 2018

Les reisebrevet fra seminarist Mathias Ledum

ÅRETS KULL: Her er hele kullet ved Royal English College of St. Alban i Valladolid og formatorene. Mathias ser du foran til venstre.

I dag har jeg vært 60 dager ved seminaret her i Valladolid. Det har vært 60 dager med glede, lærdom, utfordringer og mye nåde! Jeg skal forsøke å beskrive disse første 60 dagene i korthet, men tilgi meg om det blir i overkant langt, skriver Mathias Ledum, seminarist ved St. Eystein presteseminar.

13. september møtte 16 spente seminarister og jeg opp på trappa til Royal English College of St. Alban i Valladolid. Til dette 400 år gamle seminaret i Nord-Spania ble vi sendt av våre bispedømmer for å gjennomgå et såkalt «Propaedeutisk år», hvor grunnmuren for vår formasjon skal legges sten for sten. For å bli prest i Den katolske kirke, er det ikke nok bare å ta en grad i teologi og deretter prestevies. I stedet for en ren akademisk utdannelse, må man gjennomgå en form for dannelse eller «formasjon». Da opplæres, trenes, formes og forberedes man på den gjerning som venter enhver som blir viet til prest. Kort sagt: Alle prestestudenter skal formes etter Kristi eksempel og strebe etter å etterligne Kristus i alt. Denne formasjonen har ulik gjennomføring fra sted til sted, men grunnmuren, som bygger på fire søyler, er den samme overalt:

Menneskelig formasjon: Om Kristus kaller deg til prestetjeneste, så kaller han ikke bare deler av deg, men hele deg. Ikke bare de gode sidene, men også de sidene ved deg sjøl som du ikke er så fornøyd med. På det menneskelige plan skal man vokse i selvkunnskap og selvtillit mot en modenhet som krever forståelse og håndtering av sine egne og andres følelser.

Åndelig formasjon: Vi kan ikke gi videre noe vi ikke sjøl har. Om man skal tjenestegjøre som prest og hjelpe andre mennesker i det åndelige liv, så krever det at man sjøl er rotfestet i et nært vennskap med Kristus og gjennom bønn, meditasjon, sakramentene og åndelig veiledning stadig går dypere inn i dette vennskapet.

Intellektuell formasjon: Kristus underviste sine apostler før Han sendte dem ut for å gjøre alle folkeslag til disipler. Hver prestestudent skoleres i Kirkens rike lære, tradisjon og misjon, og man fokuserer på å etablere en solid forståelse av hva det betyr å være en Kristi disippel, slik at man står bedre utrustet til å forkynne det glade budskap og lede andre folk til troen.

Pastoral formasjon: Kristus er den gode hyrde som leder sin flokk. Pave Frans utfordrer prester i dag til å tjenestegjøre så nær sin flokk at man «lukter sau», og til å gå sammen med Guds folk i enhver situasjon; dele deres gleder og sorger, være barmhjertighetens arbeidere og frydefulle budbringere av det glade budskap. Med erfaringen fra pastoralpraksis lærer prestestudentene å kjenne den universelle Kirke og dens oppdrag, og bygger også et robust og realistisk bilde av de lokale utfordringene til den lokale kirke som de håper å tjene.

Siden vi alle har forskjellige bakgrunn og utgangspunkt, så fokuserer dette propaedeutiske året på at hver enkelt prestestudent får en solid grunnmur. På den skal man bygge sin videre formasjon underveis mot prestegjerningen. Bispedømmer ble anbefalt å ha et propaedeutisk år som det første steget i formasjonen i St. Johannes Paul IIs apostoliske ekshortasjon Pastores Dabo Vobis (1992), og i 2016 ble det bestemt av Kongregasjonen for geistligheten at et propaedeutisk år er «necessary, mandatory and indispensable.»

Fra nå av vil prestekandidater i Oslo katolske bispedømme derfor måtte gjennomføre et slikt år, og jeg er så heldig å være «prøvekaninen» for bispedømmet!

MAT MÅ MAN HA: Dette er refektoriet vårt, og her spiser vi alle våre måltider.

Livet i St. Albans College

Nå som jeg har brukt en hel del på å forklare hva formasjon handler om, så skal jeg forsøke å bruke resten av tiden på å fortelle om livet her i seminaret:

Den første uken gikk med til å bli kjent med hverandre, med staben, med huset og med rutinene. Vi fikk alle en fast husjobb som kan være alt fra sakristan til underholdningsansvarlig. Mindre jobber, for eksempel å ministrere i messen, lese lesninger og lede rosenkransen, går på rullering hver uke. Jeg fikk «Master of Ceremonies» som min faste husjobb, og det går ut på at jeg har ansvaret for ministrantene (altertjenerne) og for den generelle liturgien her i huset. Det er en jobb jeg trives godt med, og jeg lærer noe nytt hele tida. En annen ting vi ble introdusert for helt i begynnelsen, var historien til seminaret. Den er meget interessant, og jeg vil nok dedikere et helt eget innlegg til å gå mer i dybden av den.

Kort fortalt: Dette seminaret ble opprettet i 1589 for å trene engelske prester som skulle dra tilbake til Storbritannia for å tjenestegjøre i en tid hvor det var kriminelt, og dermed livsfarlig, å være katolsk prest. Det er ganske overveldende å tenke på at man daglig går i de samme gangene, og ber i det samme kapellet, som disse modige unge mennene gjorde før de dro hjem til sin omtrent sikre martyrdød for 300 – 400 år siden. Vi må forhåpentlig ikke bøte med våre liv når vi vender hjem igjen, men med disse martyrhistoriene sittende i veggene, blir man helt klart inspirert til å overkomme de utfordringene prestegjerningen byr på, med enda større iver og mot.

HISTORIENS GANG: Å gå i gangene her er nesten som å være på museum.

Hvem er i seminaret?

Vi er, som sagt, en gjeng på 17 stk., sju fra England, sju fra Irland, en fra Canada, en fra Wales og så klart en fra Norge. Aldersspriket er ganske stort; den yngste er 19 år og den eldste er 63 år – og vi kommer fra veldig forskjellige «kirkelige kulturer», men det gjør bare våre samtaler om Kirken enda mer spennende! Staben består av fire formatorer (de som har ansvar for vår formasjon), deriblant rektor, viserektor, åndelig veileder og pastoral veileder. Vi ber, spiser og studerer sammen, så vi har blitt veldig godt kjent med hverandre allerede fra starten av.

Hvordan foregår formasjonen?

Her i seminaret er undervisningen sentrert om de fire søylene i katolsk presteformasjon. I tillegg har vi undervisning i spansk historie, kultur og språk. Denne uken startet vi også med blokkundervisning, hvor en ekstern person kommer til seminaret for å gi et intensivt kurs i et spesifikt fag, for eksempel bibelfag, filosofi, kirkerett, sakramentslære etc.. I omtrent alle våre forelesninger har vi innsett hvor lite vi egentlig vet om teologi og om prestegjerningen. En av våre første oppgaver var å skrive et essay om hvordan vi så for oss sjøl som prester. Det ble en veldig lærerik øvelse, hvor vi fort innså at våre forestillinger om prestegjerningen handlet mye om oss sjøl, og ikke så mye om Gud. Dette ble den første av mange «aha-opplevelser» som vi siden har vi har gått gjennom. Det er ganske sannsynlig at det blir mange flere i løpet av året.

I timene blir alle utfordret til å kommentere ulike temaer, og om kommentaren ikke er gjennomtenkt og velformulert, så blir den «revet i stykker» med en dose humor. I stedet for å gi oss svaret på forhånd, blir vi heller pushet til å gi et eget svar og forsvare vårt standpunkt. Deretter skreller vi av det som er feil med vår påstand og kommer til et mer korrekt og nøyaktig svar. Dette gjør at vi stadig utfordrer vår egen tolkning av Kirkens lære og misjon, som til tider er farget av våre subjektive meninger, og tvinges til alltid å utvide vår horisont. På det åndelige plan strekkes vi langt for å få inn gode rutiner for et rikt bønneliv. Dagen starter på rommet kl. 6.15 med første tidebønn, så er det stille meditasjon i kapellet kl. 7.20 omtrent hver dag. I tillegg er det sakramentstilbedelse to ganger i uka, rosenkransandakt på onsdager, åndelig temaøkt på torsdager og lectio divina på fredager. Vi har åndelig veiledning annenhver uke. Det er nesten litt som å ha en personlig trener, bare åndelig sett. Så man møter opp, forteller hva man har gjort siden sist, han følger opp prosessen og stiller en del spørsmål og får deg til å vurdere framgangen din.

ROM FOR KUNNSKAP: Her er klasserommet vårt.

Hvordan ser en normal dag ut?

Vi starter dagen med stille meditasjon i kapellet kl 7.20 etterfulgt av morgenbønn og messe. Deretter spiser vi frokost sammen, før vi fra kl. 9 har undervisning fram til lunsj kl. 13.30. Etter lunsj går vi til kapellet for å be for paven før vi drikker kaffe og te i hagen. Mellom kl. 15 og kveldsbønn kl. 19.45 er det satt av «fritid» til studier, åndelig veiledning, pastoralpraksis og andre ærender. Mye av ettermiddagene går med til lesing av pensum og å skrive essays. Vi har gjerne tre essays på én gang, så det kan til tider være litt travelt. Men sjølsagt blir det også tid til å ta en pust i bakken (vi bor tross alt i siestaens land!). Kl. 19.45 har vi kveldsbønn etterfulgt av middag. Om vi ikke har tilbedelse etter middag, så er det vanlig at vi tar oss en tur ut, og iblant finner vi tilflukt i en bar i nærheten. Hver uke har vi praksis ute i felten, og vi er fordelt på tre forskjellige steder. Noen tjenestegjør på et suppekjøkken, andre på et sykehjem og jeg er i gruppen som er utplassert som engelsklærere på en barneskole (og dét er stor stas!). Fra tid til en annen drar vi på utflukter, både arrangert av seminaret og på privat initiativ. Vi har dermed fått se mye fint her i Spania så langt. Blant de mange flotte, gamle byene med en interessant historie vi har besøkt, er Ávila. Vi har også tatt turen innom St. Teresas kloster og sett hvor Johannes av korset virket som prest, og Palencia, der St. Dominikus i sin tid studerte.

HISTORISKE OMGIVELSER: Slik ser seminaret vårt ut fra utsida.

Å begynne min formasjon her har vært en stor overgang fra mine late dager på Blindern til full ukeplan med mange obligatoriske aktiviteter, men jeg har stortrivdes fra første stund. Å leve i fellesskap med folk du ikke har valgt sjøl, samtidig som man overgir mye av sin personlige autonomi til våre overordnede, er uten tvil utfordrende, men det er også en fin og høyst nødvendig øvelse i ydmykhet og lydighet. Man blir på denne måten stadig minnet på at dette handler om så mye mer enn bare oss sjøl, og at og at vi i likhet med Johannes døperen må si: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Dette er derfor virkelig et godt sted for å vokse, både i modenhet, ydmykhet, visdom, nestekjærlighet og ikke minst vokse og modnes i vårt kall!

En annen ting som vokser her, er buksestørrelsen. Vi fôres nemlig med veldig god spansk mat, og det synes allerede på flere ... . Men så lenge hjertet og hjernen vokser i takt med midjen, så er det nok ingen grunn til å bekymre seg! Jeg er overbevist om at jeg i løpet av dette året her i Valladolid, gjennom alle utfordringene og denne dyptgående dannelsen og modningen, både i meg sjøl og i mitt forhold til Gud, vil bli noe klokere på hva Gud virkelig kaller meg til.

Om du i din travle hverdag finner tid til en bønn eller to for oss her i seminaret, så er jeg utrolig takknemlig for det!

I Kristus,

Mathias