VÆR ÅRVÅKEN: –– Hold øynene åpne! Åpne deres hjerter – og også munnen, om det skulle behøves, er p. Hans Zollners råd til hvordan troende kan forebygge og hindre overgrep i menighetene. Han er professor i psykologi, president for Senter for beskyttelse av mindreårige ved Det pontifikale universitetet Gregorianapavens og pavens nære rådgiver i kampen mot overgrep. Foto: Erlend Bakke
Mange spør seg om hvorfor Kirken, som bare skal gjøre godt, stadig rammes av nye overgrepssaker. – Fordi ondskap er en del av menneskenaturen, svarer Kirkens ledende ekspert på seksuelt misbruk, jesuittpater, professor i psykologi og pavens nære rådgiver Hans Zollner.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Vandringen fra mørket mot lyset har vært smertefull for det verdensomspennende katolske trosfellesskap. P. Hans Zollner SJ advarer mot å tro at vi noen gang vil kunne utradere overgrep helt, men han mener at situasjonen vil bli mye bedre. Ikke fordi menneskenaturen endrer seg, men fordi Kirken gjør det: Nye lover og nye tiltak virker, og viktigere enn alt annet – samfunnet og Kirkens holdning til overgrep er en helt annen nå enn for 20 år siden.
Kardinalenes kanossagang
Det viser også «Møtet om beskyttelse av mindreårige», som ble holdt i Vatikanet på pavens ordre, 21.–24. februar i år. 190 kirkeledere deltok: 114 presidenter for nasjonale bispekonferanser, superiorer for ordenssamfunn og representanter for Vatikanets såkalte dikasterier. P. Zollner var sentral i planleggingen og gjennomføringen av møtet som ett av organisasjonskomiteens fire medlemmer. Under dette møtet grep kardinal etter kardinal ordet og talte med rungende røst om Kirkens tidligere synder, behov for renselse – og konkrete forbedringstiltak. – Filer som kunne dokumentert de fryktelige udådene og navngitt de ansvarlige, ble ødelagt eller ikke engang opprettet, sa kardinal Reinhard Marx, og fortsatte: – Istedenfor gjerningsmennene, ble ofrene tatt hånd om og bragt til taushet.
Han krevde etterprøvbarhet og åpenhet i den kirkelige administrasjonens behandling av overgrepssaker. Kardinal Blase J. Cupich sa at «mødre og fedre har stilt oss til regnskap», og mente at nå var tiden kommet for at Kirken selv setter nye standarder for granskning og ansvarliggjøring av biskoper. Kardinal Rubén Salazar Gómez tok et knallhardt oppgjør med alle former for klerikalisme, og sa: «Tankegangen bak våre ord må gjennomgå en grundig revisjon, slik at våre ord og handlinger samsvarer med Guds vilje».
Deltagerne lyttet til ofrene, tok innover seg deres smerte og samtalte med hverandre – nå er oppdraget å endre Kirken:
«Seksuell aggresjon, slik som alle store synder, er en del av den menneskelige realitet. Vi hadde ikke behøvd å bli frigjort og tilgitt – vi hadde ikke trengt frelse, hvis vi bare hadde kunnet forhindret at slikt skjer.»
P. Zollner
Kirkens evige kamp
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.» (Mark 10,13 – 16) uttrykker Kirkens fundamentale verdier, trodd på og praktisert i århundrer, ja så lenge Kirken har eksistert.
Til tross for dette kom overgrepsskandalene. Hvordan kunne det skje?
– For det første, selv i evangeliene skjedde ikke dette – at de små ble satt først – hele tiden. Jesus måtte si det til sine disipler: «La de små barna komme til meg», for selv de forsøkte å hindre dem i å nå ham. Disiplenes holdning var forståelig i deres historiske kontekst, i deres samfunn var barn stemme- og rettighetsløse; de skulle hverken bli sett eller hørt. Men Jesus forandret dette – han gav dem oppmerksomhet, fordi han så på dem som Guds engler, sier p. Zollner. Han presiserer at det svært tidlig i Kirkens dokumenter finnes normer og lover som tar opp presters misbruk av barn – og som skulle forsøke å hindre overgrep. – Under synoden i Elvira, Spania, 305–6, sanksjonerte deltagerne en norm eller lov som regulerte nettopp dette: Hvordan hindre at geistlige begår overgrep mot barn. Seksuell aggresjon, slik som alle store synder, er en del av den menneskelige realitet. Vi hadde ikke behøvd å bli frigjort og tilgitt – vi hadde ikke trengt frelse, hvis vi bare hadde kunnet forhindret at slikt skjer, sier han. Denne erkjennelsen mener jesuittpateren og professoren i psykologi at det er viktig å ta med seg i alt arbeid Kirken gjør for å beskytte barn mot overgrep:
– Uansett hvor mye vi gjør – og jeg lover å gjøre mye – så vil det ikke være mulig å utradere dette ondet én gang for alle. Menneskelig ondskap kan ikke reguleres bort med mer og bedre lover eller normer, eller fjernes med mer politi. Det betyr ikke at vi skal resignere, snarere tvert om: Vår innsats må bli enda mer iherdig.
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
I januar 2018 skrev du «Kampen mot seksuelt misbruk vil pågå en stund, så vi må ikke narre oss selv til å tro at løsningen ganske enkelt ligger i å introdusere nye regler og retningslinjer.» Vil dette noen gang ta slutt?
– Nei, som jeg sa – og jeg er en meget realistisk person: Det vil aldri ta helt slutt. Det er nødvendig å ta dette innover seg, rett og slett for å unngå å narre seg selv. Naivitet er en farlig fiende.
Tragediens forklaringer
Bilde
Kirken har – på ett eller annet nivå – kjent til overgrep og overgripere i svært lang tid. Hvorfor ble ikke det stoppet? Hvorfor ble de ikke stoppet og straffet tidligere? P. Zollner mener at noen ble stoppet. At noen ble straffet, er det heller ikke tvil om. Hvorfor skulle Kirken ellers ha utviklet lover og normer gjennom århundrer nettopp med dette som formål, spør han retorisk. Noen ble også ekskommunisert, konstaterer Zollner. Men noen ble hverken stoppet eller straffet. Hvorfor? Jesuittpateren mener at det finnes flere grunner:
– Noen biskoper og ledere i ordenssamfunn trodde simpelthen og helt oppriktig ikke at en prest kunne skade et barn. Foreldre av barn som er blitt misbrukt, har i mange tilfeller heller ikke trodd på barnas fortellinger. Det er én forklaring på hvorfor overgrepshistorier først blir kjent mange år etter at overgrepene faktisk skjedde: Foreldrene trodde ikke på barna, og dermed lot barna selvsagt være å rapportere sine opplevelser til andre, sier p. Zollner, og fortsetter:
– Noen prester vedgikk overgrep og sa at de angret, og deres biskop mente at det måtte være tilstrekkelig. De trodde på presten, som sa: «Ja, jeg har gjort forferdelige ting, men jeg angrer på dem og jeg lover å forbedre meg.» Det var selvsagt veldig naivt av biskopen – og langt fra ansvarlig. For det tredje: Tidligere trodde psykiatere og psykologer faktisk at de kunne kurere overgripere. Jeg kjenner til et tilfelle hvor en biskop sendte en prest som hadde begått overgrep, til en meget anerkjent psykolog. Presten gikk i terapi i ett år og biskopen fikk et sertifikat som garanterte at presten nå var kurert og ikke lenger representerte noen fare. Tre måneder etterpå begikk han nye overgrep, sier Zollner tydelig oppgitt, og trekker frem en tredje grunn til at overgripere slapp unna: Biskoper og ledere av ordenssamfunn forsøkte å unngå skandale.
– De forsto skandale som noe som offentlig kunne skade Kirkens renommé, ett eksempel på dette «noe» er kriminelle prester. De mente nok også at om Kirken ble svekket, ville det skade samfunnet som helhet. De skjønte ikke at deres forsøk på å unngå denne typen offentlig skandale, førte til en enda større – og mye verre – skandale senere, en som har påført både dem og Kirken mye større skade, nemlig tildekking og hemmelighold, forklarer p. Zollner.
«En voksens overgrep mot en mindreårig handler alltid om misbruk av makt.»
P. Zollner
Overgrep er maktmisbruk
Hvilke strukturelle faktorer har bidratt til å skape et miljø som har gjort denne umenneskelige – og likevel svært menneskelige – oppførselen mulig?
– Kirken er ikke en pyramidal struktur, slik som du lett kan forestille deg når du tenker på de troende, presten, biskopen og deretter paven. Det er simpelthen ikke slik Kirken fungerer: Dersom én biskop i en bispekonferanse ikke følger retningslinjene for beskyttelse av barn, hvem kan stoppe ham? Den eneste som denne biskopen står til ansvar overfor, er paven. Men paven er langt unna, og kan ikke veilede 5001 biskoper. Det er en umulig oppgave, og han har også andre ting å ta seg til. Det strukturelle spørsmålet er: Hvordan kan biskoper bli holdt ansvarlig dersom de bestemmer seg for ikke å gjøre det Den hellige stol eller deres egen bispekonferanse ønsker eller beordrer? Hvem kan holde dem ansvarlig? Til nå: i praksis ingen. Det er der mediene kommer inn; det er mediene som nå de facto holder biskopene ansvarlig. De rapporterer om saker der Kirken, ved biskopene, ikke har tatt sitt ansvar. 31. desember, i sin tale til kurien, roste Den hellige far mediene, nettopp fordi de hadde gransket Kirken kritisk og dermed utført sitt samfunnsoppdrag. Journalister er ikke en del av problemet, men en del av løsningen på det.
Er homoseksualitet roten til det seksuelle misbruket noen av prestene i Den katolske kirke har stått for?
– Selvsagt ikke. Roten er maktmisbruk. En voksens overgrep mot en mindreårig handler alltid om misbruk av makt. Seksualitet er svært formbar. Den kan uttrykkes på mange forskjellige måter og én av de mest kraftfulle dynamikker i et menneske, er aggresjon og makt. Seksuell vold, altså overgrep, er en måte å uttrykke sin makt på. Dét er roten til misbruk, sier p. Zollner og viser til at om homoseksualitet automatisk hadde ledet til misbruk, så ville alle homoseksuelle vært overgripere.
– Det er de ikke. Det samme kan sies om sølibatære, fremhever jesuittpateren og professoren i psykologi.
Betyr det at selv om en mann begår et seksuelt overgrep mot en annen mann eller gutt, så er han ikke nødvendigvis homofil?
– Det stemmer. Den seksuelle adferden kan være av homoseksuell karakter, men et stort antall av dem som begår slike overgrep identifiserer seg ikke som eksklusivt eller primært homoseksuelle, konstaterer p. Zollner.
«Alle studier og rapporter som er bestilt av regjeringer og utført av uavhengige forskere, viser det samme: Sølibatet i seg selv leder ikke til overgrep.»
P. Zollner
Sølibat som risikofaktor
I 2017 foreslo en australsk granskningskommisjon at påbudet om sølibatet for katolske prester burde oppheves for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn. I den offentlige debatt nevnes sølibatet ofte som årsak til geistlig misbruk.
P. Zollner, hva med en sølibatær livsførsel – øker det risikoen for misbruk?
– Nei, ikke i seg selv. Alle studier og rapporter som er bestilt av regjeringer og utført av uavhengige forskere, viser det samme: Sølibatet i seg selv leder ikke til overgrep. Men sølibat kan bli en risikofaktor dersom det ikke leves ut på en god nok måte innenfor de rammene et preste- eller ordenskall setter for tilværelsen. Men selv da blir sølibatet en risikofaktor først over tid, sier han og viser til en stor meta-analyse av alle studier som er gjort på dette verden over. Den dokumenterer at en katolsk prest som misbruker et barn, i snitt er 39 år gammel. Det første overgrepet skjer altså cirka 15 år etter ordinasjonen.
– Dette er en mann som har levd et sølibatært liv i 15 år uten å begå overgrep. Og når de misbruker, er det oftest unge voksne, tenåringer, ikke barn. Det kan forklares – men på ingen måte unnskyldes! – med ensomhet, overarbeid, mangel på normale og sunne måter å koble av på, ingen eller få gode vennskap. Så vender de seg mot noe annet, som de tror skal lindre deres plager. Men det gjør det ikke.
Hva kan presten selv gjøre for å leve godt i og med sølibatet?
– Han må først og fremst forstå at å modnes er et verb, ikke et substantiv. Modning er en kontinuerlig prosess, presten må tenke: «Jeg fortsetter å studere, lære, være nysgjerrig på nye ting og åpen for samtale, diskusjon – og ikke minst: Jeg er klar for å ta imot råd.»
«Sett dere inn i hva dere kan gjøre for å bistå overgrepsofre, og hva som skal til for å gjøre Kirken og familien til trygge steder for barn. Vær tilgjengelig for dem som trenger deres støtte.»
Hva vil du trekke frem som det viktigste Kirken selv har gjort for å stanse overgriperne?
– Den har skjerpet sine lover, både i 2001 og 2010. For eksempel regnes seksuelt misbruk av barn nå blant de mest alvorlige kriminelle handlinger, dette inkluderer besittelse og spredning av digitalt overgrepsmateriale, sier han, og minner om at i 2011 ble alle verdens bispekonferanser bedt om å lage retningslinjer for fem områder, og sende dem til Kongregasjonen for troslæren. Disse er: retningslinjer for behandling av ofre, dannelse av seminarister, behandling av overgripere, opplæring av de troende og retningslinjer for samarbeid med sivile myndigheter.
P. Zollner mener at Kirken fremdeles kan gjøre mye – og mer enn den til nå har gjort – for å forhindre seksuelle overgrep:
– På et organisatorisk nivå gjennom å undervise Kirkens medarbeidere om de individuelle og organisatoriske komponentene som må være på plass for at vi skal kunne beskytte barn effektivt mot misbruk. Vi må også fortsette å informere om og gjennomføre retningslinjer og tiltak, sier han. Individuelt handler arbeidet om å øke bevisstheten om problemet gjennom å ta det åpent opp, ved å sette ord på det, ved å gi folk språklige verktøy, tid og sted til å samtale om det.
– Våre tre hovedprogrammer utdanner folk i beskyttelse av barn mot overgrep. Det er gjennom kunnskap at Kirken over tid forandres.
Hva er ditt beste råd til troende som arbeider mot overgrep mot mindreårige i sin lokale menighet?
– Hold øynene åpne! Åpne deres hjerter – og også munnen, om det skulle behøves. Sett dere inn i hva dere kan gjøre for å bistå overgrepsofre, og hva som skal til for å gjøre Kirken og familien til trygge steder for barn. Vær tilgjengelig for dem som trenger deres støtte. Be også deres ledere, prester, biskoper og alle andre med et ansvar i Kirken om å leve opp til kravene som deres oppdrag stiller til dem.
P. Hans Zollner SJ
Født i Regensburg, Tyskland, 1966.
Sluttet seg til Jesuittordenen i Nürnberg, 1990.
Professor i psykologi ved Psykologisk Institutt, Det pontifikale universitetet Gregoriana, 2010.
Medlem av Den pavelige kommisjon for beskyttelse av mindreårige, 2014.
President for Senter for beskyttelse av mindreårige ved Det pontifikale universitetet Gregoriana, 2015.
Medlem av organisasjonskomiteen for Møtet for beskyttelse av mindreårige, 2019.
