VANDRING I DYPET:– Du er ikke alene som pilegrim. Du tråkker på samme sti som alle andre før deg – på den måten deler du også alle deres bører, sorger, gleder og håp. Det er et dypt fellesskap gjennom generasjoner og århundrer, sier p. Haavar Simon Nilsen O.P..
Den første berømte pilegrim er Helena, keiser Konstantins mor, som legger avgårde mot de hellige steder i år 325. Er pilegrimsvandring fortsatt en god idé, 1700 år senere?
Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Man kan saktens undre seg når p. Haavar Simon Nilsen O.P. forteller om hvordan han ankom Santiago de Compostela etter drøyt 1500 kilometers vandring fra Le Puy, Frankrike: Krumbøyd over sykkelen – som tjente som rullator! – med en røsslyngkvast til seierskrans surret om staget.
Men tro ikke at den standhaftige pater lot sin pilegrimsoverbevisning rokke av en omgang kronisk hoftebetennelse: – Å vandre som pilegrim er en fantastisk idé. Det kan aldri bli feil, sier pilegrimspateren og presiserer at det er vandringen som gjør en til pilegrim. – Målet er å stadfeste den indre og ytre reisen man har vært på, sier p. Haavar og minner oss om ordtaket «Ingen pilegrim vil legge ut på veien mot de hellige steder og Gud uten først å ha Kristus i sitt hjerte.» – Det er en Kristus-vandring, egentlig: Den fokuserte pilegrimen har alltid en medvandrer i Kristus, forteller p. Haavar og erindrer at det gjennom tidene har vært pilegrimer av så ymse slag: I middelalderen lå det bordeller langs pilegrimsledene. – Jeg har møtt disse typene, alle sammen: De fleste som går, vil noe med turen, det er ett eller annet personlig som kaller dem til å gå. De vet ikke nødvendigvis hva en pilegrim er, men de lærer underveis. Det er vakkert. Selv var han veldig lite forberedt på hva som ventet ham: – Hverken utstyrsmessig, sjelelig eller åndelig var jeg klar over hva jeg gikk i møte. Jeg hadde en sekk på 22 kilo. Det er latterlig tungt, sier han og ler så det gir gjenklang i murveggene i St. Dominikus kloster på Majorstuen i Oslo.
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
P. Haavar vandret mot Santiago i 2004. Samme år la 179 994 pilegrimer ut på samme led, ti år senere var tallet 237 983 og i 2016 gikk nesten 100 000 flere den samme ruten. Hva som gjør at stadig flere vandrer mot et hellig mål, kan man bare spekulere i, så vi spør heller p. Haavar om hans beveggrunn: – Dette var året før jeg trådte inn i dominikanerordenen. Kallet mitt arbeidet i underbevisstheten og jeg hadde behov for å gå i dybden, for å komme bort fra alt. Så åpnet det seg en mulighet i 2004. Jeg gikk alene, og prøvde nok like mye å gå fra spørsmål som å komme dem imøte. Da er det å legge ut på pilegrimsferd noe av det dummeste du kan gjøre. Den monotone marsjen gjør at man innhentes av seg selv, sier p. Haavar. Den svenske dikter Karin Boje skriver at «det er vägen som är mödan värdt», ord som også passer til p. Haavars vandringserfaring: – Søsteren min hadde gått tidligere. Hun insisterte på at jeg måtte gå. Det var underlig å tenke på at jeg satte foten min på samme sted, samme sten som henne – fire år før meg. Det gav en ny innsikt: Du er ikke alene som pilegrim. Du tråkker på samme sti som alle andre før deg – på den måten deler du også alle deres bører, sorger, gleder og håp. Det er et dypt fellesskap gjennom generasjoner og århundrer.
«Du bør gå i én måned eller mer. Du må ut av feriemodus!»
Bilde
Hoftefast i Burgos
Pater Haavar forteller om sterke inntrykk langs pilegrimsleden, om mannen fra Sri Lanka som brukte tre timer på å forklare hvordan man inntar et måltid på bananblader; om den vietnamesiske restauranteieren fra Frankrike som vandret i pensko og silkeskjerf og sa «I’m not strong, but I’ve got strength»; om den ufordragelige tyskeren som til slutt ble hans redning etter at hoftene kollapset i kronisk betennelse, slik at han ikke kunne gå lenger. Han satt bom hoftefast i Burgos (bilde t.h., foto: REUTERS/Felix Ordonez), middelalderbyen i Castilla-Leon, 856 meter over havet.
– I tillegg til at man møter seg selv på en ny måte, møter man så utrolig mange slags mennesker, men da må du gå alene. Det anbefaler jeg sterkt. Alenevandringen gjør at man stiller sinnet så åpent for andre.
I Burgos sviktet paterens hofter den dagen inter- og telefonnettet lå nede. Det var ingen å si fra til, og sinnsstemningen var laber. Så kom tyskeren og inviterte på øl.
– Kan du ikke bare ta bussen, foreslo han. Nei. Hva med å dra hjem? Nei. Du kan vel sykle? Da løsnet det. Ja! Det kunne jeg, forteller p. Haavar.
Dagen etter kjørte han rundt sammen med et par lokale politibetjenter og lette etter en kassert sykkel. De fant den til slutt. Så endte p. Haavar med å gå 1100 km, sykle 300 og så støttet han seg på sykkelen de siste 100. – Og når du kommer frem, tror du kanskje at vandringen er over. Det er den ikke; du fortsetter å vandre etterpå og erfaringene fortsetter å forme deg. Men da må du overskride grensen for en feriespasertur: – Du bør gå i én måned eller mer. Du må jo ut av feriemodus, forkynner p. Haavar, den rullende pilegrim.
«Gå i messe, be for turen, still deg mentalt inn på en vandring du skal klare alene»
Bilde
MÅL MED MENING:Santiago de Compostelas enorme katedral har også et enormt røkelseskar som kalles «Botafumeiro». I november 2010 besøkte pave Benedikt XVI katedralen. Foto: REUTERS/Stefano Rellandini (SPAIN - Tags: POLITICS)
Pilegrim eller turist
«Gammelt fiendskap måtte slettes, gjeld betales. Like før avreisen avla man et grundig skriftemål, tok del i en pilegrimsmesse, for så til slutt å motta Kirkens velsignelse over veske, stav og pilegrimen selv», skriver p. Olav Müller om hvordan en vordende pilegrim forberedte avreisen i middelalderen. Prosedyren er kanhende mer prosaisk i 2019: – Gå i messe, be for turen, still deg mentalt inn på en vandring du skal klare alene, selv om du ikke går alene: Som pilegrim går du med Kristus i ditt indre. Det er en god forberedelse, mener p. Haavar. Han oppfordrer også til at man meddeler sine vandringsplaner til venner og bekjente, slik at man kan bære deres bønner med seg og legge dem frem for helgenen når man kommer frem. – Det gjorde de i middelalderen, det gjør vi fortsatt. Tar man med andres bønner, blir pilegrimsferden rikere både for den som vandrer og dem som ber om forbønn. P. Haavar minner om at det pilegrimen gjør, er å vandre: Ikke dra på tunge bøker eller store kameraer, og ikke gjør vandringen til en reiseblogg for Gud og hvermann. Hold deg til det vesentlige: åndelig fornyelse. – Man må velge: er man pilegrim eller turist? Gjennom den monotone marsjen over lang tid vil Gud åpenbare seg på en fornyet måte, og det må man legge til rette for: åndelig, selvsagt, men også praktisk, sier p. Haavar.
Pakkeliste
Bilde
Hvordan pakker den moderne pilegrim sin vandringssekk? – Sekken skal ikke veie særlig mer enn en tiendedel av din kroppsvekt. Utstyrsmessig er det en minimumsoppakning som gjelder. Det betyr daglig vask av tøy, sier p. Haavar, sekken skal nemlig svare til pilegrimens letthet: Han skal aldri slå seg ned, han skal alltid videre. Slik kan en pakkeliste se ut:
Sekken må være lett, det stiller lavere krav til anatomien. Bærende hoftestropper blir dermed ikke så viktig.
Innerst: Ett ekstra skift undertøy. (2 underbukser, 2 T-skjorter, 2–3 par sokker)
1 shorts.
En lett turbukse, gjerne en som kan gjøres om til shorts.
Hvis det er tidlig eller sent i sesongen: muligens en tynn ullstillongs/genser.
En lett, varm genser. Kan bli kaldt, spesielt i fjellpartier.
En lett og vindtett jakke.
Pilegrimspater Haavar er forsiktig med å anbefale skotøy: Folk er så forskjellige. Ta det du er bekvem med, noe som er velprøvd og inngått. Et personlig tips, likevel: lette og luftige sko. De tørker fort om du blir våt. Et tynt ullsokkpar kan være nyttig, spesielt om du plages med gnagsår.
Viktig: En veldig lett sovepose, sommertype, dersom man ikke skal gå om vinteren.
En lett turponcho, som dekker ned til leggene, evt. lårings.
Pilegrimsstav: Når du går med stav, senker du rytmen. Dessuten bidrar det til å trene overkroppen. Det ligger mye helse i en god vandrekjepp – og så føler du deg litt tryggere.
En liten kniv i et format som passer for deg. Det er veldig greit å ha når du skal skjære brød, ost og pølse.
Gummipropp (kjøkkenklask) som du kan legge over ethvert sluk. Da kan du vaske tøyet ditt over alt. Ikke stol på at du finner en propp.
Et mikrohåndkle.
En ullbull/-buff/-hals: Den funker både som lue, skjerf og pannebånd.
Et bittelite medisinskap. Husk at det finnes apotek overalt – jo lenger sør du kommer, jo flere er det – så det meste kan du kjøpe på veien.
Ørepropper: Du skal alltid ligge på rom med fremmede mennesker, gjerne på 12-mannsrom. Det er mye, men det er ikke stille!
Et lite og hendig digitalkamera.
Bønnebok. Ikke ta med andre bøker. Får du akutt lesebehov, kjøp noe underveis.
Notatblokk.
Du kan ta med kart, men sett deg heller inn i turen på forhånd. Det mest praktiske er små kart med høydeprofil på hver dagsetappe (se bilde over). Da vet du hvor langt du skal gå og med hvor mye innsats.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
