DEN INDRE STEMME: – Det var ingen stemme som talte høyt til meg fra oven, mellom fjellsidene ved Tinnsjøen. Det var en erkjennelse innenfra, sier biskop Bernt I. Eidsvig om sitt kall.
Da den unge Bernt Ivar Eidsvigs tannlege Fritz von Krogh annonserte i Rjukan Arbeiderblad på 1930-tallet, stod det: «Ubemidlede gis gratis behandling».
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen Alle foto: CF-Wesenberg
Det var riktignok et yrkeskall med vilje til å forbarme seg over hjelpetrengende, men det demonstrerte at ens profesjonelle gjøren og laden kunne handle om mer enn å utføre en praktisk oppgave, utøve sitt fag og motta lønn: Det du gjør i og med ditt liv kan – og kanskje bør – peke ut over deg selv.
– Vi har alle et kall i dåpen; det er felles for oss kristne. Vi er kallet til å tilhøre Guds folk som er på vei til Gud. I det ligger en forpliktelse til å gjøre alt man kan for å styrke Guds folk og det de gjør: Be, være generøs og gjøre gode gjerninger, sier biskop Bernt.
Det er et hvert menneskes plikt å ha et kall, mente den danske eksistensfilosof Søren Kierkegaard. Noen har en tidligere utviklet pliktfølelse enn andre.
– Når tenkte eller fornemmet du første gang at Gud kalte deg?
– Det spesielle kall, prestekallet, fornemmet jeg allerede i 10 – 12-årsalderen, sier biskopen ettertenksomt. Hans kall avtegnet seg som en gradvis og stadig klarere bevissthet om at han skulle vie sitt liv til Gud.
– Å begripe det var overveldende for en ung mann. Innerst inne håpet jeg at det var et innfall som skulle passere. Slik ble det ikke.
– I siste år på Rjukan gymnas sa vår lutherske sogneprest at han trodde at jeg hadde et kall, fortsetter han. Omtrent samtidig lyttet gymnasiast Eidsvig til biskop Johannes Smemos avskjedspreken på NRK i 1968. Den aldrende Oslo-biskopen fryktet prestemangel, og sa at hvis unge menn hadde kall, skulle de følge det. Det gjorde et visst inntrykk.
– Jeg hadde tenkt å studere historie ved Universitetet i Oslo, men bestemte meg for teologi. Jeg valgte det på grunn av kallet, ikke fordi jeg var så interessert i faget. Heldigvis viste teologi seg å være spennende når man først gav seg i kast med det.
«Jeg kjente det i mitt hjerte, men så tenkte jeg: Prest skal jeg i hvert fall ikke bli, og la det til side. Og så kom det tilbake.»
Frykt og henrykkelse
Kallet kan komme til uttrykk på så mange vis. Paulus mottok sitt kall på vei til Damaskus for å drive kristenforfølgelser. Han ble blindet av et plutselig syn og en himmelsk røst talte til ham og sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» For biskop Bernt artet det hele seg litt mer adagio, slik han sier det passer seg for en Rjukan-gutt.
BISKOPENS KAPELL: I kapellet i Akerveien 5 ber biskop Eidsvig sine tidebønner. – Du må leve ditt kall: Be dine tidebønner, lese messen, gå til skrifte, sier han.
Bilde
– Det var ingen stemme som talte høyt til meg fra oven, mellom fjellsidene ved Tinnsjøen. Det var en erkjennelse. Jeg kjente det i mitt hjerte, men så tenkte jeg: Prest skal jeg i hvert fall ikke bli, og la det til side. Og så kom det tilbake, sier han – og slik fortsatte det en tid. Han vekslet mellom å frykte kallet, som ble tydeligere og tydeligere, og å la seg henrykke over det. Biskop Bernt hadde seks års betenkningstid fra han begynte på teologistudiet til han ikke lenger kunne utsette å ta et valg.
Han ble tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 20. desember 1977.
– Deretter begynte jeg å studere ved Heythrop College, London, som prestekandidat fra Oslo. Jesuittene som jeg bodde hos, fulgte meg godt opp, sier biskop Bernt.
Han bodde i en kommunitet på 20 stykker. Da lever man tett, blir godt kjent med hverandre og sammen med sine medbrødre finner man etterhvert ut om man egner seg til prest.
– Går du på nattklubb hver kveld, bør du kanskje finne deg noe annet å gjøre, konstaterer biskop Bernt.
«Så var det rett og slett vanskelig for meg å begripe at Gud kunne gi opp sin kirke etter 1500 år.»
Fant Kirken hos KGB
«Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27:46, og Mark 15:34 – en henvisning til Salme 22), roper Kristus ut på korset. Følelsen av å være forlatt av Gud kan ramme alle – og komme plutselig.
– Var du noen gang i tvil om kallet?
– Etter at jeg begynte på prestestudiet? Ja, i flere perioder. Jeg arbeidet som journalist i Morgenbladet, jeg var ansatt i Gyldendals tidsskriftredaksjon og i Riksmålsforbundet – jeg undersøkte altså andre muligheter, men teologien vant hver gang.
I 1976, 22 år gammel og før han konverterte, ble han arrestert av sovjetisk politi og ført til det beryktede KGB-fengslet Lefortovo i Moskva. I 100 dager satt han på en 12 kvadratmeter liten celle med tre senger og ett vannklosett.
– Når du sitter slik, alene på en celle i et fengslet i en fremmed by langt borte, så har du god stimulans for bønn og betraktning. Der, omgitt av troens fiender, innså jeg at jeg var katolikk, sier biskop Bernt.
Han var visst aldri spesielt luthersk av seg, hadde fundert på å konvertere lenge og argumenterte stadig i sitt indre mot dragningen mot Den katolske kirke. Han fant etterhvert ut at de argumentene ikke lenger overbeviste ham selv engang.
– Hvilke argumenter gjorde at du til slutt ønsket å la deg oppta i Kirken?
– På den tid var jeg spesielt opptatt av historie, derfor appellerte den uavbrutte historiske linje sterkt til meg, altså læren om den apostoliske suksesjon, fra apostlene den gang til biskopene av i dag. Så var det rett og slett vanskelig for meg å begripe at Gud kunne gi opp sin kirke etter 1500 år. Hadde den tatt så feil i noen hundre år at han trengte en ny, som attpåtil var under statlig kontroll, spør biskop Bernt og vedgår samtidig at han ikke var fryktelig opptatt av liturgien.
– Skriftemålet, derimot, det fant jeg slik jeg hadde håpet: Det var til hjelp, sier biskop Bernt, som hadde p. Ellert Dahl ved St. Dominikus kloster som veileder:
– Han var veldig klok og til stor støtte for meg i konversjonsprosessen som tok noen måneder.
«Du må leve ditt kall: Be dine tidebønner, lese messen, gå til skrifte: Har du vedkjent deg ditt kall, må du gjøre det kallet rommer av hele ditt hjerte. »
INGEN LETTVINT SAK: Kallet kommer av bønn og virkeliggjøres ved at du lytter til det – og tar Gud på alvor, mener biskop Eidsvig.
Kalt av bønn
Bilde
– Så vidt jeg husker var det geografilæreren på barneskolen som spurte guttene i klassen om noen av oss kunne tenke seg å bli prest. Allerede da tenkte jeg at «jo, kanskje det». Det var ingen som hadde spurt oss om det før, sier biskop Bernt.
Alt fra da av lyttet han oppmerksomt til Guds kallelse: Han gikk i kirken hver søndag, hadde et ganske disiplinert bønneliv, leste daglig i Bibelen og deltok også i kristelig ungdomsarbeid.
– Hva dette gjorde med meg som person, er jeg i tvil om: De påstår at jeg ble født gammel, så der hadde jeg lite å tære på. Jeg vet heller ikke om jeg kunne bli mer alvorlig enn jeg allerede var. Men ett er jeg sikker på: Kall er også et svar på bønn. Hvis det ikke bes, så tror jeg ikke det kommer noe kall.
– Har du noen gang tvilt på ditt kall etter prestevielsen?
– Nei. Jeg tror de fleste er sikre på at de har mottatt og forstått sitt kall. Å stille spørsmål ved sitt kall er bedre enn å tvile på det: finner jeg nok tid til refleksjon og bønn? Tenker jeg nok på de andre, eller har jeg bare meg og mitt i tankene? Hvordan utfører jeg mine oppgaver, de praktiske og liturgiske, i prestegjerningen? Å stille gode, kanskje kritiske spørsmål til seg selv er sunt, iallfall om man har styrke nok til å avgi ærlige svar og ta konsekvensen av dem.
Kallet kommer av bønn og virkeliggjøres ved at du lytter til det – og tar Gud på alvor. Men innsatsen stanser ikke der. Du må arbeide for å opprettholde det.
– Du må leve ditt kall: Be dine tidebønner, lese messen, gå til skrifte: Har du vedkjent deg ditt kall, må du gjøre det kallet rommer av hele ditt hjerte. Da utvikler det seg, fordi du stadig ser nye muligheter gjennom daglige kallsbekreftelser: Gjør korsets tegn idet du står opp og hilser dagen, be, studer og bre ut din horisont, før gode samtaler med kolleger og veiledere, utfør dine praktiske og liturgiske oppgaver nidkjært, gå i kirken og til skriftemål, oppfordrer biskop Bernt og trekker opp et skille mellom idealisme og det særskilte troskall.
– I en del yrker, som lærer, lege eller sykepleier, kan man drives av en idealisme så sterk at man kaller yrkesvalget et kall. Slik idealisme er viktig og sunn, og den gjør noe med både personen og yrkesutøvelsen, men det er ikke et kall som forplikter deg overfor andre enn din samvittighet, arbeidsgiver, dine elever eller pasienter. Har du et særskilt kall til prestegjerning eller ordensliv, står du ansvarlig overfor Gud. Hvis du velger å ignorere det, er ikke viljen lenger ren – og du er i trøbbel.
Om biskop Bernt I. Eidsvig (f. 1953)
Født og oppvokst i Rjukan
Cand. theol. fra Universitet i Oslo i 1978 og ved Heythrop College, University of London, England (Master of Theology) i 1982.
Tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap 20. desember 1977.
Presteviet 20. juni 1982 i Oslo av biskop John Willem Gran.
Kirkelig tjeneste
1. oktober 1982 – 1. januar 1986: Kapellan i St. Paul, Bergen.
1. januar 1986 – 1. september 1991: Sogneprest i St. Paul, Bergen.
27. august 1991: Drar til Klosterneuburg, Østerrike.
28. august 1995: Ordensprofess hos augustiner-korherrene (Can.Reg.) i Klosterneuburg.
21. juni 1996: Novisemester i Klosterneuburg.
15. oktober 1996 – 1. juli 2003: Sogneprest i St. Leopold, Klosterneuburg.
22. oktober 2005: Vigslet til biskop av Oslo i Trefoldighetskirken.
Fra 8. juni 2009 også apostolisk administrator av Midt-Norge stift.
