Jeg er for tiden gjesteprofessor ved University of Notre Dame i Indiana, USA. Det er fire timers kjøring unna Chicago og seks timer bak Norge. Her er det like katolsk som det er sekulært hjemme.
KOMMENTAR: Janne Haaland Matlary (bildet t.h.), professor dr.philos. og ansatt ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Universitetet opprettholder den vestlige sivilisasjon som få andre universiteter på kloden. Dette er et av de rikeste, mektigste og mest tradisjonstro katolske universiteter som finnes. Rikt fordi tidligere studenter donerer masse penger til sitt alma mater, mektig fordi ideene fra vår felles katolske tradisjon når ut, selv i storm, og tradisjonstro ved at troen forvaltes med respekt og ærbødighet. Det er den franske ordenen La Croix som eier og driver universitetet, som har en prest til rektor. Franske misjonærer kom hit da dette var en fransk koloni, og de ble da den ble amerikansk. I 1842 fikk de land her mot å drive skole. Under 2. verdenskrig var dette et militærakademi, deretter gutteskole, og rundt 1910 går en vossing ved navn Knut Rokne her, utvandret med foreldrene til Chicago. Han blir Amerikas mest kjente coach og revolusjonerer football med nye taktiske metoder.
Grunnstenen er trosfrihet
Det er alltid en stor glede å oppdage at katolsk tro og kultur opprettholdes og utvikles andre steder i verden. At Vår Frue er et helt universitets stolthet, er tydelig under fotballkampene: Hun hylles, og lagene ber fadervår høyt før avspark. Dette er i sterk kontrast til det gjennomsekulariserte Europa, med Sverige og Norge i spissen.
Amerikanske katolikker utgjør en sterk faktor i verdenskirken. Mens vi rett og slett ikke kan debattere familie, abort og slike sensitive tema i Norge uten å bli stemplet, marginalisert eller intensjonelt misforstått, er disse avgjørende kulturkampene harde, men mye mer avansert her. Det finnes en sterk pro-familie og pro-vita side her, noe som helt mangler hjemme – og som er meget svak generelt i Europa. Mens abort helt til fødselsøyeblikket er innført i flere delstater, er også opposisjonen mot dette sterk, og katolske prester og biskoper deltar aktivt i debatten. Joe Biden, demokratisk presidenthåpefull, ble nylig nektet kommunion, fordi han støtter abort.
Amerikanerne har den fordel at de har mye mer distanse til statens lange arm enn katolikker i Europa. Trosfriheten her er jo selve grunnstenen i samfunnet, siden landet ble befolket av immigranter som ofte dro pga. trosforfølgelse. Kirkesamfunnene må dessuten finansiere seg selv gjennom donasjoner. Da blir friheten større til å kunne unngå politisk korrekthet og press. Det faktum at de beste skolene og universitetene er drevet av kirker eller private stiftelser, gir også større frihet. «Alle» har sin kirke, normalen er å være kristen. Det norske er altså ikke typisk.
Den amerikanske konstitusjonen snakker om Gud, men staten er konfesjonsløs. Den norske har – tro det eller ei, unnskyld uttrykket – en kristen formålsparagraf. Hvordan henger det sammen? I endringen av Grunnloven ved statskirkens avskaffelse i 2012 fikk vi en helt ny «faneparagraf» 2, som sier at vår kristne og humanistiske kulturarv forblir stats og samfunns grunnlag. Det er forbilledlig klart, og ble vedtatt av et samlet Storting. Men på tross av dette preger ikke kristendommen det norske samfunn i særlig grad. Børre Knutsen fikk jo svar på sitt spørsmål om abort er forenlig med Grunnloven i sin tid, da vi hadde en enda klarere tilknytning mellom stat og kirke i statskirken.
Svaret var ja.
SORGTUNG FESTDAG: Denne statuen av Kristus taler sitt blodige språk om tragedien som inntraff i St. Sebastian's Church, Sri Lanka, påskemorgen 2019. Foto: REUTERS / Athit Perawongmetha
Bilde
Skill tro og politikk
Den kristne tradisjon er vår egen vestlige sivilisasjon. Kristendommen er rasjonell og vitenskapelig basert – ja, faktisk, det er ikke slik at tro står mot viten, men viten skal ta oss så langt fornuften kan gå; tro er noe annet, et annet steg på veien. St.Thomas’ kjente sitat er at nåden ikke ødelegger fornuften eller naturen, men perfeksjonerer den (gratia non tollit naturam, sed perficit). Troen har ingenting med politikk eller vitenskap å gjøre direkte, men indirekte, gjennom å forme mennesket.
Politikkens rom er autonomt og fornuftsbasert, men etikken er også rasjonelt erkjennbar. Dette menneskesynet fra antikken ble videreført av Thomas Aquinas i middelalderen, og pave Benedikt skriver mye om hvordan mennesket må bli så rasjonelt som mulig for å utvikle det gode samfunn, politikkens ideal. Troens effekt er på det politiske mennesket selv, ikke på politikkens institusjoner. Derfor kan vi ha sekulære stater, katolske stater eller reformerte stater uten at disse er teokratier. Så lenge det er trosfrihet for minoriteter, kan en stat være luthersk, katolsk eller sekulær. Det tyskerne kaller Leitkultur, altså nasjonens kristne kultur i vårt tilfelle, er ikke problematisk i det hele tatt selv om mange mener at staten skal være verdinøytral. I en viktig sak for Europadomstolen i Strasbourg vant Italia i den såkalte krusifiks-saken, der en finsk mor mente at krusifiks på skoleveggen diskriminerte ikke-katolikker. Hvordan andre religioner stiller seg til det kristne skillet mellom Gud og Caesar, er en annen sak. Det er ingen religionsfrihet i en rekke land i verden.
Et annet problem i vestlige land er tendensen til å ville innføre blasfemilover på nytt. Dette kommer inn bakveien, og er farlig: Har du hørt om islamofobi? Og anti-semittisme? Men ikke kristofobi? Britene diskuterer å definere islamofobi som «hate speech», på linje med rasisme og diskriminering. Det vil selvsagt føre til selvsensur, selv om intensjonen er god. For hvem vil våge seg på noen som helst kritikk av islam dersom dette blir vedtatt? Islamske land har lenge argumentert for blasfemilover i FNs Menneskerettsråd. Nå kan Vestens politiske korrekthet gjøre jobben for dem. Den britiske filosofen Sir Roger Scruton mistet stillingen sin da han sa at islamofobi er et begrep som umuliggjør kritikk av islam, fordi den vil bli møtt med subjektive anklager om nettopp dette. Islam er bare et eksempel her, for logikken bak dette er problemet – at kritikk skal stoppes av grupper som selv definerer hva som er «innenfor».
«Hva med verdens største religion, kristendommen? Er du kristofob? Jeg blir stadig oftere forundret over hvordan kristne kan latterliggjøres og kritiseres uten at det tas til motmæle.»
Kristofobi er farlig
Hva med den gamle traveren, anti-semittisme? Man skal selvsagt kunne kritisere Israel og dets politikk uten å beskyldes for anti-semittisme, og i lys av jødeforfølgelsene er det ingen tvil om at fordommer – og det som verre er – mot jøder er utbredt. Men skillet mellom legitim kritikk av Israel og illegitim kritikk av jøder er mye lettere å definere enn såkalt islamofobi. Hva som er snørr og hva som er bart har vært diskutert i årevis, med meget kompetent jødisk deltagelse.
Hva med verdens største religion, kristendommen? Er du kristofob? Jeg blir stadig oftere forundret over hvordan kristne kan latterliggjøres og kritiseres uten at det tas til motmæle. Kristne forfølges mer og mer; i dag er kristenforfølgelse verre enn angrep på noen annen religion. Midt-Østen er nesten tømt for kristne – i regionen der kristendommen oppstod – og det finnes utstrakt forfølgelse av kristne i svært mange muslimske land. Vi får ikke ha kirker, det er farlig å gå i kirker der de fins, kristne diskrimineres mht. jobb og eiendom, de trues på livet, de drepes for sin tro.
Men også her hjemme latterliggjøres kristne. I påskeuken i fjor ble jeg kontaktet av NRK TV: Kunne jeg si noe om kristne tradisjoner? Ja, sa jeg, men journalisten var veldig vag. Først da hun ble presset om hva programmet het, kom det: Satiriks. «Skal jeg bidra til å lage satire om den kristne påske?», spurte jeg. Motstrebende måtte hun innrømme at det var tanken. «Der er døren», sa jeg, «kom deg ut!».
Da katolske trosfeller ble angrepet påskemorgen 2019 av islamistiske terrorister, skrev tidligere president Obama og tidligere utenriksminister Hilary Clinton hver sin Twitter-melding. De snakket om «Easter worshippers» i stedet for kristne. Det er tydeligvis belastende å snakke om kristne. «Påsketilbedere» høres ut som en hedensk sekt, noen som tilber påsken. Det gjør hverken kristne eller jøder, de feirer påsken og tilber Gud. Og ingen jøder var mål på Sri Lanka.
Man kan si at både Clinton og Obama er kristofobe i sin omtale av kristne. Men dette begrepet er jo ennå ikke oppfunnet. Vi kristne har ikke bedt om meningsbeskyttelse i form av en definisjon av kristofobi, og jeg håper vi ikke finner på noe slikt.
«Skal religionens medlemmer definere hva som er blasfemisk? Det er jo konsekvensen av subjektive «følelser», av krenkethet. Skal staten definere det? Det har den ingen kompetanse til og det er helt utelukket.»
Religion bør kritiseres
Enhver «fobi»-definisjon er totalt ødeleggende for demokratiet; det er rett og slett farlig å verne religion og andre gruppekarakterstika med forbud mot kritikk. Rasisme er det nødvendig å slå ned på, men i sin klare form: diskriminering pga. rase. Rasisme og kjønnsdiskriminering går på menneskeverdets likhet – pigmentering og genitalier skal ikke være grunner til forskjellsbehandling. Men religion er noe helt annet – enhver religion kan og bør kritiseres og slett ikke vernes mot kritikk. Muslimer må være like åpne for kritikk av sin religion som vi kristne er det av vår, ellers havner vi raskt med nye blasfemilover i form av subjektive påberopelser av «fobier». Og det subjektive blir problemet. Det fører til usikkerhet og dermed til selvsensur.
Skal religionens medlemmer definere hva som er blasfemisk? Det er jo konsekvensen av subjektive «følelser», av krenkethet. Skal staten definere det? Det har den ingen kompetanse til og det er helt utelukket. Staten hverken skal eller kan definere grensene for en religions teologi, men religionens ledere og medlemmer kan heller ikke forby kritikk av denne. Når grupper vil bestemme om de kan kritiseres, inntrer en tilstand av selvsensur som ikke er forenlig med demokrati.
Hvis dagens sensibiliteter legges til grunn, blir vel historiene om morderen Kain og de grusomme brødrene til Benjamin snart forbudt lesestoff.
Bilde
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
