GLEDENS GRY:Maleriet Disiplene Peter og Johannes løper til graven påskemorgen (1898) av den sveitsiske kunstneren Eugène Burnand.
PRIORINNENS REFLEKSJONER: Sr. Anne-Lise Strøm ble valgt til priorinne ved Lunden første gang i 1980. I april 2019 ble hun atter valgt, da for sin niende treårsperiode.
Betraktninger på påskeaften
Bilde
Alt er stille! Alt er tomt! Herren sover. Til matutin leser vi en gammel homilie til den store og hellige Sabbat: Herrens nedfart til dødsriket. Jeg siterer et utdrag:
Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet, fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden.
Adam roper ut: Jeg hører fottrinn av en som kommer! Herren grep Adams hånd og sa: Reis deg opp du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys, Reis deg og la oss gå ut herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.
I Kristus går vi fra døden til livet, fra smerten til gleden, fra fengselet til det himmelske Jerusalem. Far venter på det fortapte får, Guds rike venter. Påskeaften virker det som om kraften dirrer i oss og rundt oss. Forventningen er enorm! Hele skapningen venter på forløsningen.
Når vi ikke har anledning til å delta i gudstjenestene, da er det viktig å være åndelig forenet med kirkens levende fellesskap. Sammen venter vi på Herrens oppstandelse. Hele denne fastetiden har vært levet som man lever langfredag og påskeaften. Det er de to eneste dagene i året da vi ikke har messe: Langfredag feirer vi Jesu lidelse, korsfestelse og død. Påskeaften er kirkerommet tomt. Bare søstrene sitter i stillhet og ber, med Jomfru Maria som forbilde. Kanskje var Maria den eneste som håpet og kanskje visste at hennes Sønn skulle oppstå. Men evangeliet sier ingenting om det.
Påskenatt
Den store påskelovsangen synges etter at påskelyset og alle de tilstedeværendes lys blir tent. I år blir dette begrenset til de viktigste elementene i liturgien. Vi kan følge med på nettet, både fra vigilien i St. Olav domkirke med biskop Bernt og fra Vatikanet med paven. I påskelovsangen synger diakonen: «Å salige synd, som vant oss en så stor gjenløser. O felix culpa!» Viktig er det at vi fornyer våre dåpsløfter og forsaker djevelen. Kristus er oppstanden – og vi med ham. Vanligvis blir katekumenene døpt, de har forberedt seg gradvis gjennom hele fastetiden.
I klosteret lever vi denne jubel på en inderliggjort og stille måte. Det dypeste i dette mysteriet er at Sønnen har vendt tilbake til Faderen. Han har inderlig lengtet etter å feire påskemåltidet med oss. Han har inderlig lengtet etter å vende tilbake til Faderens skjød. I opprinnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Han ble menneske og vendte tilbake til sin Far sammen med hele menneskeheten, som han har frelst. Han har gjort Faderens vilje, alt er fullbrakt, og han vender tilbake til Faderens skjød sammen med alle oss som får motta hans uendelige kjærlighet.
Derfor forblir vi nonner i stillhet etter påskevigilien, og vi ønsker hverandre ikke «god påske» før etter laudes tidlig påskemorgen. Da løper vi med tente lys, lik Maria fra Magdala og den andre Maria, for å se til graven. Engelen sier til oss som han sa til dem: «Frykt ikke, Jesus er oppstanden. Han går i forveien for dere til Galilea, der skal dere få se ham.»
