Biskop Bernt I. Eidsvigs preken på påskeaften

Publisert 12. april 2020 | Oppdatert 12. april 2020

Påskenatt 2020

NATTEN MÅTTE VIKE: «Bare timer etterat vi med inderlig deltagelse hørte Herrens lidelseshistorie, feirer vi at døden er overvunnet ...», skriver biskop Bernt I. Eidsvik i sin påskenattspreken. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Kjære brødre og søstre i Kristus,

vi feirer påskevigilien, årets liturgiske høydepunkt. Kirken er alltid fullsatt og gleden påtagelig. Denne gang vet jeg at det er mange som – så godt de kan – følger messen og deler gleden med den meget lille flokk som er samlet her. Herrens oppstandelse er det sanne evangelium; ta det imot med overbevisningens udelte glede!

Det finnes ingen natt som er rikere velsignet enn denne. Bare timer etterat vi med inderlig deltagelse hørte Herrens lidelseshistorie, feirer vi at døden er overvunnet, at han er blant oss, at han kommer til oss hver gang vi feirer hans nattverd – fra Jerusalem og Emmaus den gang til St. Olav domkirke i Oslo denne natt.

Av oss selv kan vi ikke fatte storheten i det mysterium vi forkynner; selv dagens sollys blir som skygge i møtet med ham som er lys for oss i all vår nød og sorg. Uansett hvor tungt vi bærer – og millioner av mennesker verden over konfronteres nå med sykdom, død og sorg på brutalt vis – så viser den oppstandne Kristus vei fra mørke til lys, fra død og lidelse til nytt liv. Uansett hvor gamle vi er og hvor mange påskemesser vi har vært med på å feire, evangeliet gjør mysteriet nytt for oss igjen.

Budskapet om Kristi oppstandelse kaller på tro og vekker tro. Det kan bare mottas i tro. Den er ikke noe vi presterer, men en gave fra Gud selv. - Også blant øyenvitnene fantes vantro og avvisning av oppstandelsens realitet, men det er vi dessverre forberedt på. Evangeliet beretter om undre, om blinde som blir seende, døve som hører, ja døde som vekkes opp. Noen vitner avviste dette som uvesentlig, ja tilogmed som djevelens verk.

Det er alltid mulig å bortforklare eller redusere Guds inngripen i våre liv. Men det bringer hverken liv eller håp, to ord som kjennetegner oss som tar imot påskens budskap. For hvem ville delta i og følge denne messen for en formell forpliktelses skyld?

Langfredagens kors og grav tok Herren ifra oss. I påskenatten gir Gud ham tilbake til oss, vi som tør si vi vil motta troens gave. Hva denne gave innebærer er ikke helt forutsigbart, for Gud vil mer med oss enn vi selv vil. Mennesket setter seg gjerne små og overkommelige mål. Kvinnene ved graven - som ikke kunne tvile på Lasarus’ oppvekkelse - var tilfredse med sin sorg og en grav å gå til. Dette var imidlertid ikke hva Gud ville gi dem, og i sin forvirrede glede tok de imot troen: De ville gå til Galilea; dette ville de forkynne for hans disipler.

For, den som mottar troens gave, kan ikke bli sittende stille med evangeliet, det må forkynnes og leves i Judea, i Galilea – ja, alle steder. Troen gjør dem seende; de ser den levende Jesus, og de hører ham.

Vi vet det begynte i dåpen. I denne natt skulle flere tusen nye disipler døpes. Og deres første påskefeiring må utsettes for de aller flestes del, fire personer her i St. Olav. At det ikke kunne skjer, er nå katekumenenes sorg, som vi deler. Vi skal dem imot med desto større glede når det blir mulig.

Vi skal i denne natt alle finne tilbake til vår egen dåp, og fornye de løfter foreldre og faddere avla på våre vegne. Vi kan ha vært trege til å tro. Som de kvinner vi nettopp har hørt om, kan vi ha valgt å tro svært lite - særlig om det troen kan gjøre gjennom oss. Ja, troen skal være en foruroligende gave – inntil vi tar den helt og fullt til oss, og lar Gud vise oss alt den rommer. Det er en befrielse å la ham være den handlende person i vår tro; la ham være den hellige uro som driver oss til å gjøre godt og si godt.

«I denne natt sier vi uten forbehold: Kirken er Kristi legeme. Den går hvor Kristus vil, og gjør det han vil.»

Den dag vi måtte slutte å be skje din vilje, det vil si slutte å spørre hva Gud vil med oss, har vi ingen kirke mer. Vi har satt oss utenfor den, og gjort den til en gjenstand. Kirken og dens lemmer er Guds gjenstand. I denne natt sier vi uten forbehold: Kirken er Kristi legeme. Den går hvor Kristus vil, og gjør det han vil. Skulle vi frykte det? Ikke bare troen er en gave. Det samme gjelder mot og frimodighet. Vi skal miste vår frykt og angst, som mange holder fast ved, som om det var noe av verdi.

Når engelen sier til kvinnene: Frykt ikke, snakket han til mennesker som mente de hadde god grunn til å frykte. Men, det kunne vi også ha. La oss gjenta engelens ord like ofte som vi trenger å høre det.

Gå til Galilea! Er det ikke dit vi allerede er kommet? Her skal dere, i de tegn han selv har valgt, se ham, høre ham. Og herfra er dere utsendt. Der ute vil Kristus bli sett og hørt av mennesker som søker en mening med sitt liv, som trenger hans kjærlighet i sitt liv.

I dette liv vil vi se ham i små glimt, men når han en gang kaller oss til vår oppstandelse, skal vi se ham klart. Når Paulus sier at vi nå ser i et speil, er det allikevel ham og ikke oss selv vi skimter. Vi ser ham i en gåte: oppstandelsens og frelsens. Den er det ikke vi som skal finne ut av; gåten skal løse og forløse oss. Da skal vi skue ham åsyn til åsyn.

Jeg ønsker dere alle en velsignet påskehøytid.

+Bernt Eidsvig