Den salige Carlo Acutis: Et velsignet barn av millenniumsgenerasjonen

Foreslått til skytshelgen for Internett

Bilde

SALIGKÅRING: Carlo Acutis er den første av millienniumsgenerasjonens barn som er blitt saligkåret. Saligkåringsmessen ble feiret av kardinal Agostino Vallini 10. oktober 2020 i basilikaen San Francesco, Assisi. Foto: CPP/POLARIS

Et medlem av den såkalte milleniumsgenerasjonen, 15 år gamle Carlo Acutis, ble saligkåret av pave Frans lørdag 3. oktober. Han kan bli den første helgen av sin generasjon.

Tekst: Vatican News, Angela Mengis Palleck

Han var bare 15 år gammel da han døde på et sykehus i Monza, Italia, i 2006. Alle lidelsene bar han frem som offer for Kirken og paven.

Carlo ble saligkåret lørdag 10. oktober. Han beskrives som en vanlig, kjekk og godt likt gutt. Han hadde et naturlig talent for spøk og moro, og han likte å få medelever og lærere til å le.

Carlo var en begavet fotballspiller, han spilte videospill med stor iver og var ikke så rent lite glad i søtsaker. Han kunne simpelthen ikke si nei til Nutella eller iskrem. Han la selvsagt på seg av denne hangen til å skjemme seg bort ... og det lærte ham etterhvert nødvendigheten av å øve seg i  selvbeherskelse. Å ha et sunt forhold til kosthold og egen vekt var én av Carlos mange utfordringer. Til tross for sin unge alder, arbeidet han lenge og bevisst med egen selvbeherskelse, det som kan kalles måteholdets dyd, og han begynte i det små. Carlo pleide å si at «hva er vitsen med å vinne 1000 slag om du ikke kan holde styr på deg selv?»   

«Vær en original, ikke en kopi!»

Dette var Carlos motto, og det reflekterer en ganske normal tenårings liv. Han strebet etter å være den beste versjonen av seg selv, å leve et helt vanlig liv på en uvanlig måte. Han brukte sine første sparepenger til å kjøpe en sovepose til en hjemløs mann, som han ofte traff på sin vei til messefeiring. Han kunne ha valgt å kjøpe enda et videospill til samlingen sin – han elsket nemlig å spille, men istedenfor valgte han å være barmhjertig. Dette var ikke et enestående tilfelle. Begravelsen hans var fullpakket av byens fattige, som Carlo hadde hjulpet én eller flere ganger på én eller annen måte. Den samme generøsitet som han viste overfor den fattige mannen på veien til kirken, hadde han også vist mange andre.

Da han fikk en dagbok i gave, bestemte han seg for å notere sin egen fremgang: Han gav seg selv «god karakter» dersom han oppførte seg bra, og «dårlig karakter» dersom han skuffet seg selv. Slik fulgte han med på utviklingen av sin egen personlighet. I den samme dagboken skriblet han ned ordene «Tristhet er å se på seg selv, glede er å se på Gud. Omvendelsen varer blott et øyeblikk.»

Bilde

KONVERTERTE: Både Carlos mor og én av familiens hushjelper konverterte til katolisismen etter å ha bevitnet unguttens kjærlighet til Kristus. Foto: Vatican News / ANSA  

En spøkefugl

Han var en «skikkelig spøkefugl» sa engang Carlos mor Antonia Salzano i et intervju. Klassekameratene hans kunne bryte ut i latter etter en av hans kommentarer, og det gjorde også lærerne. Han innså at han kunne irritere og forstyrre andre, og gjorde en oppriktig innsats for å forandre også på det. Han forsøkte rett og slett hele tiden å gjøre livet for dem rundt seg så hyggelig som mulig. Han likte ikke at hushjelpen skulle vaske eller rydde etter ham, selv om det nettopp er det han får betalt for. Han satte derfor alarmen på noen minutter tidligere enn nødvendig, slik at han skulle ha tid til å rydde rommet sitt og re sengen før han dro på skolen. Raejsh, en hindu som arbeidet hjemme hos Carlo, var imponert over at «en som var så ung, pen og rik» bestemte seg for å leve et enkelt liv. «Han besnærte meg med sin dyptfølte tro, barmhjertighet og renhet», uttalte han. På grunn av Carlos vidnesbyrd bestemte Raejsh seg for å la seg døpe og bli katolikk.   

«Vår nye salige likte å sette på seg sine dykkerbriller og leke «hent søppel fra havets bunn». Og når han gikk tur med hundene, bar han alltid med seg en pose som han fylte med søppel han fant på sin vei. Det var Carlos måte å holde orden i egen egn på.»

Ren samvittighet

Å leve samvittighetsfullt var viktig for Carlo. «Hver eneste person reflekterer Guds lys», pleide han å si. Det såret ham når klassekameratene ikke oppførte seg som gode kristne. Han oppfordret dem til å gjøre det, og han forsøkte å forklare dem at menneskets kropp er en gave fra Gud og at også menneskets seksualitet har en guddommelig hensikt. «Hvert enkelt menneskes verdighet er så stor, at Carlo så seksualitet som noe svært spesielt, noe som skulle skje i overensstemmelse med Guds skaperverk», minnes hans mor.    

Vår nye salige likte å sette på seg sine dykkerbriller og leke «hent søppel fra havets bunn». Og når han gikk tur med hundene, bar han alltid med seg en pose som han fylte med søppel han fant på sin vei. Det var Carlos måte å holde orden i egen egn på.

Lidenskap for Eukaristien

Carlos sanne lidenskap var Den hellige eukaristi: Det var hans  «highway to heaven», og ledet også hans mor til å konvertere. Hun hadde bare feiret messe tre ganger i hele sitt liv, men ble henført av den unge guttens oppriktige hengivenhet for Kristus. Hun meldte seg sågar på et kurs i teologi, slik at hun bedre kunne svare på sin unge sønns mange spørsmål.

Da han var 11 år begynte Carlo å undersøke eukaristiske mirakler gjennom tidene. Han brukte alle sine data-ferdigheter til å lage en egen nettside som kartla de eukaristiske miraklers historie. Du kan besøke den omfattende nettsiden ved å klikke her.

Carlo kunne ikke begripe hvorfor sportsstadioner var fulle av folk, mens kirkene var tomme. Han gjentok ofte: «De må da se, de må da skjønne ...»

«Jeg bærer frem for Gud de lidelsene som ligger foran meg, la dem være et offer for paven og Kirken, slik at han ikke trenger å være i skjærsilden, men kan gå direkte inn i himmelen.»

Tidlig død

Sommeren 2006 spurte Carlo sin mor: «Synes du at jeg skal bli prest?» Hun svarte: «Det kommer du til å finne ut av selv, Gud vil avsløre svaret for deg.» Tidligere samme år hadde han følt seg uvel, det virket å være en vanlig influensa. Men etterhvert som plagene fortsatte, tok Carlos foreldre ham med til legen. «Jeg kommer ikke til å forlate denne bygningen», sa han da de gikk inn sykehusdørene for første gang.

Kort tid etter ble han diagnostisert med én av de verste formene for leukemi, akutt myelogen leukemi. Hans reaksjon var slående: «Jeg bærer frem for Gud de lidelsene som ligger foran meg, la dem være et offer for paven og Kirken, slik at han ikke trenger å være i skjærsilden, men kan gå direkte inn i himmelen.»

Han døde like etterpå. «Han er vår prest i himmelen», sier hans mor.

Les mer

• Biografi: Den salige Karl Acutis (1991 – 2006)