Sr. Anne-Lise Strøm: Betraktninger etter bispevielsen i Trondheim

Publisert 19. oktober 2020 | Oppdatert 18. oktober 2020

I tiden fremover vil flere ordensfolk dele sine minner fra den historiske bispevielsen i Trondheim lørdag 3. oktober. Dette bidraget er skrevet av sr. Anne-Lise Strøm O.P., priorinne ved Lunden kloster, Oslo:

MOT HØYKORET: Sr. Anne-Lise Strø, og ministrantansvarlig Jan Inge Fossmo går sammen opp til lesepulten i Nidarosdomens høykor. Hun leste: «Min kjære, la ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg. Legg vekt på dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt. Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1 Tim 4, 12 – 16). Les og last ned messeprogrammet. Foto: Jan Erik Kofoed

Dagen for bispevielsen opprant i strålende solskinn.Det var som om hele naturen ventet på det store som skulle skje. Alle var festkledd, alle var glade og de som hadde forberedt denne dagen, var rørt av glede, lettelse og takknemlighet. Mottagelsen var varm og omtenksom.

Jeg undres om vi kan få takket biskop Bernt Eidsvig nok, eller sogneprest Egil Mogstad, generalvikar Dom Lukas Lorf-Wollesen, kansellist Unn Madsø, økonom Per-Albert Vold og Jan-Inge Fossmo ... og mange andre for meget gode forberedelser?

Jeg hadde inntrykk av at alt klaffet perfekt, såvel liturgisk som praktisk og materielt. Vi skylder også Den norske kirke en varm takk for sjenerøs gjestfrihet: De stilte vår nasjonalhelligdom Nidarosdomen til Kirkens disposisjon ved denne historiske begivenhet. Det lutherske nærværet under hele feiringen, den vidunderlige korsangen og orgelmusikken og andre instrumenter, vitnet om sann økumenisk ånd.

Ved inngangen til Nidarosdomen ble det sunget I was glad (Salme 122) av sir Charles H. Hubert Parry. Det sies at den ble fremført i Westminster Abbey under kroningen av dronning Elizabeth II i 1952! Nidarosdomens guttekor og Schola Sanktae Sunnivae stilte opp med et så flott repertoar under hele gudstjenesten. For en gave til oss fra Den norske kirke; delte med oss noe av det beste de har.

Det var en stor ære for meg å bli spurt om å lese 2. lesning (bildet t.h.); det var som om jeg fikk lov til å henvende meg direkte til ordinanden: «Min kjære, la ingen forakte deg, fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende» (1. Tim. 4,12). Bispeløftet virket meget sterkt på meg, fordi biskop-elekt svarte klart og tydelig til alt: «Ja, det vil jeg!». Det er et meget sterkt løfte.

Biskop Bernt ga sterkt uttrykk for et ønske om godt samarbeid mellom de tre katolske biskopene i Norge. Biskop Eriks innstilling til økumenisk arbeid er en selvfølge for ham. Han minnet også om biskop John Willem Grans innsettelse i St. Olav domkirke, Oslo, i 1964. Gran var også cisterciensermunk, og det preget selvfølgelig hans virke.

«Selve gudstjenesten opplevde jeg nesten som en eskatologisk feiring: Alt var praktfullt, ekte og sant, et tegn på at Guds rike er her allerede nå, men ennå ikke i sin fylde.»

Jeg kan jo ikke kommentere hele ordinansjonsmessen her, men det ble en uforglemmelig opplevelse. Det hele var svært håpefullt for det økumeniske samarbeidet i fremtiden.

Selve gudstjenesten opplevde jeg nesten som en eskatologisk feiring: Alt var praktfullt, ekte og sant, et tegn på at Guds rike er her allerede nå, men ennå ikke i sin fylde. Dette er håp for den universelle Kirken og for hele verden. Alt dette feiret i en av verdens vakreste katedraler! St. Olavs nærvær var til å ta og føle på.

VENNER TIL FEST: Domprost i Nidaros Ragnhild Jepsen holdt en tankevekkende og optimistisk hilsningstale på klingende nynorsk under festmiddagen i Erkebispegårdens Øysteinsal. Foto: Mats Tande

Og så den høytidelige utgangsprosesjonen til St. Olav domkirke, der biskop Erik inntok sitt bispesete, i en vakker basilika, innviet i 2016. Det var veldig mange som møtte opp utenfor domkirken fra menigheten, og alle var i høytidsstas.

Biskop Erik gjorde det klart at han først og fremst er hyrde for folket, for de fattige, for de lidende – han vil være hyrde for alle.

Utpå aftenen ble det festmiddag for den nye biskopen i den gamle erkebispegårdens Øysteinsal. Det passet anledningen godt at selskapet ble holdt til i ett av Norges eldste og best bevarte middelaltermonumenter. Til middag var det nødvendigvis invitert bare et mindre antall gjester.

Mange gode ord ble sagt der, både fra luthersk og katolsk hold. Det var en spesiell ære å ha fylkesmannen tilstede ved en så stor begivenhet. Jeg hadde den ære å sitte mellom biskop Czeslaw Kozon, som er forman i Den nordiske bispekonferansen, og biskop em. Tor Singsaas fra Trondheim. Biskop Kozon understreket det universelle perspektivet ved bispeembedet i sin tale, så ønsket han biskop Erik varmt velkommen til den neste Nordiske bispekonferansen.

Jeg synes det var morsomt og omtenksomt gjort av Norges Unge Katolikker (NUK) å forære den unge, spreke biskopen en tursekk med innhold for skikkelige pilegrimsvandringer. Jeg håper virkelig at biskop Erik får mulighet til å bruke den!

Hjemme på Lunden kloster feiret kommuniteten den nye biskopen av Trondheim med champagne og bløtkake etter vielsen. Vi er imponert over hvor flink han er til å skrelle epler, det kom jo fram i selveste Lørdagsrevyen 3. oktober!

«Vi i Oslo er glad for ha biskop Bernt tilbake på full tid i Oslo katolske bispedømme. Det må jo ha vært en stor utfordring for ham å ha blitt pålagt ansvaret for Trondheims stift i over 11 år, spesielt i daværende situasjon.»

Under biskop Eriks første pontifikalmesse søndag 4. oktober i St. Olav domkirke, Trondheim, forklarte han blant annet sitt valgspråk «Coram Fratribus Intellexi» (Ansikt til ansikt med mine brødre, er jeg kommet til forståelse): Han stiller seg tydelig i den monastiske tradisjon, også som biskop. Det var leit at koronpandemiens smittevernsregler måtte begrense antall troende i kirken. Jeg kunne ha ønsket meg at hele bispedømmet hadde fått plass der.

Vi i Oslo er glad for ha biskop Bernt tilbake på full tid i Oslo katolske bispedømme. Det må jo ha vært en stor utfordring for ham å ha blitt pålagt ansvaret for Trondheims stift i over 11 år, spesielt i daværende situasjon. Som biskop Bernt sier, ble det forespeilet ham at oppgaven som administrator bare skulle vare i noen måneder. Det varte lenger, men endte velsignet godt.

«Vi takker for denne fullkomne glede, og tar biskop Erik med i vår daglige bønn. Vi ber også for hans ganske nylig avdøde mor og for hans far og hele familien.»

Fem dager før bispevielsen døde munk Robert i Tinn, Telemark. Han var også cistercienser, slik som den nye biskopen! Det er naturlig å tenke at alt henger sammen, munk Roberts død blir til velsignelse for den nye biskopen og hans virke. Dersom hvetekornet ikke faller i jorden og dør, så bærer det ikke frukt. Men dør det så bærer det megen frukt; det vil bringe velsignelse over den nye biskopen og Trondheim Stift.

PROMINENTE GJESTER: Biskop Erik Varden ved siden av fylkesmann Frank Jensen, de tre tilstedeværende katolske biskoper, biskop av Nidaros Herborg Oline Finnset, biskop emeritus av Nidaros Tor Singsaas, preses Olav Fykse Tveit og domprost Ragnhild Jepsen i Den norske kirke. Foto: katolsk.no

Vi takker for denne fullkomne glede, og tar biskop Erik med i vår daglige bønn. Vi ber også for hans ganske nylig avdøde mor og for hans far og hele familien.

Det er ikke for ingenting at man trenger en hel oktav etter alle store liturgiske fester. Etter en uke har jeg ennå ikke landet, for inntrykkene sitter dypt. De styrker min tro og min stolthet over Kirken og den levende kristne tro i vårt land. Så mye kjærlighet og glede har jeg aldri møtt på én gang. Vigslingen var et stort vitnesbyrd. Som kristne viste vi virkelig at vi elsker hverandre!

Sr. Anne-Lise Strøm, O.P.,