Klosterskatter, St. Dominikus kloster: Juvelen i smykket
Bilde
Publisert 22. januar 2021
|
Oppdatert 11. januar 2021
Linken er kopiert til utklippstavlen!
SKÅRET I GLEDE:Den vakre celebrantstolen i St. Dominikus kirke er skåret i norsk tre og nordisk dekor, og trekker linjene tilbake til Olavsklosteret, som ble stiftet i 1239.
Bilde
Når hovedcelebranten setter seg i sin stol under messen i St. Dominikus kirke, er han godt plassert i norsk klosterhistorie.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen Foto Niklas Hart
Hun var født inn i det nærmeste Norge kom adel på 1800-tallet, én av Norges rikeste familier: Morfar Nicolay Heinrich Knudtzon III (1816 – 1895) var «storkonsulen» i Kristiansund og hans far Harald var justitiarius og kammerherre for dronning Desideria (1777 – 1860). Overklassepikene i embedsstanden lærte seg å konversere på utenlandsk; like selvsagt var det å beherske litteratur, musikk og håndverk, slik som broderi, tegning eller treskjæring. Slik endte frk. Marie Knudtzon opp med å skjære ut St. Dominikus kirkes vakre celebrantstol.
– Når det gjelder «skatter» i St. Dominikus kloster, vil jeg gjerne trekke frem hovedcelebrantens stol i koret. Den er plassert på fondveggen, bak alteret, sier prior Jon Atle Wetaas og peker mot en praktfull og håndskåret versjon av en norsk middelalderstol.
– Man finner lignende stoler blant annet på Historisk museum i Oslo, forteller han.
Stolen er etter all sannsynlighet gitt som gave til frk. Knudtzons skriftefar p. Ambrosius Joseph Lutz OP (1875 – 1955). Frk. Knudtzon og p. Lutz traff hverandre første gang på det anerkjente sanatoriet Grand Hôtel Leysin i Sveits. Hun fulgte sin tæringssyke bror dit, han var der som kapellan etter et misjonsoppdrag i Orienten. Der begynte et nært og varig vennskap mellom to personer som satte gjensidig stor pris på hverandres kvaliteter.
– P. Lutz var én av de første brødrene i St. Dominikus, en fantastisk mann og dyktig komponist og organist, som elsket Norge og ble elsket av de menn og kvinner han møtte her, forteller p. Jon Atle om mannen som provinsialen beordret til Oslo i 1923.
BRUKT KUNST:– Presten sitter i stolen under hver messe som vi feirer hver eneste dag gjennom hele året, sier p. Jon Atle Wetaas.
Gave til skriftefar
Bilde
Stolkunstneren Knudtzon ble født og vokste opp på gedigne Ulleberg gods utenfor Larvik. Da hennes mor døde i 1933, arvet hun godset – og solgte raskt. Den fremdeles unge og meget målbevisste konvertitten skulle nemlig finansiere Norges første kontemplative dominikanerinnekloster. Nå hadde hun midlene, og farsarven ble brukt til å kjøpe Lunden gård ved Linderud, Oslo. Gjennom tålmodig innsats ble den til det vi i dag kjenner som Lunden kloster.
– Etterhvert som pengene ble brukt opp og søstrene flyttet inn, bodde hun på et lite, kaldt loftsværelse i det gamle gårdshuset på Lunden, forteller p. Jon Atle (bildet t.h.).
Frk. Knudtzon ble begravet i sin legdominikanerinnedrakt på Vestre gravlund 10. mai 1966. En knapp måned senere ble de siste klosterbygningene på Lunden ferdigstilt og tatt i bruk. Stolen skaper en fin forbindelse mellom St. Dominikus kloster på Majorstuen og dominikanerinnene ved Lunden kloster på Linderud. Frk. Knudtzon skapte stolen, gav den til brødrene ved p. Lutz og bidro samtidig generøst til at Lunden kloster kunne stiftes.
– Kan man trekke en videre linje fra stolen via Lunden og til Lourdes, der de første søstrene kom fra?
– Nei, tvert imot – den har en linje tilbake til norsk katolsk historie: Arkitekturen i kirken vår er nøktern og klassisk og stolen passer godt inn i dette smykket, som selve juvelen, poengterer p. Jon Atle: For ham er stolen et punkt på brødrenes lange linje gjennom historien tilbake til dominikanernes eget middelalderkloster i Oslos gamleby: Olavsklosteret, som ble stiftet i 1239 og bygget på tomt gitt av kong Håkon Håkonsson.
– Der feirer vi St. Dominikus-messe hvert år 24. mai. Når jeg står i ruinene, kan jeg merke fordums brødres nærvær; det ville ikke forundret meg om en lignende stol også sto på samme sted i deres vakre klosterkirke.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
St. Dominikus kirke er tegnet i nyromantisk stil av Harald Sund og ble innviet den 2. oktober 1927. Den er fylt av skatter som prior Jon Atle kunne valgt: De storartede freskene er malt av dominikanerbroder Marie-Alain Couturier (1897 – 1954). Lysekronene er en gave skjenket av Sigrid Undset. I klosteret henger et vakkert elfenbenskrusifiks som engang tilhørte dronning Maud og hang på Slottet. Det var i sin tid en gave fra klostervennen Lars Roar Langslet.
– Men jeg valgte altså stolen. For det første på grunn av dens helt spesielle plass i liturgien: Presten sitter i stolen under hver messe som vi feirer hver eneste dag gjennom hele året. For det annet er den et strålende stykke håndverk og eksempel på norsk middelalderstil, forteller p. Jon Atle. Han har beundret frk. Knudtzons stol helt fra sitt første møte med St. Dominikus kirke.
– Den er unik – man finner ikke maken noe sted. Den er vakker, ikke bare på grunn av sine skjønne utskjæringer, men også fordi de er så godt utført, fordi materialvalget er så solid – og fordi arbeidet er utført med sjel. Det finnes ikke spor av romantisk og vulgær middelalderkopi. – Det setter jeg pris på, sier p. Jon Atle, som er så glad i nettopp den epoken.
Frk. Kudtzons lille tronstol er hovedcelebrantens stol, plassert midt på fondveggen, rett over ser vi kirkens uttrykksfulle, lyssprakende glassmalerier, også utført av p. Couturier.
– Det er et privilegium å feire Den hellige eukaristi, og det forplikter. Å sitte i – ja, bare å stå ved siden av – stolen bidrar til den ro og trygghetsfølelse, som jeg trenger for å oppfylle den forpliktelsen det faktisk er å feire messen.
Om St. Dominikus kloster
Dominikus kloster tilhører dominikanerordenen, Ordo Fratrum Praedicatorum, som på norsk blir Prekebrødrenes orden og forkortes O.P.
Ble grunnlagt i 1921, og holdt først til i en sveitservilla på den løkkegård som i dag utgjør klosterets hageanlegg. Kirken ble innviet i 1927.
Klosteranlegget ble bygget på 1960- og 1970-tallet i upusset tegl.
Klosteret er viet ordensgrunnleggeren St. Dominikus.
Laudare – benedicere – praedicare (lovprise – velsigne – forkynne) er brødrenes credo. Valgspråket er Veritas (Sannhet).
Besøk klosterets nettside for mer informasjon: katolsk.no
Artikkelen ble første gang publisert i St. Olav kirkeblad 4-2020.
