FORANDRE FOR Å BEVARE:– Vi kan ikke løse disse problemene ved bare å peke på hva som har vært tenkt før. Kirken befinner seg i et rom der den må ta stilling til en rekke forhold som det ikke har vært tenkt på tidligere. I denne situasjonen gjelder det å finne den rette balansen mellom det urokkelige og det foranderlige, sier filosof Henrik Syse. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Filosofen Henrik Syse mener at pave Frans griper fatt i noe grunnleggende i den naturrettslige tradisjon: At troens dypeste sannheter må konfronteres med menneskenes liv, slik det faktisk er. Og at veien til mer innsikt går gjennom erfaring og samtale. Det er også naturrettens vei.
Tekst: Nils Heyerdahl
Henrik Syse taler mer enn gjerne om det som opptar ham. Og han taler vel om det. Finner de riktige ordene, og fremfører dem på en måte som gjør at «tale» passer bedre enn «snakke» eller «prate». Og så er han i tillegg en ukuelig entusiast. Det er hele 25 år siden han tok doktorgraden på en avhandling om naturretten, men han er stadig like heftig og begeistret på dens vegne:
– Naturretten er slett ikke noe gammelt og avleggs! Den har tvert om noe veldig viktig å si om vår tids store utfordringer! Vil du ha eksempler?
Det vil vi gjerne, etterhvert! For denne samtalen skal handle om hva naturretten er for noe, om hva den har betydd og fremdeles betyr i katolsk tradisjon, og om den f.eks. kan kaste lys over pave Frans’ og Kirkens aktuelle prosjekt, «Den synodale vei». Men først litt mer om mannen. Han vet mer enn de fleste om temaet.
I FREDENS TJENESTE:Henrik Syse var medlem av Nobelkomiteen fra 2015 til 2020. Her på komiteens møterom i Nobelinstituttet. Foto: NTB, Heiko Junge
En kristen filosof
Bilde
Henrik Syse er noe så sjeldent i vår sekulariserte del av verden som en filosof som uten sjenanse bekjenner seg til den kristne tro. Han er foreleser på Forsvarets høyskole, og han er lærer på søndagsskolen i Fagerborg menighet i Oslo. Han underviser på Universitetet i Oslo og en rekke andre steder, og han holder morgenandakter i NRK Radio. Han er professor II ved Oslo Nye Høyskole (tidligere Bjørknes Høyskole), og han er aktiv i Den norske kirke. Basis for hans akademiske virksomhet er en forskerstilling på Institutt for fredsforskning (PRIO). Syse har hatt en rekke offentlige verv, blant annet som medlem av Den Norske Nobelkomité og Pressens faglige utvalg, og han er sjefredaktør i fagtidsskriftet Journal of Military Ethics. Han har vært med på mye, og det ser ut som om han har trivdes med det, alt sammen!
Syse har bak seg et omfattende forfatterskap på engelsk og norsk, og flere utgivelser har vi utvilsomt i vente – mannen virker ustoppelig. Men han vedgår åpent at den boken han kanskje er mest stolt over, og som han har fått flest positive tilbakemeldinger om fra lesere, er Noe å tro på. En filosofs tanker om tro i vår tid, utgitt av Cappelen Damm. Et første opplag kom i 2011 og et nytt i 2012. I den boken spør han om det gir mening å tro på Gud i dag. Han svarer ja – det er fullt mulig å ta med seg den kritiske tanke og vår tids kunnskaper om naturen, inn i troen. Og så underbygger han påstanden.
FORENEREN:Den hellige Thomas Aquinas søkte å forene tro og fornuft, her symbolisert ved kirke og bøker. Les hans biografi på katolsk.no .
Loven i våre hjerter
Bilde
– Går det an å forklare på en lettfattelig måte hva naturretten er?
– Naturretten står for den oppfatning at det i mennesket finnes en naturlig morallov som gjør oss i stand til å skille mellom godt og ondt, rett og urett. Røttene til et slikt menneskesyn går tilbake til antikken, og er særlig klart uttrykt hos den greske filosofen Aristoteles. En som ble inspirert av ham og som videreutviklet naturrettstenkningen på kristen grunn, var middelalderens store filosof St. Thomas Aquinas. I hans utforming ble naturretten et reservoar av resonnementer og argumenter som Den katolske kirke tok i bruk når den skulle formulere og forsvare sin tro og lære.
Thomas mener at det finnes et nettverk av lover som styrer universet. Lovene befinner seg på ulike nivåer og kan ha forskjellige virkeområder, men de er aldri i strid med hverandre.
Den mest omfattende loven er lex aeterna, «den evige lov», som Skaperen har nedlagt i skaperverket som grunnleggende prinsipper og normer for alt som er. Denne lov er et uttrykk for Guds plan med universet.
Men Han har også gitt menneskene en mer spesifikk moralsk lov, som Thomas kaller lex divina, «den guddommelige lov». I den finner vi de normer og retningslinjer for menneskelig adferd som ble åpenbart gjennom Bibelen og gjennom Jesu Kristi liv og forkynnelse. Denne åpenbaring og denne lov er det bare de kristne som fullt ut kan kjenne og anerkjenne, selv om mye av denne åpenbaring er identisk med det som jødene og på en del punkter også muslimene anerkjenner.
«Naturretten» er derimot en lov som alle kjenner. Lex naturalis kan også oversettes med «den naturlige morallov». Dens grunnleggende setning er at vi skal søke det gode og sky det onde. Naturloven er noe alle mennesker har tilgang til, så sant de lever i eller har tilgang til et fellesskap – og dét er jo normalen. Thomas er enig med Aristoteles i at mennesket er et sosialt vesen. Her er det også viktig å huske at det for Thomas er en betydelig overlapping mellom den guddommelige og den naturlige lov. Mye av det åpenbaringen forteller oss, er også allmenne ideer som gjelder for og er forståelige for alle mennesker.
Til sist har vi så det store antall lover om alle mulige forhold, vedtatt av og for samfunnet: lex humana. Det er det lovverket juristene i dag kaller den positive rett, et begrep som også Thomas brukte.
«Sett at den staten du tilhører finner det nødvendig å gå til krig. Det vil uvegerlig føre til at mange liv går tapt. Skal jeg da henvise til naturretten, og nekte å være med?»
Dilemmaene vi stadig møter
– Denne siste kategorien er jo konkret og spesifikk i sine regler: Du har lov å gjøre ditt, men det er forbudt å gjøre datt. Naturretten virker derimot unektelig litt vag og abstrakt i sammenligning. Kan den veilede oss når vi er i en situasjon der vi må treffe et eksistensielt valg der og da?
– Nettopp fordi naturrettens prinsipper er generelle, følger det at det er menneskenes oppgave – ofte krevende! – å spesifisere, trekke konsekvensene av de eviggyldige prinsippene i deres helt konkrete livsverden. Vi opplever stadig dilemmaer der flere hensyn kan stride mot hverandre. Naturrettens regler kan synes så generelle at de nesten er selvsagte: Du skal bevare liv. Du skal bevare forutsetningene for liv. Du skal legge til rette for det gode liv, i sannferdighet og utfoldelse av dine evner, og i kirkens fellesskap. Men så står vi der da, midt i livet og må treffe valg som kan få vidtrekkende konsekvenser. Da befinner vi oss i et vanskelig og risikabelt farvann. Ved hjelp av egen tankeevne, egne erfaringer og veiledning fra gode og troverdige rådgivere, må vi da ta stilling til hvilke handlinger som er i pakt med naturrettens prinsipper og hvilke som ikke er det.
– Eksempler på slike dilemmaer?
– Vi støter på mange slike innenfor fredsforskningen, det feltet der min kollega Gregory Reichberg (som ble intervjuet i forrige «St. Olav», red.anm.) og jeg arbeider. Naturretten sier at man skal bevare liv. Sett da at den staten du tilhører finner det nødvendig å gå til krig. Det vil uvegerlig føre til at mange liv går tapt. Skal jeg da henvise til naturretten, og nekte å være med? Eller dreier det seg i dette tilfellet om en «rettferdig» krig som jeg kan forsvare å være med på? Kanskje er det en krig mot et diktatur som kynisk undertrykker og dreper sine egne innbyggere? Om jeg deltar i en slik krig, hvilke etiske regler for krigføring må jeg da følge? Kan jeg i kampens hete nekte å utføre en ordre, dersom jeg finner at den er moralsk forkastelig? Dilemmaene står i kø!
Et annet eksempel har vi i den omfattende debatten som fulgte etter at pave Paul VI i 1968 offentliggjorde encyklikaen Humanae vitae, «om den rette ordning av menneskelivets videreføring». I sitt forsvar for menneskets integritet, ekteskapets verdighet og en forpliktende kjærlighet, brukte paven naturrettslige argumenter for å fastholde Kirkens forbud mot å bruke kunstige prevensjonsmidler. Men i hyrdebrevet fra de nordiske biskoper om denne saken brukes også naturrettslige argumenter for å underbygge det syn at spørsmålet til syvende og sist er overlatt til den enkeltes grundige overveielse og samvittighet.
– Her trekkes altså forskjellige konklusjoner av de samme naturlige morallover?
– Ja, og dette illustrerer mitt poeng: naturretten er ikke entydig. Den må tolkes og bringes i kontakt med de nye utfordringer som dukker opp. Thomas kunne ikke anvende naturrettens prinsipper på klimakrisen eller på hva den videre utvikling av kunstig intelligens kan føre til, simpelthen fordi disse problemene lå helt utenfor hans samtids horisont.
«I vår egen tid ble det trukket en betydningsfull konsekvens av naturretten da FN i 1948 vedtok en «verdenserklæring om menneskerettighetene». Den er gjennomsyret av naturrettslige resonnementer, men er ikke knyttet til en bestemt religiøs tro, filosofisk skole eller politisk ideologi.»
Naturrett og menneskerettigheter
– Thomas skriver vel heller ikke om menneskerettigheter, som en konsekvens av naturretten?
– Det gjør han ikke, selv om det ligger implisitt i hans syn på den menneskelige persons verdighet. Men noe senere, på 1500-tallet, er det noen som trekker en slik konsekvens. Av alle institusjoner er det inkvisisjonen, som jo ellers har et dårlig rykte, som her er moderne og fremtidsrettet i sin tankegang (Thomas’ ordensbrødre, dominikanerne, var forøvrig svært aktive der). Mot representanter for spanske myndigheter og conquistadorene insisterer de klart og tydelig på at indianerne i Sør-Amerika var mennesker som oss og dermed hadde krav på å bli behandlet som dét. De var kommet lengre enn samtiden i sine refleksjoner over naturretten. Dette gjelder også flere av samtidens filosofer og teologer som var inspirert av Thomas, som f.eks. Francisco de Vitoria. Her ligger også mye av kimen til den mer moderne tenkning om menneskets rettigheter.
I vår egen tid ble det trukket en betydningsfull konsekvens av naturretten da FN i 1948 vedtok en «verdenserklæring om menneskerettighetene». Den er gjennomsyret av naturrettslige resonnementer, men er ikke knyttet til en bestemt religiøs tro, filosofisk skole eller politisk ideologi. Underskriverne av erklæringene kunne støtte seg til forskjellige argumenter og premisser, men var enige om at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd», for bare å sitere artikkel 1 i erklæringen. I fortalen er det endog understreket at menneskets verd er iboende. Det er en meget naturrettslig tanke, selv om naturretten ikke eksplisitt er vist til.
LANG TRADISJON:– Jeg mener at paven her tar fatt i noe grunnleggende i den naturrettslige tradisjon som vi snakker om. Dette er jo noe som utviklet seg videre etter Thomas Aquinas’ tid, og særlig på 1400-tallet kom disse tankene blant annet til uttrykk i den såkalte konsiliære bevegelse i datidens katolske kirke, sier Henrik Syse. Her er pave Frans omgitt av barn under audiensen 4. mai. Foto: NTB / Reuters, Yara Nardi
Den synodale vei
Bilde
– Pave Frans er opptatt av å finne svar og løsninger på vår samtids globale utfordringer. Nå har han oppfordret de troende til å gå Den synodale vei, med rådslagninger og dialog som viktige elementer. Ser du noen forbindelse til naturrettens prinsipper her?
– I høy grad! Nå skal jeg riktignok, som lutheraner, være ydmyk når jeg uttaler meg om Den katolske kirkes indre liv, men i et økumenisk lys er det klart at dette er noe jeg engasjerer meg i. Og jeg mener at paven her tar fatt i noe grunnleggende i den naturrettslige tradisjon som vi snakker om. Dette er jo noe som utviklet seg videre etter Thomas Aquinas’ tid, og særlig på 1400-tallet kom disse tankene blant annet til uttrykk i den såkalte konsiliære bevegelse i datidens katolske kirke. Det ble holdt en rekke konsiler i det århundret. De troende, representert ved biskopene, kom sammen til møter, og fikk en rolle i å peke ut veien videre. I dette ligger det en impuls som sett fra vårt ståsted må kunne kalles demokratisk. Konsilets medlemmer representerte hele det troende folk, kvinner og barn, legfolk og geistlige, biskoper og kardinaler! Og i enhet med paven, selvfølgelig. Og i vår egen tid har Det annet vatikankonsil (1961 – 65) sterkt fremholdt forestillingen om Kirken som Guds folk og den organisk enhet mellom den sentrale ledelse, biskopene, prestene og legfolket.
Pave Frans viderefører denne linjen, og han mener tydeligvis at når vi møter de vanskelige spørsmålene, må vi snakke sammen, lytte og ikke skygge unna. Det kan utløse frykt og motstand hos noen, dels av filosofisk, dels av maktpolitisk art. Men det er den eneste vei å gå. Vi må, som de troendes fellesskap, møtes og utveksle erfaring, kunnskap og refleksjon.
– Ja, og pave Frans har vært utsatt for reaksjoner som ligner dem man også kan se blant enkelte muslimsk troende her i landet: Dersom man åpner for dialog og våger å stille spørsmål ved sider av tradisjonell tro og praksis, kan man bli mistenkt for kjetteri eller for å forlate tradisjonen, som ifølge disse kretser er entydig og klar.
De som forsvarer pave Frans’ linje, kan mot dette hevde at hans prosjekt ikke er et modernismens eller postmodernismens forsøk på oppløse sannheter og vedtatte kategorier. Målet er, gjennom erfaring og samtale, å finne frem til den rette balanse mellom det i vår tro og lære som er urokkelig, og det som er bevegelig. Noe står fast, annet kan endres i vårt møte med ny kunnskap og nye problemer.
Det var jo nettopp det Thomas Aquinas gjorde på 1200-tallet! Da nytt og truende tankegods veltet inn over Vestens kirke- og samfunnsliv med Aristoteles’ skrifter som da endelig ble oversatt til latin, ble den etablerte teologi utfordret. Her kom nye og, for mange, revolusjonerende tanker! Det bestående ble truet av det nye. Det skal endog ha ført til gatekamper blant studenter og universitetslærere i Paris. Thomas møtte den utfordringen ikke ved å tviholde på posisjoner, men ved å skape en ny syntese av kristen tro og aristotelisk filosofi. Det han gjorde var så kontroversielt at noen av hans teser ble fordømt som kjetterske av erkebiskopen av Paris bare få år etter hans død. Men som vi vet: Siden er Thomas Aquinas, naturrettens og den aristoteliske tenknings forsvarer, blitt opphøyet til både helgen og kirkelærer.
«Kirken befinner seg i et rom der den må ta stilling til en rekke forhold som det ikke har vært tenkt på tidligere.»
Dagens utfordringer
– I dag står vi overfor andre problemer?
– Utvilsomt. Klimakrise, fattigdom, overbefolkning, flyktningestrømmer, ny kunnskap om seksualitetens former og uttrykk, utviklingen av kunstig intelligens, ukontrollérbar spredning av propaganda og falske nyheter, overvåking og manipulering ved hjelp av ny digital teknologi ... .
Vi kan ikke løse disse problemene ved bare å peke på hva som har vært tenkt før. Kirken befinner seg i et rom der den må ta stilling til en rekke forhold som det ikke har vært tenkt på tidligere. I denne situasjonen gjelder det å finne den rette balansen mellom det urokkelige og det foranderlige. Jeg tror det er noe slikt pave Frans tenker.
