TRADISJONER: – For meg er det viktig at ting gjentar seg, at det blir tradisjon og en helt naturlig del av livet, sier Karin.
Karin-Elisabet Bratbak (78) er katolikk i sjette generasjon, lektor i Kirken og var adjunkt med opprykk i yrkeslivet. Det er ikke mange norske familier som har vært katolikker siden 1800-tallet. Karins barn, pater Pål Bratbak og datteren Cecilie, er syvende ledd i rekken. Hvilke juletradisjoner er viktige for en slik familie?
Tekst og foto: Linda Therese Utstøl
Karin: – Vi gikk alltid i barnegudstjeneste i St. Dominikus med våre foreldre og vi var alltid i midnattsmessen, selv fra jeg var ganske liten. Fellesskapet med familien og de troende er helt sentralt. Det hadde ikke vært jul uten Kirken. Det er noe jeg har fått inn med morsmelken, smiler hun.
– Hva betyr julen for deg?
– Det sies jo at påsken er den største festen for oss, da Jesus døde for oss. Men forutsetningen er jo at han ble født, og slik blir julen helt spesiell.
JULETREFEST: Karin har alltid
vært glad i juletrefestene. Foto: privat.
Barndomsminner
Karin beskriver en barndom hvor både mor og far var aktive i Kirken. Faren var glad i musikk og bidro ofte på den måten. Da hun var ni år ble moren spurt av pater Thoralf Nordheim om å skrive en bønn Karin skulle få lese som barnas bønn foran krybben.
– Det var veldig stas å gå med presten og Jesus-barnet frem til krybben, knele ned og be barnas bønn. Det gjorde jeg i flere år, forteller hun.
Karins yndlingstradisjoner fra oppveksten var barnegudstjenesten og juletrefestene. De var alltid på juletrefesten i St. Olav menighet og på Sta. Katarinahjemmet. Familien var sterkt knyttet til dominikanerne i Oslo, blant annet fordi faren til Karin sang i kirken der.
– Et år i forkant av juletrefesten, da jeg var tenåring, ble jeg bedt om å være engel og dele ut godteri til ungene. Det ble sett på som mer religiøst enn om vi skulle hatt julenisse.
Katolske speidere på romjulsleir
I ungdommen var Karin del av en katolsk speidertropp. Hun forteller at det fantes en tropp for gutter og en for jenter. Jentene dro ofte til Persbråten på Hadeland i romjulen. Der gikk de på ski, og var de der på en søndag, kom speiderpresten og leste messe for dem. En gang hentet de presten på togstasjonen med kjelke dekorert med Vatikanets farger.
Persbråten er et leirsted mange norske katolikker har et nært forhold til. Tidligere var det feriekoloni for katolske barn om sommeren. Stedet var i katolsk eie fra 1949 til 1981.
– Vi var på Persbråten til over nyttår, og noen ganger fikk vi besøk fra en katolsk vennskapstropp fra København. Vi er faktisk fem venninner fra den gjengen som fortsatt møtes annenhver måned.
Veldig få hadde bil på 1950-tallet. På den tiden måtte man sende inn søknad til staten for å få lov til å kjøpe bil. Sogneprest pastor Fischedick var den eneste presten i St. Olav menighet (som Karin tilhørte) som hadde bil.
– Han hadde fått den av broren sin i Tyskland. Jeg husker veldig godt da han tok med noen av oss speiderjentene i bilen for at vi skulle synge julesanger for eldre som han reiste rundt til med blomster før jul. Ellers måtte jeg gå overalt. Vi gikk alltid til og fra midnattsmessen den gang. Det tok heldigvis bare ca. 20-25 minutter, men det kunne være ganske kaldt!
PERSBRÅTEN: Katolsk speidertropp på juleleir. Foto: Privat.
Jul som voksen
Karin er nå enke og bor alene i en leilighet på Løren i Oslo. Fra vinduene ser hun ut over hele byen. Flere fugleflokker har samlet seg i de høye, bare trærne utenfor som om det skulle vært gigantiske fuglenek. Hun er en travel dame, hun forteller om venner i nabolaget og at hun måtte kansellere en spasertur for å få tid til å snakke med meg før jul. Stuen er full av familiebilder og bøker. Hun liker seg godt her, men samtidig er hun takknemlig for at hun skal slippe å feire jul alene. Hun skal fly til Stavanger og feire jul med sønnen Pål som er prest i menigheten der. Datteren Cecilie skal feire jul hos svigerfamilien i Nederland.
– Hvordan var julen da du fikk egne barn?
Karin: – Da våre barn ble født, tilhørte vi St. Hallvard menighet på Enerhaugen, så da ble det der vi gikk på julaften. I St. Hallvard fikk alle barna være med å bygge krybben. Alle fikk en figur, en blomst eller et lys, og gikk i prosesjon frem til krybben. En av de morsomste figurene i krybben var en pingvin med rødt skjerf. Barna våre var også med på julespill som ble arrangert av St. Sunniva skole, og selvfølgelig var juletrefester en viktig del av julen for dem også.
– Siden jeg var lektor, leste jeg ofte messens tekster i juletiden.
En lektor er i liturgisk sammenheng en legperson som leser bibellesninger og eventuelt andre tekster under gudstjenesten. Karin var i den første gruppen med lektorer etter 2. Vatikankonsil.
– Jeg synes det er fint å kunne delta aktivt, og gjør det fremdeles.
EGNE BARN: Det er veldig viktig for Karin
og være sammen med familie i julen. Foto: privat.
– Hvordan forberedte du barna på julen?
– Det var ikke så mye jeg gjorde. De hadde adventskalender med bilder, og da de ble litt større broderte jeg pakkekalendere til dem. Da de ble enda eldre ga jeg dem penger for å kjøpe kalendergaver til hverandre, uten noe dypere grunn enn at det var mest praktisk for meg, ler hun.
– Nå har mine to barnebarn overtatt de kalenderne.
Men hun forteller at sønnen Pål alltid var nøye i advents- og fastetiden.
– Da skulle det ikke spises noe godt. Bortsett fra de gangene han hadde bursdag i fastetiden. Da ble det sjokoladekake, men uten seigmenn!
Karin forteller at før handlet fastetiden mest om å ikke spise godteri og ikke gå på kino. Nå har det blitt annerledes. Nå skal du avstå fra noe du liker godt. Det kan være mye forskjellig som man legger opp personlig.
– Noe jeg koser meg veldig med, er å lese noe litt fromt i adventstiden og fastetiden. Det har kommet i senere år. I år leste jeg «Kimer I Klokker – Sigrid Undsets jul». Jeg likte den så godt at jeg måtte bremse opp litt så jeg har nok tekster til de siste dagene før jul.
– Jeg synes det er hyggelig å bryte opp den daglige rutinen og gjøre noe som forbereder meg.
Helt fra hun var liten og frem til nå, har hun hatt den samme adventsstaken i keramikk som hun lagde i syvende klasse på St. Sunniva skole.
– Hva gjorde dere i romjulen?
– Utenom juletrefestene var det familieselskaper. Jeg husker spesielt godt et vi arrangerte førstedag et år hvor vi var 15 til middag. Mannen min sto i garasjen og grillet 15 entrecôter og naboene som gikk forbi trodde det var brann. Men det gikk bra, Pål var i militæret det året, så han hadde røykdykkermaske som mannen min lånte. Nå har vi ikke så mange store familieselskaper mer, bare de nærmeste, barn og barnebarn. Det har blitt mer juleselskap med venner de senere årene.
– Mange konvertitter og katolikker som flytter til Norge lurer på om det finnes noen egne norske katolske juletradisjoner, hva tenker du om det?
– Jeg tror ikke at norske katolikkers juletradisjoner er så annerledes. Veldig mange nordmenn går i kirken på julaften. For oss blir det ikke jul uten å gå i kirken, og jeg tror mange ikke-katolikker også føler det sånn, selv om det kanskje bare er den ene dagen i året de går i kirken.
– Jeg vet at i Polen for eksempel faster de fra kjøtt også på julaften. Min mor ville ofte ha en lett middag, men det var mer på grunn av at vi skulle både i barnegudstjeneste og midnattsmesse. Da jeg var barn fastet vi frem til midt på dagen på julaften. Vi fikk ikke spise godteri før etter klokken 12.
– For meg er det julaften som er den store dagen. Det var da vi gikk i Kirken, pakket opp gaver og spiste julemiddag. Da mine barn var små, spiste vi ribbe. Jeg går ikke i kirken førstedag. Da har vi gjerne en lang julefrokost med familien.
– Når pynter du juletreet?
– De siste årene har det vært 22. desember, etter gudstjenesten «Festival of Lessons and Carols» i St. Olav domkirke. Den er helt fantastisk! Det er en blanding av fine tekster, koret som synger og fellessang. Slik begynner julen for meg nå. Så pynter vi treet og setter opp julekrybben.
– Hva gleder du deg mest til i år?
– Jeg gleder meg mest til å feire jul sammen med sønnen min Pål. Det blir ikke bare oss, men også de andre prestene i menigheten i Stavanger. Det blir helt nytt for meg å ikke feire hjemme i Oslo, men jeg er åpen for hva som kan skje og gleder meg. Det er veldig viktig å være sammen med familie, hvis jeg skulle sittet alene på julaften… det hadde ikke vært gøy.
– Hvordan får man opplevelsen av julen på nytt og på nytt hvert år?
– For meg er det viktig at ting gjentar seg, at det blir tradisjon og en helt naturlig del av livet. Det er ikke er maten eller gavene som er det viktigste. Det viktigste er å tenke på hva som skjer i juleevangeliet og feire det. Jeg pleier også å gå i messen den 26. desember, på minnedagen til St. Stefanus, Kirkens første martyr. Det har forsåvidt ikke så mye med julen å gjøre, men det har noe med troen vår å gjøre, om hvor viktige martyrene har vært, og hva de har vært villige til å ofre. At de har gitt sitt liv for troen, er veldig sterkt.
JULEFORBEREDELSER: I de siste årene har Karin gledet seg over å forberede seg til jul og påske ved å lese. I år leste hun «Kimer I Klokker – Sigrid Undsets jul».
Flere saker fra julen 2022:
- Julebetraktning: Julekrybben – en evangeliesynopse
- Biskop Bernt I. Eidsvigs preken juledag 2022: – Tro uten god vilje er umoden, uansett hvor sterk overbevisningen er
- Katolske julefeiringer: Å feire jul i skyggen av krigen