Mild, morsom og den største teolog i sin generasjon
EN VENNLIG MANN UTEN MEDIETEKKE: «Han var den intellektuelle tyngden bak sin forgjenger Johannes Paulus, den reisende paven som var media-savvy. Benedikt var ikke det ... », skriver prof. Janne Haaland Matlary i minneordet om pave emeritus Benedikt XVI. Her er han avbildet før angelusbønnen i Genova 18. mai 2008. Foto: NTB / Reuters, Daniele La Monaca
Janne Haaland Matlary og pave Benedikt kjente hverandre. Hun reagerer skarpt på norske medier som omtaler den nylig avdøde paven som «rottweileren»: Hun kjenner ham som en vennlig og humørfylt mann med et «enormt intellekt»: «Han var den fremste teolog i sin generasjon», skriver hun i minneordet.
Minneord: Janne Haaland Matlary
Professor dr.philos, Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo
Knapt en time etter at pave emeritus Benedikt XVI døde, før liket var kaldt, skriver NTB i en artikkel gjengitt også i Aftenposten om «rottweileren»; overskrift i en tendensiøs artikkel. Paven var konservativ, må vite, gikk fra å være såkalt liberal til det forferdelige konservative, noe udelt negativt. Han var mot alle reformer, underforstått noe hans arvtager Francis ikke er. Han var dessuten ikke likt av mediene, så da så.
«Han hadde en britisk type humør, tørrvittig og underfundig, og den fungerte også på tysk som vi snakket sammen. Men det som man beundret mest ved ham, var intellektet.»
Ener av enorm størrelse
Jeg synes det er trist at norske medier legger seg på et slikt lavmål. Her er det ingen respekt for den avdøde, bare en hånlig tone. Dessuten er det ingenting i artikkelen om hva Benedikt utrettet, bare overfladiskheter. Jeg kjente ham fra tiden før han ble pave og han skrev forordet til min bok om hvorfor jeg ble katolikk som kom ut på mange språk ca 2000. Jeg møtte ham i Troskongresjonen mange ganger og han var en meget mild og morsom mann – det helt motsatte av rottweiler-imaget. Han hadde en britisk type humør, tørrvittig og underfundig, og den fungerte også på tysk som vi snakket sammen. Men det som man beundret mest ved ham, var intellektet. Han var en akademisk og analytisk ener av enorm størrelse, hadde en skarp, rasjonell hjerne som få andres. Han var uhyre presis og gjennomborende; han sa aldri noe unødvendig, ingen ‘small talk’, og skar gjennom ethvert argument som hadde logiske brister. Så var han den fremste teolog i sin generasjon, grunnlegger av tidsskriftet Communio som er noe av det ypperste i faget den dag i dag, og husket for det NTBs journalist tydeligvis aldri har hørt om; nemlig bøkene om relativismens problem som kunne ende i relativismens diktatur, som er situasjonen der makten erstatter retten.
«Benedikt var uhyre opptatt av dette, at vitenskapen skal ta oss så langt det er mulig, OG at tro og vitenskap ikke er motsatser.»
Forsvar av den vestlige sivilisasjon
Hans dialoger med filosofen Jürgen Habermas er verdenskjente, og kretset om dette problemet: hvordan begrunne objektivt menneskesyn og derved menneskerettigheter dersom ingen verdier deles i et samfunn? Hvordan samtale om sekularitet og tro i et samfunn der de sekulære setter premissene for ordbruken? Dette er jo uhyre viktige spørsmål som angår Norge i direkte grad. Kan man snakke om kristen eller annen tro med ord som ikke lar troens mening komme frem? Hvor mye skal det religiøse ‘oversettes’ til felles språk i et samfunn? Her er de store debattene om rasjonalitet og Den katolske kirkes tradisjon for å bevare antikkens rasjonalitet, den såkalte naturretten. Benedikt var uhyre opptatt av dette, at vitenskapen skal ta oss så langt det er mulig, OG at tro og vitenskap ikke er motsatser. Kirken har drevet skoler og universiteter i mer enn 1300 år – benediktinermunker grunnla de første klosterskolen på 700-tallet, og teologen Robert av Sorbon grunnla universitet i Paris i 1253. På mange måter var pave Benedikts innsats å bevare denne vestlige sivilisasjonen hvor antikken og kristendommen var felles bærebjelker.
Benedikt skrev svært mye, han var ikke bare professor hele livet, men også forfatter av tre inderlige og vakre bøker om Kristi liv som er oversatt til norsk av priorinne på Katarinahjemmet, sr. Anne Bente Hadland, OP. Kristus-triologien er kanskje det største han skrev, den formidler mennesket Kristus og hva kristentro innebærer på en lett tilgjengelig, men dyp måte. Dette er teologi og egen erfaring på sitt ypperste. Hans Innføring i kristendommen er også en klassiker. Vår egen teologiprofessor (og Høyre-politiker), Inge Lønning, fortalte meg at han var kollega og venn med Benedikt da han var professor i Tyskland.
«Messen slik den feires i dag, står i en 2000 år ubrudt tradisjon. Det er konservativt, det!!»
Pavens mandat er å bevare
Så hva med denne sekulære «synden», å være konservativ? Til det er å si at en paves mandat er å bevare og beskytte troen som er gitt, og som er noe som ikke kan endres, hverken av paver eller andre. La patrimonie, det gitte, magisteriet, er der, gjennom to tusen år. Troen på at Kristus er Guds sønn og at døden er overvunnet, at det evige liv finnes, alt dette er gitt. Uten oppstandelse, ingen kristendom. Det er svært lite en pave kan endre teologisk, heldigvis, han er bare vicarius Christi, vikaren, biskopen av Roma. Og enhver biskop er ordinert av biskopen av Roma, gjennom generasjoner helt fra Peter ble valgt av Kristus selv, på tross av alle hans feil og mangler. Dette kaller vi den apostoliske suksesjon, og denne paven var kun en til i en lang rekke. Troen bevares også av nåværende ‘liberale’ pave – han forsøker heller ikke å endre livets hellighet og verdighet som innebærer respekt for det ufødte, svake, gamle og syke liv. Han endrer heller ikke sakramentene, som han ikke har mandat til, slik at ekteskapet mellom mann og kvinne og åpenheten mot å få barn, forblir et sakrament. Kristendommen har alltid vært i denne verden, men ikke av denne verden. En pave er troens «vaktmester» og konserverer den – bevarer den. Så merkelappene konservativ og liberal gir absolutt ingen mening her. Uansett hvor ‘liberal’ Francis sies å være, har han forandret troens innhold? Nei. Sakramentene og katekismen er nøyaktig den samme som før, selv om teologiske konsiler kan vurdere enkelte endringer. Men det vesentlige består. Messen slik den feires i dag, står i en 2000 år ubrudt tradisjon. Det er konservativt, det!
Å bli pave var det siste Benedikt ønsket. Han var den intellektuelle tyngden bak sin forgjenger Johannes Paulus, den reisende paven som var media-savvy. Benedikt var ikke det, han var den presise akademiker i alt han sa og skrev og spissformulerte seg aldri. «Det er ingen enkle svar på kompliserte spørsmål», sa han til en journalist. Ikke lett å lage klikkbare overskrifter av slikt.
«Benedikt mente at de få kristne som er igjen, ligner på undergrunnsmenighetene i Romerriket – forfulgt, uten innflytelse, uten respekt, men med troen i behold.»
Tilbake til undergrunnen
Det var uten tvil en ekstrem byrde og en påkjenning å bli pave, og helsen sviktet slik at han måtte tre tilbake. Han levde lenge der oppe i Vatikanhaven, hos nonnene, under enkle kår. Han trakk seg tilbake, men bad desto mer. Dagen var preget av morgenmesse og tidebønner gjennom dagen. Men han gav boklengdes intervjuer til den tyske journalisten Peter Seewald, i alt er tre bøker kommet ut, særdeles interessante om samfunnsanalyse og kristendommens plass og muligheter i en sekularisert verden. Benedikt mente at de få kristne som er igjen, ligner på undergrunnsmenighetene i Romerriket – forfulgt, uten innflytelse, uten respekt, men med troen i behold. Og kristendommen overlevde romerne, de tok den faktisk til statsreligion etter å ha stenet en del tidlige kristne, som Stefanos som vi nettopp feiret festdagen for.
Hån, forfølgelser og til og med martyriet er «the order of the day», i alle fall å forvente, så Benedikt ville bare smilt mildt av Aftenpostens nekrolog Men jeg, hans venn, synes det er på sin plass å gi et redelig bilde av mannen og verket. For han var en av de største paver i kirkens historie.
Minneordet ble først trykket i Aftenposten 3. januar 2023.
Følg pontifikal rekviemmesse for pave Benedikt
Mandag 9. januar kl. 18.00 feirer biskop Bernt I. Eidsvig pontifikal rekviemmesse for pave Benedikt XVI emeritus i St. Olav domkirke, Oslo, Møt opp, eller følg messen direkte via katolsk.no.
Les også:
- Biskop Bernt Eidsvigs minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biskop Erik Vardens minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biskop Berislav Grgić' minneord om pave Benedikt XVI emeritus (1927 – 2022)
- Biografi: Benedikt XVI, pave nr 265
- Pave Benedikts siste ord