Pavens budskap før angelusbønnen søndag 19. mars: Mannen som var født blind

Publisert 20. mars 2023 | Oppdatert 20. mars 2023

«Jeg var blind, og nå ser jeg», forteller mannen som var født blind. Men menneskene rundt ham aksepterer ikke sannheten.

Oversettelse: Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News

Søndag 19. mars, Laetare-søndag, var det på dagen ti år siden pave Frans ble innsatt, på høytiden for den hellige Josef.

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dagens evangelium gir Jesus synet til en mann som var født blind (jf. Joh 9,1–14). Men dette underet blir dårlig mottatt av forskjellige personer og grupper. La oss se nærmere på dette.

Evangelieteksten søndag 19. mars, 4. søndag i fasten:

Mannen som var født blind

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.  2. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»  3. Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.  4. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide.  5. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.»  6. Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne.  7. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
     8. Naboene og de som før hadde sett at han var tigger, sa da: «Er ikke dette han som satt og tigget?»  9. Noen sa at det var han, andre sa: «Nei, han bare ligner.» Men han selv sa: «Det er meg.» 10. «Hvordan ble øynene dine åpnet?» spurte de. 11. Han svarte: «En som heter Jesus, laget til leire og smurte på øynene mine og sa: ‘Gå til Siloa-dammen og vask deg!’ Jeg gikk dit, og da jeg hadde vasket meg, kunne jeg se.» 12. «Hvor er denne mannen?» spurte de. «Jeg vet ikke», svarte han.
    13. Da førte de mannen som hadde vært blind, til fariseerne. 14. Det var sabbat den dagen Jesus hadde laget til leire og åpnet øynene hans. 15. Også fariseerne spurte hvordan han var blitt seende. Han svarte: «Han la leire på øynene mine, jeg vasket meg, og nå ser jeg.» 16. Da sa noen av fariseerne: «Denne mannen er ikke fra Gud siden han ikke holder sabbaten.» Andre sa: «Hvordan kan et syndig menneske gjøre slike tegn som han?» Det ble uenighet blant dem om dette. 17..Da spurte de igjen ham som hadde vært blind: «Hva mener du om ham, siden han har åpnet øynene dine?» Han svarte: «Han er en profet.»
    18. Jødene ville ikke tro at han hadde vært blind og nå kunne se. Derfor tilkalte de foreldrene til ham som hadde fått igjen synet, 19. og spurte dem: «Er dette sønnen deres, han dere sier er født blind? Hvordan er det gått til at han kan se?» 20. Foreldrene svarte: «Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind. 21. Men hvordan det er gått til at han nå kan se, det vet vi ikke, og heller ikke vet vi hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.» 22. Foreldrene sa dette fordi de var redde for jødene. Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen. 23. Derfor sa foreldrene hans: «Han er gammel nok, spør ham selv.»
    24. For annen gang kalte de til seg ham som hadde vært blind, og sa til ham: «Gi Gud æren! Vi vet at dette mennesket er en synder.» 25. Han svarte: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.» 26. «Hva gjorde han med deg, hvordan åpnet han øynene dine?» spurte de. 27. «Jeg har jo allerede sagt det, og dere ville ikke høre på meg», sa han. «Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?» 28. Men de skjelte ham ut og sa: «Du er hans disippel, vi er disipler av Moses. 29. Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor dette mennesket er fra.» 30. Han sa: «Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. 31. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. 32. Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. 33. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.» 34. «Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» sa de. Så kastet de ham ut.
    35. Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» 36. Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» 37. Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» 38. «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.
    39. Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» 40. Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» 41. Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»

Joh 9,1–41 fra Bibel 2011)

Slå selv opp i evangeliet og les det

Men først ønsker jeg å si dere følgende: Ta Johannesevangeliet og les om dette Jesu under. Johannes forteller det på en meget vakker måte. Kapittel 9, det tar to minutter å lese. Det viser hvordan Jesus går fram og hvordan menneskehjertet går fram: det gode menneskehjerte, det lunkne menneskehjerte, det fryktsomme menneskehjerte, det modige menneskehjerte. Kapittel 9 i Johannesevangeliet. Gjør det i dag, det vil være dere til stor hjelp.

«Når vi står overfor noe som virkelig er et vitnesbyrd, et budskap fra Jesus, faller vi i det følgende: Vi søker en annen forklaring, vi ønsker ikke å forandre oss, vi søker en mer elegant utvei heller enn å akseptere sannheten.»

Vi mennesker har vondt for å akseptere sannheten

Og hvordan tar så de forskjellige menneskene imot dette tegnet?

For det første har vi Jesus disipler, som gir seg til å skravle når de ser mannen: De spør seg om det er han eller foreldrenes skyld at han er blind (jf. vers 2). De leter etter noen å skylde på. Og dette er noe vi ofte faller for, for det er bekvemt å lete etter noen å skylde heller enn å stille seg krevende spørsmål i livet. Og i dag kan vi spørre: Hva betyr dette menneskes nærvær for oss, hva krever det av oss?

Etter at mannen er blitt helbredet, kommer det så enda flere reaksjoner. Naboene er først ute. De er skeptiske: «Denne mannen har alltid vært blind. Det er umulig at han ser nå. Det kan ikke være han. Det må være en annen»: skeptisime (jf. versene 8–9). Dette er uakseptabelt for dem, det er bedre å la alt være som det var og ikke komme opp i dette problemet (jf. vers 16). De er redde, frykter de religiøse myndighetene og uttaler seg ikke (jf. versene 18–21).

I alle disse reaksjonene ser vi hjerter som er lukket for Jesu tegn, og det av forskjellige grunner: fordi de søker noen å skylde på, fordi de er ute av stand til å undre seg, fordi de ikke ønsker å forandre seg, fordi de er blokkert av frykt. Og det finnes mange lignende situasjoner i dag. Når vi står overfor noe som virkelig er et vitnesbyrd, et budskap fra Jesus, faller vi i det følgende: Vi søker en annen forklaring, vi ønsker ikke å forandre oss, vi søker en mer elegant utvei heller enn å akseptere sannheten.

«Når Jesus leger oss, gir han oss vår verdighet tilbake, Jesu helbredelses verdighet, full, en verdighet som kommer fra hjertets dyp, som omfatter hele livet;»

«Jeg var blind, og nå ser jeg». Verdighet og vitnesbyrd

Den eneste som reagerer godt er den blinde selv: Han er lykkelig over å kunne se og vitner på aller enkleste måte om det som er hendt ham: «Jeg var blind, og nå ser jeg» (vers 25). Han sier sannheten. Før hadde han vært nødt til å tigge for sitt levebrød og hadde lidd under folks fordommer: «Han ble født fattig og blind, han må lide, han må betale for sine egne eller for sine forfedres synder.» Nå, fri i kropp og ånd, vitner han om Jesus. Han finner ikke opp noe og skjuler ingenting. «Jeg var blind, og nå ser jeg.» Han er ikke redd for hva andre kan si: Hele sitt liv har han allerede fått smake hvor bittert det er å stå utenfor, han er allerede blitt rammet av likegyldighet og forakt fra forbipasserende, fra dem som ser ham som et utskudd i samfunnet, i beste fall nyttig for noen pietistiske almisser. Nå som han er blitt frisk, er han ikke lenger redd for slike foraktfulle holdninger, for Jesus har gitt ham hans fulle verdighet. Og dette er klart, det skjer alltid: Når Jesus leger oss, gir han oss vår verdighet tilbake, Jesu helbredelses verdighet, full, en verdighet som kommer fra hjertets dyp, som omfatter hele livet; og på en lørdag ga Jesus mannen for alles øyne synet igjen uten å be om noe, ikke engang en takk. Og dette vitner mannen om. Dette er verdigheten til et edelt menneske, til et menneske som vet seg helbredet, som kommer seg, som gjenfødes – denne gjenfødsel til livet, som det var snakk om på «A Sua Immagine» [fjernsynsprogram] i dag: å gjenfødes.

«Hvordan forholder vi oss til mennesker som lever med mange begrensninger – om de nå er fysiske, som for denne blinde, eller sosiale, som for tiggerne på gata? Ser vi dette som en forbannelse, eller som en anledning til å nærme oss dem med kjærlighet?»

Hvordan reagerer vi selv?

Brødre, søstre, med alle disse figurene setter dagens evangelium også oss midt på scenen, slik at vi må spørre oss: Hvordan stiller vi selv oss? Og hva ville vi ha sagt den gang? Og framfor alt: Hva gjør vi i dag? Makter vi å se det gode, slik den blinde gjorde, og være takknemlige for de gaver som vi får? Jeg spør meg: Hvordan står det til med min verdighet? Med din verdighet? Vitner vi om Jesus, eller sprer vi kritikk og mistenksomhet? Står vi fritt overfor fordommer, eller slår vi oss sammen dem som sprer negativitet og slarv? Er vi lykkelige over å kunne si at Jesus elsker oss, at han frelser oss, eller lar vi oss, likesom foreldrene til ham som var født blind, bure inn av frykt for hva folk vil tenke? De lunkne av hjertet som ikke aksepterer sannheten og ikke tør si: «Nei, dette er slik!» Og hvordan forholder vi oss til andres vanskeligheter og til deres likegyldighet? Hvordan forholder vi oss til mennesker som lever med mange begrensninger – om de nå er fysiske, som for denne blinde, eller sosiale, som for tiggerne på gata? Ser vi dette som en forbannelse, eller som en anledning til å nærme oss dem med kjærlighet?

Bønn

Brødre og søstre, la oss i dag be om nåde til daglig å undres over Guds gaver og til å se livets forskjellige omstendigheter – selv de som er vanskeligst å akseptere – som anledninger til å gjøre godt, slik Jesus gjorde med den blinde. Må Vår frue hjelpe oss i dette, sammen med den hellige Josef, den rettskafne og trofaste mannen.