Visste du atSt. Hans var helligdag i Norge frem til 1770?
Bilde
KONTROVERSIELT: St. Hans-bål har ikke alltid vært velkommen i Norge. Illustrasjon: «St. Hansaften paa Landet» av Knud Bergslien. Litografiet er laget før 1885 og har derfor frie rettigheter.
Flammende bål, jonsokbryllup og rømmegrøt er noen av tradisjonene knyttet til den norske feiringen av døperen Johannes. Hvor kommer disse tradisjonene fra?
Tekst: Caroline Belaúnde Brynsrud
Ørnulf Hodne, dr. philos og statsstipendiat, er tilknyttet det kulturhistoriske forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo og har blant mye annet skrevet boken Norsk Folketro som snart kommer på lydbok. Over en hyggelig telefonsamtale forteller han oss om norske St. Hans-tradisjoner gjennom tidene.
– St. Hans, Jonsok eller Jonsmesse er navn på den store kirkefesten som var viet minnet om døperen Johannes' fødsel. Johannes ble høyt verdsatt i den gamle kirken. Vi vet at feiringen av ham har vært den 24. juni siden 400-tallet. Legg merke til at det er et halvt år før feiringen av Kristi fødselsdag, noe som stemmer overens med hva Det nye testamentet sier om tidspunktet for hans fødsel. Johannes skulle være en forløper for Kristus, minner Hodne oss om.
«Også du barn skal kalles profet for Den høyeste. Du skal gå forut for Herren og rydde hans veier, for å gi hans folk kunnskap om frelsen, gjennom syndenes forlatelse, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn». Følgende profetiske ord ble sunget av Sakarias, døperen Johannes' far, da barnet skulle navngis i tempelet. Hver morgen synges disse ordene til tidebønnen Laudes av kristne verden over, og hvert år feirer Kirken Festen for døperen Johannes 24. juni.
– Men tidspunktet var også fastsatt av en annen grunn, opplyser Hodne:
– Kirkefaderen Augustin påpekte at minnedagen for St. Johannes kunne erstatte og rette fokus vekk fra en førkristen fest, nemlig feiringen av solen og sommersolverv.
Som så mange andre fester i Den verdensomspennende kirke, er feiringen av døperen Johannes blitt beriket av lokal kultur og tradisjon.
– St. Hans var en helligdag i Norge frem til den ble avskaffet i 1770. Her i landet var dagen først og fremst en kirkefest, men de folkereligiøse skikkene har også preget mye av feiringen. Ivar Aasen skrev i 1858 at «så vel som i bygdene og i byene kan man med rette kalle Sankthans en alminnelig folkefest.» Og da, som nå, var det ikke på selve minnedagen at feiringen begynte, men aftenen før.
FOLKEFEST: Ørnulf Hodne forteller at St. Hans-feiringen har vært en av de store folkefeiringene i norsk kultur. Foto: Petter T: Stocke-Nicolaisen
Motstand mot bålskikken
Bålet er den mest utbredte St. Hans-tradisjonen i Norge. Vi finner denne tradisjonen også i flere andre land, som i Spania, Frankrike og England. Bålet var, og er, samlingspunktet for våkenatten.
– Man konkurrerte om hvem som hadde det største bålet. Bålene var plassert på nes og på fjellknatter, og vanligvis hadde flere gårder en felles bålplass. Man hadde ofte en danseslette i nærheten, der store og små danset til toner fra felespill helt til bålet døde ut.
– I første kapittel av Johannesevangeliet leser vi at døperen Johannes selv ikke var lyset, men at han skulle vitne om lyset. Tror du bålskikken kan være knyttet til symbolene i evangeliet?
– Ja, det kan veldig godt hende. Samtidig må det sies at intensjonen bak St. Hans-bålene var varierte, og det var muligens derfor bålskikken møtte motstand, som under pietismen på 1700 tallet. Men Kirken på sin side hadde ikke hadde noe imot bålene. Motstanden fortsatte under opplysningstiden, fordi noen koblet den til gammel overtro, hvor bålet skulle beskytte fra mørkets makter og skremme disse vekk.
St. Hans-bål er fortsatt en levende skikk, men uten de magiske forestillingene knyttet til det. I dag er det kanskje brannvesenet som har mest imot bålskikken, særlig når starten på sommeren har vært varm og tørr.
LEGENDE KRAFT:Det undergjørende krusifikset i Røldal holdt katolske skikker i live nesten helt frem til at Kirken atter ble tillatt i Norge. Foto: Iver Schonhowd, Riksantikvaren
Bilde
Det helbredende krusifikset i Røldal
Et førkristent fenomen var å drikke kildevann eller vaske seg med det på kvelden for sommersolverv. Disse kildene eller brønnene ble kalt for sunnhetsbrønner, og vannet fra dem kunne, ifølge ryktene, gjøre deg frisk på denne kvelden. Men etter at vi ble kristnet begynte man heller å dra på pilegrimstur på St. Hans-aften. Ett av de mest populære målene, var den nydelige stavkirken fra 1200-tallet i Røldal. I den kan du betrakte et et vakkert krusifiks, som henger over kordøren.
– Kristus på dette krusifikset begynte å svette hver St. Hans-aften. Hundrevis av mennesker strømmet til stavkirken og strøk seg med linduken som hadde berørt svetten fra krusifikset for å bli friske. Denne andakten ble kraftig motarbeidet av Den norske kirke etter reformasjonen, fordi det ble sett på som avgudsdyrkelse, men folk fortsatte å gå dit. Det virker som at denne pilegrimsturen har fått en plass i folkefromheten igjen, for flere og flere har gått dit de siste årene, sier Hodne.
De mange krykkene og støtteskinnene som ble etterlatt bak alteret var et taust vitnesbyrd om helbredelsesundrene som skal ha skjedd i denne kirken. Gjenstandene er nå samlet i Bergen Museum, men er dokumentert i Røldal stavkirke med fotografier og skriftlige nedtegnelser.
Bryllup og rømmegrøt
Hodne forteller videre at å pynte med løv og villblomster også var en viktig del av feiringen, og at det fortsatt er mange som pynter huset med blåklokker og prestekrager. Det var vanlig å dekorere ved å sette opp en løvportal, altså en ramme av løv, rundt inngangsdøren. Så spiste man sammen før leken og dansen begynte. Man pyntet også båter med løv og blomster før man seilte ut på fjorden for å se på bålene.
– Noen viet stor oppmerksomhet til trær og blomster, fordi de trodde at de var ekstra kraftfulle på midtsommers. Derfor ble de brukt mot sykdom. En annen del av overtroen var å legge en firkløver under hodeputen om natten, for da ville man se i drømme den man skulle gifte seg med.
Hodne forsikrer at han ikke har prøvd, for hvis man bruker magi for å se inn i fremtiden, blir det din skjebne: Drømte man om en gammel kjerring, så ble det sånn – og det er en sjanse han ikke har vært villig til å ta!
Jonsokbryllup var også en tradisjon flere steder i Norge, men som kanskje ikke er like vanlig i dag, utenom noen steder på Vestlandet. Det var rett og slett et lekebryllup, hvor barna kledde seg ut og imiterte en vielse. Hensikten var både lek og opplæring for fremtiden.
– Døperen Johannes ble halshogget, fordi han talte mot Herodes og Herodiass ugyldige ekteskap. Kan jonsokbryllup ha noen sammenheng med døperen Johannes' død?
– Det vet jeg ikke, men dette er veldig interessant!
– Hva med rømmegrøt-tradisjonen de har flere steder i landet til St. Hans-feiring?
– Rømmegrøt var rett og slett et festmåltid, det var noe av det beste man kunne spise. Man spiste det til de til flere feiringer gjennom året, det var jo høytidsmat!
